Hva er greia med grunnferdigheter?

Ziva i stå på avstand. Foto: Kirsti Ekstrøm

Grunnferdigheter er et sentralt begrep når man trener med klikker og positiv forsterkning. Men hva er det egentlig, og hvorfor er det så viktig?

De fleste som trener lydighet vil gjerne trene på hele øvelser så fort som mulig. Det er jo de man skal vise frem i konkurranser! Det er veldig forståelig, men de fleste av øvelsene i konkurranseprogrammene er samensatte øvelser med flere ledd. Trener man ferdige øvelser kan det oppstå problemer flere steder. Ta for eksempel innkalling fra sitt. Denne øvelsen finner man allerede i Bronsemerke-prøven. Hva kan gå galt her? Hunden blir ikke sittende når du går i fra, hunden reiser seg eller legger seg når du går i fra, hunden løper ut av ringen når du går ifra, hunden kommer etter deg eller løper mot deg før du har gitt kommandoen, hunden går eller traver mot deg når den får kommandoen, hunden stopper foran deg, hunden fortsetter forbi deg uten å stoppe, hunden stiller seg på venstre side men setter seg ikke, eller setter seg inn skjevt. Hvordan kan man hindre at uforutsette ting skjer når man trener hele øvelser?

Når man går kurs hos Canis lærer man om grunnferdighetene. Disse er en liste over delmomenter som går igjen i veldig mange øvelser, uansett om man trener konkurranselydighet, brukslydighet, rallylydighet, agility eller andre hundesporter. Blant disse er sitte (foran fører, ved siden av fører, på avstand, sitt fra ligg osv), gripe (apportbukk, andre genstander), target (snutetarget, potetarget, slippe på target), bli stående, spontan galopp fra sitt, osv. Grunnferdigheter kan settes sammen til mer sammensatte øvelser. Bruker vi eksempelet fra tidligere, innkalling fra sitt, vil grunnferdighetene være

  • Sitt
  • Bli sittende med fører på avstand
  • Eksplosiv start fra sitt
  • Gallopp mot fører
  • Utgangsstilling fra foran fører

Et sentralt poeng når man trener grunnferdigheter er at dette gjøres uten kommandoer i starten. Man bygger på hundens egeninitiativ og bruker så lite hjelp som mulig for å få frem nye adferder. Dette kan virke litt tungvindt i starten, men etter hvert som hunden forstår konseptet blir de flinke til å prøve seg frem for å finne ut hvilken adferd som lønner seg å utføre nå. Med andre ord får man på denne måten hunder som selv medvirker i treningen og blir kreative problemløsere (og dette er kanskje det jeg elsker mest med klikkertrening!)

Målet med treningen på grunnferdighetene er å få dem på flyt. En adferd som er på flyt er automatisert og ofte veldig stabil. Hunden utfører den alltid med høy fart og presisjon. I tillegg til høy fart og presisjon etterfølges utførelsen av en flytende adferd av kort latenstid. Dette betyr at straks hunden har svelget godbiten utføres adferden korrekt på nytt. Når man har en adferd på flyt koster det hunden veldig lite å gjøre den, og man får den korrekt utført hver eneste gang. Da kan man sette på kommando, og etter hvert sette sammen adferdene i kjeder (ferdige øvelser). Flyt kan faktisk måles! Ved å foreta slike flytmålinger (dvs hvor mange repetisjonen klarer hunden på 60 sekunder?) kan man objektivt finne ut om man har flyt og hvor god denne er.

Ved å trene grunnferdighetene får man altså frem adferder som utføres med fart og presisjon hver gang. Dette er byggesteinene i de ferdige øvelsene. Kan hunden alle grunnferdighetene, og at de er på flyt, så kan man sette sammen ferdige øvelsene i alle lydighetsprogrammene uansett nivå. Ganske lurt, ikke sant? Grunnferdighetene er som bokstavene i alfabetet. Kan man bokstavene kan man sette sammen ord, og til slutt hele setninger.

