Den store prøvedagen, lissom

I dag, 20. mai, er dagen vi har jobbet mot i hele vår. Vi var oppmeldt til de såkalte A-prøvene i NRH. Dette er del 1 av ‘eksamen’ i NRH, de siste prøvene før man blir godkjent (del 2 er det som kalles ukas arbeid A). A-prøvene er 800 m rundering med inntil 3 figuranter, og ca 1000 m spor som er 3-4 timer gammelt. Ziva har rundert kjempefint i det siste, og vi hadde en ‘test’ for rundt 3 uker siden som gikk veldig bra. Vi har gått masse spor på harde underlag i vinter, virkelig funnet ut av ting. Når jeg begynte å gå spor i skogen igjen, etter påske, har Ziva gått overraskende bra!

Vi var så klare! Siste uken var planen bare å gå et par ‘snille’ spor og en helt enkel, kort runderingsøkt. Men søndag kveld endte slik, på Legevakten med Paralgin Forte…


Etter et flott sporoppsøk, og en oppoverbakke med en del vinkler (takk for utfordringen, Christine!) skulle jeg vende i en siste vinkel før terrenget flatet litt ut. I det jeg vred på kneet sa det knekk, eller var det popp? – En smerteeksplosjon var det uansett! Jeg klarte ikke lenger stå på benet, det var helt umulig. Det viste seg også at jeg ikke klarte å hinke med hjelp fra Christine, som hadde gått bak meg i sporet. Svaret ble å ake seg ned bakken vi nettopp hadde gått opp, ca 130 meter. Sporet var lagt ca 1 km fra bilene, så Christine måtte gå tilbake og hente bilen for å hente meg, og så kjøre på Legevakten.

Søndag kveld og hele mandag var enormt smertefulle. Jeg var helt avhengig av krykker, og klarte bare å ligge på sofaen med en pute under kneet. Rørte jeg på meg bare bittelitt gjorde det dritvondt! Å sove om natten var en krevende øvelse, jeg kunne bare ligge på ryggen med benet helt i ro. Heldigvis ble jeg gradvis bedre. Tirsdag var det mindre smerter. Torsdag ettermiddag klarte jeg å gå noen steg med bare én krykke. Og i går ettermiddag kunne jeg gå noen steg uten krykker. Og jeg klarte å bli med på kveldsturen (på to krykker vel og merke!) I dag er det faktisk mulig å gå uten krykker (dog med litt hoppende haltende gange).

Da jeg ble skadet på søndag virket det som jeg aldri skulle komme på bena igjen, i hvert fall ikke med det første. Men etter hvert som dagene gikk ble jeg optimistisk. Jeg håpet i det lengste at jeg skulle bli frisk nok til i dag, slik at vi kunne tatt A-prøvene som planlagt. Men jeg trenger nok noen dager til med benet på en pute før jeg kan gå spor i ulendt terreng uten krykker… Jeg klarer meg stort sett hjemme nå, men kan ennå ikke gå turer med Ziva. Jeg har vært helt avhengig av hjelp fra andre denne uken, og Christine og moren min har gjort at Ziva, tross skaden min, har fått det hun trenger. Det vil nok ta none dager til før jeg kan gå turer med Ziva selv og kjøre bil igjen. Røntgen på Legevakten viste ingen problemer, så MR-sjekk av kneet skal tas om noen dager. A-prøvene er utsatt. Håper vi får prøvd oss på dem om ikke lenge!

Ziva har fått prøvd seg som en personlig terapihund denne uken. Det er veldig kjedelig å ligge ‘fanget’ på sofaen hele dagen (bare det å gå på do var en enorm jobb de første dagene). Da har det vært utrolig godt selskap i en hund som bare vil ligge i nærheten. Noen ganger hadde hun lyst til å hvile hodet på kneet mitt, men det taklet jeg ikke veldig lenge, ganske vondt!

Trodde ikke jeg skulle være grunnen til at vi ikke klarte A-prøvene i dag. Det var helt uventet, og utrolig dårlig timing på denne kneskaden. Nå håper jeg at kneet leges i en fei, og at resten av sesongen og godkjenningene kan gå som planlagt. Jeg har ikke tid til å ligge på sofaen!

Så var det spor, da

Spor5
Litt rotete, litt divergerende interesser og motivasjon. Slik er det å gå spor med Ziva… Foto: Kristine Korneliussen.

Jeg har flere ganger skrevet om hvor moro det er å rundere og hvor spennende det er å trene overværssøk. Noe jeg sjelden skriver om er å gå spor. Dette er fordi verken jeg eller Ziva syns det har vært så veldig moro.Eller snarere, det virker som Ziva syns det er ganske greit å gå spor når hun går løs på tur. Jeg ser henne gjøre det titt og ofte på tur, og hun går helt nydelig: rolig, fokusert og nøyaktig. Nøyaktigheten kan jeg se når hun følger spor på snø, på gress med frost eller dersom bakken er myk og sporene står igjen. En annen ting jeg observerer er også at hun ikke følger sporene så lenge. Så det virker ikke som Ziva syns det er veldig givende å gå spor lenge av gangen. En av Zivas beste venner er en Springer Spaniel som  eter Ero. Når vi er på tur med Ero (og eieren Christine) ser man hvor ulike de er i interesse og motivasjon i forhold til spor. Ero kan gå med nesen i bakken i lange strekk og følge et spor uten å ense omverdenen. Det gjør aldri Ziva. Hun følger det i 10-20 meter, så er det nok.

IMG_9242
Ziva går ett av sine første spor, 4 måneder gammel. Se så søøøt og flink, da! Oktober 2013. 

Vi gikk vårt første sporkurs når Ziva var 4 måneder gammel. Alt gikk egentlig veldig bra. Hun gikk nøyaktig og rolig (om jeg husker rett). Men så ventet jeg litt før vi fortsatte treningen. Husker ikke helt hvor gammel Ziva var blitt, men jeg tror det var etter at vi hadde begynt overværssøk. Hun var nok rundt 9-10 måneder. Da var tempoet et helt annet, og hun ønsket å ruse fremover i et voldsomt tempo. I min uvitenhet prøvde jeg å holde henne tilbake og regulere tempo. Ziva ble bare mer påståelig og frustrert. Til slutt satte hun seg ned i sporet, så på meg og hyyyyylte ut sin frustrasjon. Slik skapte jeg en dårlig relasjon mellom oss i sporingen. Sporing ble et nødvendig onde på vei mot NRH-godkjenning, og ingen av oss ble veldig glade i å gå spor sammen. Jeg har gjort mange feil, rett og slett fordi jeg ikke har visst bedre. Jeg har spurt instruktører og folk jeg syns er flinke om å gå bak når vi går sporene våre. De fleste kommenterer at hun er litt rask og unøyaktig, men hun finner jo frem på et vis så de tilbakemeldingene jeg har fått er at alt virker greit. Men jeg har aldri vært fornøyd med følelsen jeg har når jeg går spor med Ziva. Det føles som en kamp, og jeg har ikke kunnet stole på henne. Det har føltes som gambling å gå med henne.  Jeg burde selvsagt ha gått flere kurs, men i og med at jeg har mislikt å gå spor så sterk så har det bare ikke blitt prioritert. Når jeg har 2-3000 til overs (ikke ofte!) vil jeg selvsagt mye heller går runderingskurs enn sporkurs! Men jeg har prøvd å gå bak når andre flinke folk har gått spor med sine hunder. Det jeg har observert er at tempo ofte er lavere enn med Ziva, og mange har kun et lett drag i lina. Når Ziva går spor har jeg nok med å bare holde meg på bena, hun drar så hardt og løper så fort at jeg ikke har noe jeg skulle sagt – i hvert fall de første 3-400 meterne. Etter det har hun brukt opp det meste av energi og blir veldig spak i lina. Da kan jeg nesten ikke ha noe kontakt i lina for da drar jeg henne av sporet.

Mange snakker varmt om å gå spor på harde underlag (asfalt, grus, betong, osv) for å øke nøyaktigheten til hunden. Jeg har derfor prøvd dette, i flere perioder. Jeg har lest i boken Spårhunden och lukterna, som argumenterer for at hunden bør lære å spore på harde underlag før man lar hunden spore på gress og i skogen. Jeg er helt med på argumentene, men oppskriften i boken har fungert dårlig på Ziva. Hun bare ruser i vei fremover og det virker som hun gjetter hvor sporet antagelig går. I denne prosessen lærte hun seg å skinnspore, dvs hun har nesen i bakken og altså rett sporadferd, men at hun ikke faktisk går sporet. Hun lærte seg å tolke kontakten min i lina. Hun skjønte at når jeg lettet på trykket i lina gikk hun frem i den retningen. I og med at jeg gikk kjente spor jeg hadde lagt selv, så kunne dette merkelig samspillet få utvikle seg. Jeg oppdaget problemet for sent. Jeg var ganske stolt av Ziva, for jeg trodde vi endelig hadde knekt koden. Hun gikk et spor på asfalt som kanskje var 50 meter. Men så oppdaget jeg at retningene hun valgte var avhengig av hvor hardt jeg holdt i lina, feks ved vinkler. I en vinkel latet jeg som sporet gikk til venstre (når jeg visste det gikk til høyre), og Ziva fortsatte å gå kjempefint spor i lang tid med nesa fint i bakken, selv om jeg visste at det ikke var noe spor der. Ganske nedslående, og veldig demotiverende!

Det har frustrert meg at vi ikke har klart å få til spor på asfalt, til tross for at «alle» ser ut til å mestre det. Jeg har tenkt at det å gå spor på harde underlag vil være en løsning på problemene våre i skogen. Ziva blir unøyaktig fordi hun går for fort. Jeg har tenkt at dersom hun lærer å jobbe mer nøyaktig så vil tempo bli roligere, og denne kampen mellom oss vil bli borte. Det vil være lettere å følge en hund som sporer litt roligere, og da vil ikke jeg bli slik en slitsom dødvekt i andre enden av lina. Mange sporinstruktører er opptatt av at lina skal være stram når man går spor. Gjennom lina får man slik informasjon om hunden er på sporet eller av sporet. I og med at Ziva har lært seg å skinnspore har jeg bestemt meg for at jeg ønsker minst mulig kontakt i lina når hun jobber og er på sporet.

Spor2
Søk etter rød gummibit på grus. Ser du den? Rød prikk til venstre for Zivas hode/øre. Foto: Kristine Korneliussen. 

I høst meldte jeg meg endelig på et sporkurs, med en av forfatterne bak boken Spårhunden och lukterna, Tobias Gustavsson. Det var virkelig ikke motiverende å tenke på 2,5 dag med spor på asfalt når jeg meldte meg på. Den første dagen brukte vi til å få i gang nesa til Ziva. Tobias jobber på en slik måte at hundene lærer å finne og markere på små gummibiter i trekantfelt på ca 1 meter. Gummibitene skal helst være rundt 1-2 millimeter tykke(!), men man starter med litt større biter først og går gradvis ned i størrelse. I starten virret Ziva bare rundt og latet som hun jobbet, eller så på meg etter hjelp. Når gummibitene var store fant hun dem og spiste dem i stedet for å markere – sukk. Derfor fikk vi råd av Tobias om å gå ned på størrelsen med en gang og gjemme dem i sprekker i asfalten. Det hjalp, og Zivas nese satte igang! Så asfalt feltsøk etter røde gummibiter kan hun (bitene er røde fordi hunder ikke ser denne fargen så godt, men det er lett for oss å se selv små røde biter på den mørke asfalten). I Tobias sitt system så gjør man trekantfeltet gradvis mindre, og legger en av gummibitene i en spiss, og etter hvert i et bredt spor ut av trekanten. Tanken er veldig bra, og det er absolutt noe jeg skal prøve med en evt neste hund. Men Ziva ble så opphengt i å finne gjenstanden, at hun ruste fremover for å finne gjenstander. I og med at hun gå rså fort, går hun unøyaktig, og selvsagt over gjenstandene hun så desperat prøver å finne. Altså, dette var en start, men ikke hele løsningen.