Denne høsten skal jeg ha kurs i grunnferdigheter i Sandvika, innendørs i oppvarmede lokaler. Oppstart er mandag 3. september. Link til mer informasjon og påmelding finner du her.

Endresen
Foto: Rolf Estensen

Dette blogginnlegget er også publisert på www.Canis.no

 

Reklamer

Spennende nytt

nytt_DSC1493
Ziva og Snøfte. Foto: Rolf Estensen

Jeg har vært heldig og fått holde ganske mange kurs de siste årene. Men jeg er alltid på søken etter mer kunnskap, og er alltid tørst på mer hundetrening. Derfor ønsket jeg å ta et instruktørkurs, i tillegg til NKK sitt trinn I-kurs. Som nevnt tidligere har jeg siden august 2017 gått Canis sitt KlikkerINSTRUKTØR-kurs. I april leverte jeg alle prosjektoppgavene, og i midten av april fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått – lykke! Det har vært et krevende kurs, med webinarer hver uke og en rekke prosjektoppgaver. På dette kurset må man jobbe jevnt fra august til mai. Oppgavene skal vise at hunden (og du!) har hatt utvikling i treningen (feks grunnferdighetene skal måles over flere måneder), man må vise at man forstår sentrale treningsaspekter som stimuluskontroll og baklengskjeding (og kan planlegge og trene hunden, uten ‘oppskrift’ fra andre). I tillegg skal man bruke treningsmetodene på seg selv, og foreta selvtrening(!), samt levere til skriftlige oppgaver med feedback (gi tilbakemelding til andre som trener sin hund), lage kursplaner mm. Det er et omfattende, utfordrende, ekstremt lærerikt og utrolig morsomt kurs!

Det finnes mange instruktørkurs der ute på markedet. Det er mange flinke folk som driver med hund i Norge! Jeg har kikket på og vurdert mange av tilbyderne av instruktørkurs før jeg valgte Canis sitt. Som med det meste i livet er det fordeler og ulemper med alt – også instruktørkurs. Det som gjorde at jeg valgte Canis var at jeg ønsket å bli skikkelig god på klikkertrening. Noen instruktørkurs gir deg smakebiter på ulike hundesporter og gir deg kjennskap til litt av alt. Med Canis sitt instruktørkurs blir du veldig god på å klikkertrening. Når du er det kan man bruke denne til å trene det meste (også seg selv!). Forstår man prinsippene og er god på læringsteori, så kan dette overføres til alle hundeaktiviteter. Dette mener jeg er det som gjør Canis sitt instruktørkurs unikt, og det var derfor jeg valgte å ta det.

Når det er sagt, så er det en ekstra bonus at Morten Egtvedt og Cecilie Køste er hovedinstruktører på kurset. Ønsker man å bli skikkelig god på klikkertrening og bli klikkerinstruktør, hvorfor ikke bare gå rett til kilden? Disse to er, og har vært det lenge, pionerer på klikkertrening i Norge.

nytt_DSC1512
Foto: Rolf Estensen

Alle som består Canis KlikkerINSTRUKTØR-kurset kan søke om å bli Canis-instruktør. For ca 1 måned siden søkte jeg om dette, og fikk raskt positivt svar! Jeg er overlykkelig over å være blant de flinke instruktørene i Canis Hundeskole. Jeg har i vår vært en av instruktørene tilknyttet Lahaugmoen Hundesenter. Det kommer jeg til å fortsette med. Men mine kurs kan du heretter også finne på Canis Hundeskole sine nettsider. Som tidligere kommer jeg til å holde kurs i lydighet og grunnferdigheter. I sommerhalvåret vil jeg også tilby kurs i bruks, som rundering, og etterhvert spor og feltsøk. Jeg tilbyr også privattimer.