IMG_6831
Rød gummibit fra søk på asfalt. Liten!

I vinter observerte jeg at Ziva gjerne bruker sporing i kombinasjon med overværssøk når hun går feltsøk. Jeg hadde derfor en periode der jeg la felt i områder jeg visste det var lite tråkk. Slik kunne jeg legge spor til gjenstandene jeg la ut. Ziva fulgte ofte linjen jeg hadde gått når jeg la ut gjenstanden, selv om jeg bevisst hadde gått omveier med vinkler. Kjempemoro å se hvor flink hun var til å gå frispor! Heldigvis for oss så er vi på et NRH-lag med mange flinke hundefolk. En av disse er Anna Bjurgård Compton, og hun observerte Ziva gå spor på nyåret. Jeg luftet alle mine frustrasjoner med Anna. Da hadde hun forslag på en metode vi ikke har prøvd tidligere: bruke klikker! Det føltes som en åpenbaring! Endelig en metode som spiller på hvordan vi vanligvis trener, en måte å kommunisere med Ziva i sporet uten å måtte ta i lina eller snakke. Denne dagen trente vi på is/snø, og man kunne tydelig se fotsporene til sporlegger. Det var enkelt å klikke når Ziva hadde nesa nedi fotsporene, eller gjorde rett i en vinkel. Og vi gikk nesten bare buer og vinkler, slik at Ziva aldri vet (eller kan gjette!) hvor sporet går. Det virker som Ziva syns dette er mye mer givende, og vi fikk endelig til et samarbeid i sporingen. Vi har gått mange spor på harde underlag med denne teknikken de siste ukene. Det fungerer ganske godt, men Ziva har lett for å gire seg opp. Hun vil gjerne haste fremover i gammel vane. Tidligere har jeg bare blitt så glad for at hun har vist interesse på asfalt i det hele tatt, så jeg har latt henne gå når hun har gått i ca riktig retning. Hvis hun har vært litt unøyaktig, feks kuttet vinkler eller gått litt på siden av sporet, har jeg unnskyldt henne med at hun har fått overvær av sporet fremover, eller at hun går sekundærspor pga av vinden. Men det godttar jeg ikke lenger. Nesen skal være på, og hun skal jobbe med sporet – og lina skal ikke være stram. Jeg har i tillegg sydd et lite tillegg til lina med elastikk. Slik blir kontakten mykere dersom hun drar. Det virker som hun trives bedre med dette. Foreløpig klarer hun å gå korte strekk på denne måten, type 1-5 meter. Men hun slår raskt over i gammel vane, og da stopper jeg opp og venter til hun roer seg ned og jobber konsentrert igjen. Det tar lang tid å endre en dårlig vane vi har hatt i ca 3 år. Den foreløpige treningsplanen går ut på å jobbe med harde spor frem til ca påske. Deretter skal vi gradvis gå over til skogen. Vi skal ha en spor-bolk på NRH laget etter påske, så da får vi jobbet litt ekstra konsentrert med dette i et par uker. Jeg tror ting vil gå ganske greit når Ziva lærer seg at det lønner seg å gå konsentrert med nesa på. Derfor bruker jeg god tid på denne delen på harde underlag. Jeg legger ganske lange spor, type 50-100 meter), og nesten ingen rette strekninger. Men når vi går sporet blir det i realiteten bare maks. 5 meter med konsentrert sporing av gangen før vi må ta pauser. Men målet er å få klikket og belønnet mye for disse partiene som egentlig er veldig bra! Jeg håper at disse gode partiene kan bli gradvis lenger etter hvert som vi jobber. Jeg legger foreløpig ikke gjenstander i sporet. Jeg vil at Ziva skal fokusere på selve sporet, og ikke haste fremover for å finne gjenstander. Jeg belønner heller ikke sporslutt med ball eller annet gøy. Dette fordi det girer henne opp i forventning av ballen. Etter hvert håper jeg at hun blir såpass rolig å fokusert at gjenstander kan brukes. Og jeg kan legge spor med overganger mellom underlag, og legge på forstyrrelser som krysninger. Etter påske håper jeg liggetiden også kan utvides. Målet er selvsagt at vi blir klare til A-prøven i mai. Da skal vi gå spor i skogen på 1000 meter(!) Vi har kommet oss igjennom slike spor før, men målet er jo at vi skal kunne gjøre det på en litt bedre måte enn tidligere – med større nøyaktighet, ro og samarbeid.

Spor1
Bildet er faktisk fra sporkurset i september 2016, men viser ikke et realistisk bilde av slik situasjonen egentlig var denne helgen! Kristine som tok bildet klarte å fange ett kort øyeblikk der alt var slik jeg drømmer det skal være: Konsentrert Ziva som jobber rolig og nøyaktig, jeg som går bak med lett kontakt i lina. Dette sporet var kaos, husker jeg. Så bildet er ganske fint, men lyver litt. Foto: Kristine Korneliussen. 

Trening, trening, trening


I helgen debuterte vi endelig i LPII (lydighet klasse 2). Vi har ikke konkurrert i lydighet på over to år, bortsett fra en uoffisiell start i LP2 på klubbmesterskapet til Retrieverklubben avd Oslo høsten 2015. Vi har trent litt ujevnt på lydighet, men de siste ukene har vi vært ganske flinke. Dessverre har været i Oslo vært ganske trist, og ikke spesielt egnet for konkurranselydighet. Det har vært snø, slaps, regn, og frost om hverandre. Dette har resultert i enten slapsete dyp snø eller harde frosne is-skavler. Ikke helt ideelt for å terpe på en fin fri ved foten, for å si det slik. Vi har ikke tilgang på innendørs lokale egnet for lydighetstrening, og på grunn av liten plass egner stua seg best til å trene inn delmomenter. Så, for å få trent skikkelig på øvelsene som trenger litt plass, som ruta, fri ved fot, apport, og innkalling, så fikk jeg leid et lokale i noen timer over flere dager i forrige uke. Det var veldig nyttig. De hadde også et hopp hinder tilgjengelig, så vi fikk øvd på det også. En venn ble med et par av dagene, og da ble det ekstra hyggelig sosialtogså.

Hver gang jeg starter i lydighet gruer jeg meg enormt i dagene før. I konkurranselydighet er det veldig tydelige grenser for hva man kan og ikke kan gjøre. Som fører skal man stå helt stille og kommandoen skal (helst) kun sies én gang. Og man har bare én sjanse på hver øvelse. Og man har ikke lov til å ta på hunden og man får ikke gjøre noe før man får beskjed. Det er krevende syns jeg, og jeg har brukt lang tid på å venne meg til det (og forholde meg til det!). Og Ziva er stort sett ganske fornøyd med egeninnsats. Hun har mange flotte kvaliteter, men det virker ikke som hun er så veldig detaljorientert. Om en sitt er litt skjev, så tar hun det ikke så tungt. Sitt er slitt, lissom. Jeg har nok ikke vært nøye nok på slike ting når hun var yngre, men jeg innbiller meg hun er litt slik som type også. Men som lydighetshund har hun noen fortrinn også da. Hun er kvikk. Ikke border collie/kelpie/malle-kvikk, men på innkallinger, apport og hopp er det ful fart. Men hun er altså litt ujevn. På trening er hun stort sett veldig flink, og noen av de tingene som dukket opp på konkurransen på lørdag får jeg sjelden eller aldri frem på trening. Selv om hun ikke virker preget av konkurransesettingen, så må det være forstyrrelser som preger henne. Vi fikk null på fellessitt og ruta. Og vi fikk trekk for at hun hang bak på springmarsj i fri ved fot, hun flyttet seg når jeg gikk mot henne i stå under marsj, og tygget litt på apporten. I tillegg har hun noen skjeve innsitt av og til (sitt er sitt, lissom!). Ruta forstår jeg godt hun bommet på. Mange bommet på den på lørdag. Kjeglene var mørke blå, mot grønt kunstgress var de nesten umulige å se. I tillegg var ruta plassert slik at man sendte hunden rett mot et travel område utenfor ringen der publikum og hunder passerer frem og tilbake. Ziva kjenner denne øvelsen dårligst, så jeg forventet ikke så mye av henne. Jeg var veldig fornøyd med at hun løp frem til ruta, men hun kom litt for langt bak, og havnet delvis utenfor i bakkant. Ellers veldig bra. Jeg hadde et lite håp om at vi skulle klare gullmerket denne gangen, men det røk allerede på første øvelse som er fellessitt. Med Ziva har bli-øvelsene vært veldig gode fra hun var valp. Hun har kunnet bli sittende og liggende så lenge jeg har giddet. Men den siste uken begynte hun å legge seg ned i sitt og bli. Det gjorde hun også på konkurransen, etter ca halvgått tid. Så her må vi gå tilbake og trene inn på nytt. Dagens opptur var hopp. Jeg hadde trent på et plankehunder (se video), men oppdaget da jeg ankom ringen at hinderet i den nye LPII består av et åpent hinder med kun en pinne øverst. Det har vi aldri trent på, så jeg var veldig spent på om hun ville klare det. Hun hoppet hinderet høyt og i full fart, som hun aldri har gjort annet tidligere! Vi fikk faktisk 9 på den øvelsen (trekk for skjev innsitt!)

Det ble verken gullmerke eller opprykk, men jeg var veldig fornøyd med debuten. Jeg følte ikke at vi var på dypt vann, vi hadde noe i klassen å gjøre. Så neste gang går det nok bedre. Vi skal klare gullmerket! På en god dag tror jeg også at vi vil kunne klare opprykk, og det er motiverende å tenke på.

Fremover skal vi trene brukslydighet og det som gjenstår på KlikkerTrener-kurset. Siste helg på kurset er i april, så til da skal mye være på plass. Listen over det som gjenstår å trene på til siste kurshelg er under. Det er ikke lenge til, vi må bare fortsette å jobbe. Parallellt med lydigheten må vi jobbe med rundering og spor. Vi skal ta A-prøvene i NRH i mai, så det blir noen hektiske treningsmåneder fremover. Helrig!

Skjermbilde 2017-03-13 kl. 12.06.39

Skogen er åpen!

Runderingssesongen er i gang, og det er nesten ikke mulig å være lykkeligere. Hver vår er det like moro å få begynne å rundere igjen etter vinterdvalen. Denne vinteren har vi vært heldige, med lite snø og rimelig behagelige temperaturer. Så vi har rundert noen ganger etter nyttår allerede, men denne uken begynte formelt runderingssesongen. På NRH-laget mitt trener vi i tematiske bolker. Hittil i år har vi hatt en bolk med tema urbansøk, harde spor, og moment-trening (type meldinger, melding på gjenstand, skogslydighet osv). Forrige onsdag begynte vi på årets første runderingsbolk – herlig, *elsk* *elsk*! Det er fortsatt mørkt på kveldstreningene, og det er fortsatt snø i skogen. Men det er mulig å rundere, for snødekket er ikke dypt, og det smelter litt hver dag. Onsdag valgte jeg å fortsette å trene momenter, men i dag har vi rundert skikkelig for første gang siden november. Og det var til og med i favorittløypa på Hønefoss. For oss som trener rundering i Oslo er løypene på Eggemoen (Hønefoss) noe av det fineste vi vet. Det er flatt og åpent, med mange tynne trær og masse luft mellom dem. Nesten like bra er det på Mogreina ved Gardermoen. Så det er litt ekstra stas når det står Hønefoss eller Mogreina på treningsplanen. Disse løypene er så populære at man må møte opp tidlig for å ‘holde de av’ om morgenen i helgene. Denne helgen tilbød 2 av lagmedlemmene å overnatte i løypa i lavvo for å holde den av! Luksus. På veien oppover syns jeg at jeg så biler med NRH-klistremerker i bakruten i ett sett. På bensinstasjonen nær Hønefoss så jeg hundefolk i treningsvester gå inn og ut. Null stress, for vi hadde allerede folk fra laget i løypa!