Jeg tok Canis sitt KlikkerTRENER-kurs i fjor, før instruktør-kurset. Det var jeg veldig glad for at jeg hadde gjort. Det gir et solid grunnlag i klikkertrening før man tar instruktør-kurset. Disse KlikkerTRENER-kursene tilbys flere steder i landet, og er ikke like omfattende som instruktør-kurset, men veldig nyttige – og de gir deg en smakebit på hva du møter mer av på instruktørkurset. Jeg kan varmt anbefale KlikkerTRENER-kurs til alle som er interessert i og vil lære mer om klikkertrening!

Endresen
Foto: Rolf Estensen

Finn 3 feil

 

Ziva er en treningsvillig hund som er lett å belønne. Likevel går ikke treningen alltid på skinner. I forrige uke var vi på tur i et område der det er satt opp ulike aktiviseringsstasjoner i skogen, ment for mennesker. Blant annet er det ganske smale planker som man kan balansere på. Ziva har alltid hatt ganske lett for å klare fysiske utfordringer. Hun har generelt god balanse og er ganske spretten. Men å stå på eller gå sakte på smale stokker eller planker er hun ikke så god på. Så det prøver jeg å få henne til å øve på hvis jeg ser en mulighet for det på tur. Vi har trent på akkurat dette stedet i skogen tidligere, og Ziva klarte å gå over den smale planken 2-3 ganger sist. Denne gangen tenkte jeg derfor at jeg skulle filme det. «Tenk så kult å kunne legge ut på Instagram!» Jeg tenkte det skulle bli enkelt, i og med at Ziva har gjort det før. Få henne til å gå mot kamera et par ganger, gå videre. Nei, så enkelt ble det ikke.

Jeg vet selvsagt bedre, men det tok litt tid før realitetene sank inn. Jeg var låst i tanken om at dette skulle være så enkelt. Når virkeligheten ikke var slik likevel, ville jeg at Ziva på magisk vis (med tankenes kraft!) bare skulle gjøre det jeg hadde planlagt, så jeg fikk et par gode tagninger av at hun balanserte over bommen å velge fra.

Jeg har laget en liten film satt sammen av en tagning fra helt i starten på økta der hun faktisk går over bommen (hun kan!) Jeg ble grådig og ønsket bare én til, for å være sikker på at jeg hadde det jeg trengte til Instagram – bare én til! Så kommer det et lenger klipp med noen smertefulle repetisjoner (dvs det er vondt for meg å se på!) der det går ganske dårlig. Jeg vet at Ziva klarer øvelsen rent fysisk, hun har jo gjort det før, så jeg stresser meg opp. Hvorfor hopper hun av bommen hele tiden?!? Jeg prøver desperat å late som jeg er positiv, men frustrasjonen bobler innvendig – trust me! Dette er så typisk Ziva og meg i et nøtteskall. Hun kan det! Hvorfor gjør hun det ikke da!!!! Jeg er nok litt bortskjemt med en hund som gjerne vil trene, og som alltid er med på leken (uansett hvor dårlig planlagt den er).

Jeg gjør 3 veldig vanlige feil i dette klippet, og derfor får jeg ikke Ziva til å gjøre det jeg ønsker. Mens jeg holdt på der i skogen, og pushet hunden min som ikke skjønte noen ting til slutt, ble jeg utrolig flau. Da Ziva var yngre hadde jeg slike økter der alt bare ble frustrasjon, men det er en stund siden sist nå. Jeg vet bedre nå, trodde jeg. Gammel vane er vond å vende, og pipler frem når jeg minst venter det – tydeligvis. Jeg skulle jo bare filme litt, og hadde ingen planer om å trene. Etter å ha klart å komme til fornuft og tenke litt klarere får vi en kjempefin liten økt. Denne delen ser du til slutt i filmen. I starten av dette siste klippet vil nesten ikke Ziva en gang opp på plattformen, for det har ikke vært spesielt lønnsomt til nå (lur hund!) Så planen var å starte helt på nytt, bare å få Ziva til å få mange repetisjoner der hun går ut på planken, og kanskje halvveis over. Til min store overraskelse tilbyr hun etter kort tid å gå over hele planken. På klippet kan man høre min overraskelse. Så hva er forskjellen på første del av økten og siste? (Hint: TKFF! ❤ )

TKFF er forkortelsen for

Timing

Kriterier

Forsterkningsfrekvens

Forsterkningskvalitet

Når man trener hund, og dersom man ikke får fremgangen man ønsker, er dette de fire første tingene man bør vurdere å gjøre endringer på. Ofte er det forsterkningskvalitet man bør gjøre endringer på først. I Zivas tilfelle er dette sjelden problemet. Hun jobber godt for all type mat, og ball.