Den første økten i dag (før lunsj). Ziva er blå strek, jeg er rød. Det starter nede til venstre, og går opp mot høyre hjørne.

Så, i dag runderte vi de 2 første ordentlige øktene siden kurset med Morten i november. Planen var en økt før lunsj med funn på alle slagene med direktebelønning, ca 300 meter. Det ble totalt 13 slag. Ziva løp ikke langt nok ut på de første slaget (en liten terrengsperre med små, tett plasserte grantrær ved ca 45 meter i et ellers åpent terreng var antagelig grunnen. Figuranten satt inni denne ‘hekken’), så det ble tomt. Slag 3 og 6 (tror jeg) ble også tomme fordi Ziva gikk over fig av ulike grunner. Farten og arbedsiveren var på topp hele økten, men Ziva var nok litt høy på å få rundere igjen. Slagene ble rettere og bedre utover i økten, men jeg bestemte meg for å fokusere på dybde på slagene i økten etter lunsj. Begge figurantene hadde med seg hundepeiler i lomma ut i terrenget så jeg hadde full oversikt over plasseringen fra midtlinjen. På økt 2 var figuranter på dybder fra 60-90 meter, og Ziva plukket raskt frem gamle kunster fra høsten igjen 🙂 På ett av slagene dro hun ut på 130 meter, for så å finne figuranten på tilbakeveien på ca 90 meter. Det skal sies at figuranten hadde vandret i området en del før Ziva ble sendt ut, så turen ut på 130 meter kan forstås. På denne økten økt ble det 5 slag, hvorav slag 3 var med løsbittmelding, resten direktebeløning.

Det er herlig å rundere, og det er så moro å se den oppriktige gleden i hele kroppen til Ziva, og det store fokuset hun har. Hun elsker, elsker, elsker å rundere! Har jeg sagt det før? Nå skal det jobbes mot A-prøven i mai. Runderingssesongen er den beste tiden på året, punktum.

Mimre, mimre til juli i fjor da vi også runderte i løypa på Eggemoen – på kurs med Frode Sjovatsen. Foto: Majbritt Schunck

 

Puuuh!

Endelig er løpetiden over for denne gang! Dette var Zivas fjerde løpetid og det var rimelig heftig denne gangen. Hun fikk første løpetid da hun var 15 måneder gammel, og har dem med ca 9,5 måneders mellomrom. De første gangene hun hadde løpetid virket hun selv litt forundret over det hele, og at hun ikke ville ha nærkontakt med andre hunder, men ble veeeeeeelig vennlig mot andre de dagene hun var klar. Forrige løpetid oppdaget jeg at hun satt i sofaen og kikket etter hannhundene ute. Vi har en uansvarlig hannhund-eier i nabolaget som lar han gå tur alene. Så han har holdt seg rundt oss mye de dagene Ziva har hatt løpetid. Og vi har truffet han på tur. Men denne gangen har vi ikke sett snurten av han i hagen, heldigvis. Denne gangen har Ziva vist et helt annet egeninitiativ enn tidligere.  Hun har vært urolig inne, ligget ved døren og sittet i sofaen og kikket ut av vinduet. Hun stikker ikke av på tur, men hun har vært veldig interessert i andre hunder, og hannhundene har kommet løpende til henne på tur tvers over jorder og gjennom skogen. Og hun har stilt seg opp med halen til side for både tisper og hannhunder – og meg! Hun er i sin beste alder, og hormonene har rast gjennom kroppen.

 

Etter tre uker er det deilig at dette er over, og gode, kjente, fornuftige Ziva er tilbake. Jeg kan forstå de som vil ha hannhund og ikke tispe. Det er litt styr med løpetid. Jeg har mest erfaring med hannhunder selv, og det er helt klart noen fordeler med dem. Men, Ziva har bare løpetid hver 9. måned, det er virkelig ikke ille sammenliknet med andre tisper. Likevel er det intenst mens det står på.

Motivasjon og sånn

Foto: Kirsti Ekstrøm
Foto: Kirsti Ekstrøm
Sukk. Dagene er fulle, tiden går så fort, og treningen lider. Om vinteren trener vi lite i skogen. På de ukentlige NRH-treningene (2 ganger i uken) pleier tema om vinteren å være urbansøk (teigsøk på industriparker osv) eller harde spor (is, asfalt, grus, snø osv).  Etter nyttår hadde jeg store planer for treningen denne vinteren og våren. Jeg var kjempemotivert! Men motivasjon er jaggu ferskvare. En av grunnene til at jeg elsker å trene rundering er at det er så sosialt. Det er ikke vanskelig å motivere seg for å dra på trening når du vet at 2-3 (kanskje flere) venner står og venter på deg i skogen (og er helt avhengig av at du kommer for i det hele tatt få trent!). Jeg syns det var utrolig moro å trene lydighet da jeg fikk Ziva. Før jeg begynte med bruks- og redningshundtrening (søk og spor) var det lydighet vi trente mest. Lydighet kan trenes når som helst, hvor som helst. Det er hyggelig og nyttig å trene med andre, men ikke avgjørende for at du får trent (som med rundering).

Jeg blir matt over hvor lat jeg har vært de siste ukene i forhold til treningen og planen jeg laget. Nå er det skjerpings! Jeg går KlikkerTrener-kurset til Canis i vinter, og det er ingen bønn nå. I tillegg har jeg meldt meg på konkurranse i lydighet. Jeg pleier å jobbe godt når det brenner litt, så jeg har tro på at det blir en bedring fremover.

I LP2 er det ruta som er svakheten. Denne må det jobbes masse med de neste ukene. I tillegg er stå under innkalling fra sitt en øvelse vi trenger å jobbe mer med. Og så må vi pusse litt støv av fot og de andre mer kjente øvelsene. Eneste gangen vi har gått LP2 var på klubbmesterskapet i Retrieverklubben av Oslo høsten 2015. Da vant vi, men det var veldig dårlig på de to nevnte øvelsene (ruta og innkalling med stå).

Foto: Kirsti Ekstrøm
Foto: Kirsti Ekstrøm
Når det gjeleder KlikkerTrener-kurset har vi ganske god kontroll på det meste, men en øvelse har vist seg å være overraskende vanskelig å få til. Den virker ganske enkel egentlig: Tramp på musematte (potetarget) og stå på denne i 3 sekunder i bevegelsesretningen (med kroppen vendt fremover/bort fra meg). Ziva kan dette med potetarget. Hun kunne det da hun var 16 uker gammel. Men hun tar først nesen nedi musematten før hun tramper på den, og så snur hun seg alltid rundt med én gang for å se på meg (og forvente belønning). Snusingen kan jeg leve med, ideelt sett burde jeg trent den bort. Men det er vendingen på matten som har vist seg å være det mest krevende og vanskelige å endre.  Jeg har prøvd litt ulike strategier for å få frem ønsket adferd (avstandsbelønning i skål foran, kaste ball fremover når hun er på musematten, andre som belønner foran, osv), men det har vært utrolig vanskelig å vende denne vanen til Ziva. Jeg har etter hvert tatt bort musematten, og begynt å trene på plattform (isoporplate påklistret en dørmatte på hver side). Med en liten musematte til forbena kan hun snu seg rundt i alle retninger og fortsatt gjøre oppgaven ‘rett’ – dvs trampe på musematten med poten. Det er ingenting som hjelper henne å stå i ro i retningen hun beveger seg. Med en plattform er targeten større og litt forhøyet (ca 10-20 cm høy). Dette gjør at hun får plass til alle 4 beina på den, og hun merker raskt om hun er utenfor området hun skal stå på. Dette har hjulpet noe, men Ziva er ganske atletisk, så hvis hun vil så klarer hun å bevege seg og snu seg på plattformen (hun snur seg lett på små trestubber og smale murer på tur). Hun har ennå ikke forstått at poenget er å stå i ro i samme retning som hun beveger seg. Og at belønningen kommer til henne! Derfor har jeg kappet av plattformen så den er litt kortere. Dette gjør at hun ikke har like stor plass. Og så har jeg begynt å trene inntil vegg, så det er letter for henne å bli stående i riktig retning fremfor å snu seg. Og jeg er superkvikk til å klikke og belønne når hun står rett. Gradvis må jeg trene på at hun holder posisjonen lenger og lenger, og på sikt må jeg fase ut all hjelpen og gå tilbake til musematten. Jeg har vært ganske frustrert over at en såpass enkel øvelse skulle være så vanskelig for Ziva. 

For tiden har Ziva løpetid, med de utfordringene det innebærer. Hun er foreløpig i den første uken, men hannhundene er allerede ganske interesserte. Jeg håper vi slipper å ha nabohunden hengende rundt utenfor, slik det har vært tidligere. Siden forrige løpetid har jeg satt opp et lite gjerde rundt plattingen min utenfor, så det blir i hvert fall vanskeligere for han å tisse på tingene mine. Og så er jeg veldig glad for timingen på løpetiden denne gangen. Ziva har en historikk med feilmeldingsproblematikk i runderingen, og problemet har blitt verre når hun har hatt løpetid. I og med at vi ikke runderer nå om vinteren trenger jeg ikke utfordre skjebnen denne gangen. Løpetiden er ferdig med god margin før runderingssesongen starter rundt påske (om vi er heldige kan vi begynne å rundere før påske i år, kanskje allerede i mars?).

Foto: Kirsti Ekstrøm
Foto: Kirsti Ekstrøm

Vårens treningsplan

Vi har hårete mål for våren. For å komme har jeg laget en detaljert plan. Vi går på Canis sitt KlikkerTrener-kurs denne vinteren. I tillegg skal vi bestå A-prøvene i NRH, samt konkurrere i LP kl II og NBF kl C rundering. Det er mange momenter og øvelser vi skal jobbe med de neste månedene. Planen er å ha fokus på 3-5 momenter/øvelser i uken, og gjennomføre 3 korte økter (5-10 min) hver dag. Repetisjonene skal loggføres for å sørge for at vi jobber på en effektiv måte, helst med 80% vellykkede repetisjoner i hver økt. Alle planene har jeg samlet i et Excel-dokument med flere faner:

skjermbilde-2017-01-10-kl-11-07-56

Her er årsplanen (utsnitt)

skjermbilde-2017-01-10-kl-10-57-38

Ukeplan, dvs oversikt over hvilke øvelser som skal trenes når. Milepæler og mål står øverst, over ukenummer.

skjermbilde-2017-01-10-kl-10-58-04

Så er det treningsloggen, som blir den viktigste siden i hverdagen:

skjermbilde-2017-01-10-kl-11-00-14

Her skriver jeg for hver økt hvordan repetisjonene har gått (ikke tatt med på bildet over). Jeg bruker en rett strek for en vellykket repetisjon, og en O for en repetisjon som ikke gikk etter planen. Så en økt kan for eksempel se slik ut: IIOOIIIIII Her har jeg hatt 10 repetisjoner, og vi er på akkurat 80% Kriteriene avhenger av hvor vi er i treningen i forhold til grunnferdighetene. De har jeg oversikt over på en separat fane i dokumentet. Da vet jeg hele tiden hvor vi er når de gjelder de enkelte øvelsene som står på planen.

skjermbilde-2017-01-10-kl-10-58-46

Vi jobber også med andre ferdigheter på KlikkerTrener-kurset. Disse har jeg en liknende oversikt over i en egen fane.

skjermbilde-2017-01-10-kl-10-59-02

Planen er lagt. Nå gjenstår det ‘bare’ å følge planen 😛 Følg med her fremover!