I klippet der alt går galt er timingen på klikkene mine feil (jeg kommenterer det ene, der jeg klikker idet hun hopper ned fra bommen – man får mer av det man forsterker!). Kriteriene er alt for høye. Kriteriet for å få klikk og belønning er å gå over hele bommen. Dette, kombinert med at jeg klikker bittelitt for sent (når hun akkurat forlater bommen på vei ned), gør at det er nesten umulig for Ziva å lykkes og få belønning. Hun forsøker gang på gang, men forstår til slutt lite av hva jeg ønsker av henne. Hadde jeg senket kriteriene litt (feks klikke konsekvent når hun hadde gått halvveis over bommen, eller et par steg på bommen), ville forsterkningsfrekvensen blitt hyppigere. Når man trener bør 80% av repetisjonene belønnes. Forsterker du sjeldnere enn 8 av 10 ganger er kriteriene dine for høye. Belønner du hyppigere enn dette kan kriteriene økes. I klippet der ting går dårlig belønner jeg sjelden (for kriteriet er for høyt i forhold til der hun er i treningen), og i de siste klippet belønner jeg hyppig (for kriteriet er lavt nok). Selvsagt er det morsommere (for hunden) å trene når man skjønner hva man blir bedt om å gjøre, får hyppige belønninger og mestrer øvelsen!

Prøv selv!

 

Snøfte 15 år

nytt_DSC1290
Snøfte i mars 2014, kort tid før han døde. Foto: Rolf Estensen

I dag ville Snøfte fylt 15 år gammel. Det er straks 4 år siden han døde. Jeg tenker til stadighet på han. Han har vært viktig i livet mitt generelt, og for hundeinteressen min spesielt. Men nå har han faktisk vært død i flere år enn det jeg hadde han. Jeg har hatt Ziva lenger enn jeg hadde Snøfte. Likevel er han en klippe, et viktig fundament i livet. Da han døde føltes det som en vegg hadde falt, eller et hjul på bilen var borte. Det jeg lærte av Snøfte har endret hvordan jeg tenker om dyr, om relasjoner til andre, jeg ble vegetarianer, jeg lærte å trene hund, og ble kjent med mange nye mennesker. Alt har vært viktige berikelser i livet.

IMG_8792
Snøfte med lille mini-plutte-Ziva i august 2013.

Et annet viktig bidrag er det han gjorde for Ziva. De fikk bare 7 måneder sammen, men han har påvirket henne enormt. Arven etter Snøfte lever i Ziva. I dag er hun 4 år (snart 5 år), og hun er så lik Snøfte; rolig, enkel å ha med å gjøre, masse personlighet, lyst til å være med på ting, og god kontakt. Snøfte var drømmehunden og lærermesteren, helt unik. Ziva er litt mer kompleks som type, men fortsatt veldig fin (til forskjell fra Snøfte liker hun ikke alltid nærkontakt, men hun liker å være nær). Jeg har innsett i det siste at vi har en veldig god kontakt. Hun har tillit til meg og at jeg ikke setter henne i vanskelige eller ubehagelige situasjoner. Og jeg har tillit til henne, til at hun er fornuftig og intelligent. Jeg kjenner reaksjonene og preferansene hennes godt. Og jeg vet at hun responderer når jeg roper på henne eller ber henne om å gjøre noe. Det er nesten en intuitiv kontakt, og den minner om relasjonen jeg hadde med Snøfte. Nå kan man selvsagt innvende at Ziva har blitt så lik Snøfte fordi jeg er fellesnevneren. Men så mye av hvordan jeg forholder meg til Ziva og trener henne, mine preferanser om hundehold og hundehverdag har jeg lært av Snøfte. Han påvirket ikke bare Ziva, arven og lærdommen etter han lever videre i meg også.