Vi er klare!

10
Bring it on, 2017! Foto: Anna Bjurgård Compton

OK, da er 2017 igang. Det er den første uken av året. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så er jeg veldig motivert for å trene. I år skal vi klare A-godkjenningen i NRH (iiik!), og jeg har lyst å starte både i lydighet (LPII) og rundering (NBF kl C). Vi er halvveis i KlikkerTrener-kurset til Canis. De to siste helgene er i februar (helg 3) og april (helg 4). Til den siste helgen i april skal blant annet alle grunnferdighetene til Canis være på plass. Jeg har veldig sans for grunnferdighetene til Canis. De kan oppfattes som bokstaver i skriftspråket. Når man har bokstavene kan man begynne å sette dem sammen til ord og hele setninger, dvs. ferdige øvelser og lengre kjeder. Som med bokstaver kan man sette sammen grunnferdighetene i ulike konfigurasjoner og få ulike øvelser. Morten Egtvedt hevder at dersom hunden har alle grunnferdighetene på flyt og med stimuluskontroll kan man i realiteten sette dem sammen til enhver ferdig øvelse, uansett nivå i lydighet.

Det er ikke et krav at hunden skal kunne alle grunnferdighetene i løpet av KlikkerTrener-kurset, men at hunden skal vise tydelig utvikling. I og med at Ziva har kjennskap til de fleste ferdighetene på en eller annen måte, har jeg som mål at ved kursets slutt skal vi klare alle. Det betyr at alle de 19 ferdighetene skal være på flyt, med stimuluskontroll og kunne utføres med heftige forstyrrelser. Det er et hårete mål, men jeg tror Ziva kan klare det. I tillegg til grunnferdighetsskjema med status på de 19 ferdighetene skal vi fremvise mer ferdige øvelser fra en adferdsliste. Ziva kan de fleste i kategoriene nybegynner og medium, samt noen av de som er i den avanserte kategorien. Derfor har jeg som mål at hun skal klare alle i den avanserte kategorien i april. Det er mulig dette blir litt for heftig å få til, det er blant annet full kryp-øvelse (3 meter), fri ved foten tilsvarende LPIII og full neseprøve på den listen. Litt usikker på om vi får tid til alt dette, men vi skal prøve!

Som sagt har jeg påbegynt de fleste grunnferdighetene med Ziva, men jeg har slurvet litt og gått litt fort frem da hun var yngre. Med KlikkerTrener-kurset har jeg blitt mer bevisst på at jeg må tilbake og tette hullene. For eksempel er hun flink på sammensatte øvelser (som apport), tilbyr frivillig sitt/ligg/utgangsstilling på flyt, og kan ligge i bli med skjult fører på lang avstand så lenge du bare gidder. Men det å se på meg i 5+ sekunder (som er det første kravet i kategorien nybegynner på adferdslisten) er for Ziva ganske krevende(!) Da begynner hun å tilby rygging, ligg, bamse – alt! En veldig grunnleggende grunnferdighet som å følge meg når jeg går baklengs kan også by på utfordringer (hun begynner å tilby stå), det sammen med potetarget på musematte (som hun lærte da hun var 3-4 måneder gammel). Grunnen til at hun syns disse relativt enkle og grunnleggende øvelsene er vanskelige, tror jeg er fordi jeg har gått litt fort frem tidligere. Det er ikke mangel på treningsiver eller fokus hos Ziva. Det er heller motsatt. Det virker som hun ikke helt kan forstå at det ’bare’ skal være for eksempel blikkontakt, eller å følge meg som er kriteriet.

I julen har jeg laget en detaljert plan for våren. Her skal det trenes! Planen er å få inn flere korte økter hver dag. Jeg har fokus på 3-5 grunnferdigheter hver uke, slik at jeg kommer igjennom alt. Denne uken er fokus på ligg (frivillig adferd, og bedre flyt), potetarget (på musematte), samt påbegynne kryp (det vil si nesetarget mens Ziva ligger). I tillegg skal vi jobbe med oppmerksomhet i korte perioder mellom øvelsene, og trikset bukke innimellom alt det andre (vi skal trene inn 3 nye triks, hvor jeg har valgt bukke, snurre og hoppe over beinet mitt). Gleder meg!

 

Året 2016, og litt om 2017

Dronningen. Ziva er litt som en dronning, har jeg innsett. Hun har full kontroll på alle rutiner, og dersom de ikke følges, feks at maten serveres for sent, eller kveldsturen ikke inntreffer til rett tid, da får jeg en påminnelse. Og når det er på tide å stå opp om morgenen får jeg beskjed om det; jeg blir slikket i mitt venstre øre (og ikke det høyre!) Dronningen har full kontroll over sitt rike 🙂 Ziva har en type A-personlighet, altså hun liker å stå opp tidlig og legge seg til fornuftig tid. Om natten sover hun en dyp søvn, og det skal mye til før hun vekkes. Jeg er B-menneske, og slik sett har vi litt divergerende interesser med hensyn til døgnrytme og søvnsyklus…

På tide med en oppsummering av 2016, og planlegging av 2017. Året vi har vært igjennom har vært merkelig på mange måter, internasjonalt og lokalt – også jeg og Ziva har merket 2016s krefter. Jeg har for første gang slitt med motivasjonen. Eller, vi har trent masse rundering, men på andre områder har vi ikke vært så veldig flinke. I lange perioder har jeg nesten ikke hatt lyst til å trene. Men i høst har dette endret seg, og jeg har laget detaljerte planer for våren, og milepæler for 2017. Det neste året skal vi være godt forberedt på alt, og klare målene på planen! Elsker å kunne merke mål som oppnådd på årsplanen!