01_reading
Den gangen Snøfte ble tolket av en illustratør. Her er han sammen med de andre hundene vi gikk barnehund-kurset (lesehund/fadderhund) med i 2012-13 hos Norske Terapihundskolen. Fra venstre: Mia (cocker), Molly (hvit puddel), Thalia (chihuahua, heter i dag Pixel og jobber som terapihund sammen med Helle i Firbent Terapi), Sara (grå puddel), og Snøfte. Illustratør: Buffy Espersen Mohlman – Handmadeby Buffy.

 

IMG_1755
Siste turen sammen, Snøfte og Ziva 5. april 2014.

 

Selvtrening

På denne bloggen handler det primært om hund, og spesielt Ziva. Ikke denne gangen. Eller jo, på et vis, det skal i hvert fall handle om trening. Men denne gangen er det ikke Ziva som har blitt trent. Det er meg! Jeg har trent meg selv. Du spør kanskje, er det mulig, da? Ved bruk av operant betingning kan alle dyr med en ryggrad (og trolig også noen uten, det finnes for eksempel fascinerende filmer online av bier som lar seg trene med bruk av positiv forsterkning!) trenes til å forandre adferd med bruk av bruk av positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon.

Som jeg har nevnt her tidligere går jeg for tiden KlikkerInstruktør-kurset til Canis. Det startet i august, og eksamen leveres 1. april. En av prosjektoppgavene jeg har jobbet med i løpet av kurset er altså et selvtrenings-prosjekt. Vi fikk i oppgave å identifisere noe vi ønsket å endre ved egen adferd; noe vi ønsket å gjøre mer av eller mindre av. Her kunne man velge fritt, for eksempel slutte å røyke, studere mer effektivt, bruke mindre penger, være mer sosial, osv. Det var viktig at vi valgte et prosjekt, en adferd, som virkelig ville gjøre en forskjell. Etter å ha sett denne videoen på Facebook en dag innså jeg hva som måtte bli mitt prosjekt:

Videoen er ganske spekket med kjent amerikansk heroisk retorikk à la ’if you can dream it you can achieve it’ og ’one person can change the world’, osv. Det var ikke dette som fanget meg med admiral William McRavens tale, men det han sier i starten:

”If you want to change the world, start off by making your bed. If you make your bed every morning, you will have accomplished the first task of the day. It will give you a small sense of pride, and it will encourage you to do another task, and another, and another. And by the end of the day, that one task completed will have turned into many tasks completed. Making your bed will also reinforce the fact that the little things in life matter. If you can’t do the little things right, you will never be able to do the big things right. And if by chance you have a miserable day, you wil come home to a bed that is made. That you made! And a made bed gives you encouragement that tomorrow will be better.”

Mitt problem er ikke at jeg hater å re opp sengen. Faktisk har jeg alltid vært ganske flink til å gjøre det (jeg misliker sterkt å legge meg når dyna ligger vridd og putene er flate og skjeve). Det har vært en konstant i et ellers litt rotete hjem de siste årene. Jeg er flau over å innrømme det, men etter at jeg fikk hund har fokuset på å vedlikeholde det ryddige hjemmet liksom ikke hatt samme høye prioritet som før. Da Snøfte kom til meg i 2010 endret det seg for meg. Han ble viktig, og jeg brukte fritiden min på turer, trening og andre ting som hadde med Snøfte å gjøre. I 2013 flyttet jeg til en ny leilighet på bakkeplan med direkte utgang til hagen så Snøfte skulle slippe å gå i trapper. Jeg er fornøyd med leiligheten, men den har nesten ingen oppbevaringsplasser og minimal størrelse på boden. Så etter 2013 har jeg hatt store problemer med å holde orden. Jeg har kastet, gitt bort og solgt masse, men det var fortsatt fullt over alt. De siste årene har jeg i tillegg fullført en doktorgrad og trent med Ziva nesten hver eneste kveld og helgedag. Jeg har liksom aldri hatt tid til å komme skikkelig i orden. Når jeg fant ut om selvtrenings-prosjektet på KlikkerInstruktør-kurset ble jeg ganske fort klar over at det var rydding og vasking av leiligheten som måtte bli adferdene jeg skulle jobbe med.