Det største målet for 2016 var å A-godkjenne i NRH denne sesongen, men på våren ble det tydelig at feilmeldingsproblematikken i runderingen ikke var helt under kontroll, til tross for at vi klarte B-godkjenningnen på høsten 2015. Det var hektisk på forsommeren med å prøve å få kontroll på feilmeldingen samtidig som vi forberedte oss til de siste prøvene som måtte være godkjent før vi prøvde oss på A-prøvene: feltsøk, mørsesøk og orienteringsprøven. Feltsøket gikk relativt greit, or orienteringsprøven (6 poster, 15 km, 5 timer) var fastsatt til slutten av mai. Jeg gruet meg, men hadde trent godt i ukene før. Jeg hadde trent både på orientering og på fysisk kondisjon med sekk. Jeg følte at vi var relativt klare, og det gikk også bra (selv om jeg klarte å gjøre en liten feil som forsinket oss ca 20-30 min). Mørkesøk er litt vanskeligere å få til på forsommeren. Den skal gjennomføres når det er helt mørkt, så det vanlige er å ta den på høsten. Hvis den gjennomføres ute er det 300 meter rundering med 2 figuranter. Den kan gjennomføres innendørs, og da blir det romsøk. Ikke helt enkelt å få det til, for man må ha tilgang på både lokaler (type industribygg eller liknende), dommere og figuranter. Heldigvis var vi 2 stykker som trengte mørkesøk-prøven, og dommer stilte opp som hadde tilgang på et underjordisk parkeringshus. Det var helt mørkt, og jeg fikk ikke lov å ha på hodelykt. Ziva fikk heller ikke gå med lys på vesten (slik vi bruker når vi runderer i mørket). Jeg kunne nesten ikke se noen ting, og gikk sakte rett frem gjennom hver etasje i parkeringsbygget. Jeg så ikke hvor Ziva var, hørte bare at hun jobbet i ulike deler av rommet. Jeg så ikke en gang om hun kom inn med melding. Heldigvis har jeg melding med innsitt, så når det var melding hørte jeg at hun satte seg ved siden av meg. Da kjente jeg på hodet og rundt munnen, og skjønte at det var melding. På påvis fant jeg ikke figuranten med det første. Jeg gikk bort til der hvor Ziva var (jeg hørte henne puste), og kjente bare vegg og gulv. Søren, tenkte jeg, det er feilmelding! Men nei, Ziva hadde rett. Litt til høyre for meg satt det en figurant med ryggen mot meg. I underetasjen hadde figuranten gjemt seg mellom en bil og veggen. Ziva fant den også, så da besto vi. Det var veldig fint å få gjennomført de 3 testene om gjensto før A-prøvene. Det hadde blitt utrolig hektisk å ta alle prøvene + ukas arbeid A på én sesong. Det er absolutt å anbefale å få unnagjort feltsøk og o-prøven før B-sesongen, og mørkesøk på slutten av B-sesongen. Jeg har fokusert mye på runderingen i år, og valgte å dra på runderingskur i sommer fremfor ukas arbeid A og A-prøvene. I tillegg har jeg vært i Molde 2 ganger og trent med flinke NRH-ere og andre som trener rundering etter prinsippene til Morten Egtvedt/Canis. Jeg har tidligere trent etter disse prinsippene i runderingen med Ziva, men ikke helt 100%. Men i år har det blitt ganske viktig for meg å trene etter Canis-metoden, og det har virkelig gitt resultater! På den ene Molde-turen var jeg med på kurs med Morten. Vi er en gjeng her i Oslo som klarte å overtale Morten til å komme til Oslo å holde kurs i november. Jeg føler virkelig at jeg har hatt et hyggelig og givende år med tanke på instruksjon og treningsvenner i runderingen. Runderingen til Ziva har blitt veldig fin i løpet av 2016, og jeg er ganske positiv med tanke på A-prøvene til våren. Planen er å klare kravene til A-godkjenning i løpet av sesongen 2017.

Jeg har hatt paner om å konkurrere litt i lydighet, bruks og kanskje til og med starte i jakt (WT) i 2016, men vi har ikke fått jobbet noe med det. For tiden går jeg Canis sitt KlikkerTrener-kurs. Det er 4 helger, og tar ca 6 måneder totalt. I denne perioden skal vi jobbe oss gjennom alle grunnferdighetene + litt til. Ziva kan mange av disse allerede, men nå skal vi virkelig være klikker-nerder og få flyt på alt, samt jobbe med alle typer forstyrrelser og variasjoner av grunnferdighetene. Vi er godt i gang, men de neste 2-3 månedene skal alt på plass. I den forbindelse tenker jeg det er på sin plass å gjøre alvor av å starte i LPII. Jeg har også utrolig lyst til å starte i bruks NBF kl C rundering, når sesongen starter. Så vinteren skal gå med til å finpusse på lydigheten. Merker at jeg er kjempemotivert! I tillegg skal vi jobbe med harde spor mens det er kaldt slik at sporingen blir bedre til sesongen starter.

Når A-godkjenningen er i boks (jeg sier når!) skal vi også trene litt mer jakt. Jeg har kjempelyst at Ziva skal få godkjent på working test, samt få en premiering i BK i jakt. Det er kjempegøy med retreiverjakt, men hittil har vi ikke hatt tid til å trene nok på det.

Alt godt til deg og din(e) hunde(er) i 2017!