Jeg hadde ingen illusjoner om at å re opp min seng ville endre noe som helst i verden. Men jeg hadde et lite håp om at dersom jeg fikk orden hjemme, så ville jeg kunne bruke mer av min mentale kapasitet og daglige energi på andre ting i livet. Andre områder i livet har lenge fått for lite fokus, så jeg hadde et håp om at orden hjemme kunne endre litt på min verden.

OK, så hva har jeg gjort? Jo, jeg har brukt de samme prinsippene som jeg bruker i treningen av Ziva, men på meg selv! Tilrettelegging av miljø, frivillig adferd, forsterke ønsket adferd, og få flyt på adferd. Det er enkelt når jeg trener hund (jeg har ganske god flyt på adferden hundetrening), men jeg lurte veldig på hvordan dette skulle gjennomføres i praksis da jeg begynte planleggingen. Gjennom TV og film og populærvitenskapelige medier blir man bombardert med at endring handler ‘bare’ om å bestemme seg og ha tilstrekkelig med viljestyrke. Klarer du ikke det du setter deg fore på nyttårsaften så handler det liksom bare om at man har ikke villet det nok, eller du har ikke vært streng nok med deg selv. Fallhøyden blir i slike tilfeller stor, og følelsen av å være mislykket følger etter. Finnes det en måte å endre egen adferd på, uten at det er viljestyrken som blir målestokk for om du lykkes? Jeg gledet meg til å teste ut metodene jeg bruker på Ziva, på meg selv.

Målene med prosjektet:

  • øke frekvens på adferd som bidrar til å vedlikeholde en ryddig leilighet, for eksempel sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin, støvsuge, rydde flater (bord, benker osv), vaske gulv, vaske bad, tørke støv/vaske flater.
  • øke frekvens på adferd som slik at ‘flaskehalser’ med rot ikke oppstår, for eksempel ta ut av oppvaskmaskin, henge opp våte klær som har blitt vasket, rydde bort klær når de er tørre, tømme søppel, tømme spesialavfall (papir, glass/metall, pante flasker).
  • øke frekvens på rydding i skuffer og skap, for å få bedre lagringsplass.

 

Igangsetting av prosjekt, og staus før start

Før jeg startet dokumenterte jeg adferden min (før-adferd, eller heller fravær av ryddeadferd?). Min måte å rydde/vaske på hjemme har tidligere vært litt mer i kategorien ’crisis management’. Jeg har vært fornøyd så lenge jeg finner de tingene jeg trenger til en hver tid slik at jeg kommer gjennom dagen (nøkler, papirer, båndet til Ziva, bæsjeposer, sko, osv.) Etter hvert skjedde det som alltid skjer; ting hopet seg opp og jeg kom til et punkt der det ikke gikk lenger. Da tok jeg skikkelig skippertak med rydding og vasking, og laget strenge forsett om at NÅ! skulle jeg være flinkere fremover (og dikterte mange regler i hodet, selvsagt). Men jeg ble ikke flinkere. Jeg mestret ikke å holde det ryddig, og syklusen gjentok seg gang på gang.

For meg er ikke et striglet designerhjem noe mål. Jeg kan håndtere litt rot. Det er når det hoper seg opp (som man kan se på før-bildene under) at jeg sliter. Jeg liker å vite hvor ting er. Jeg har ganske god hukommelse og retningssans, men når ting ligger i tilfeldige hauger er det vanskelig å finne igjen det man trenger. Og jeg misliker sterkt at oppvasken ikke er ren. Så hvorfor fikk jeg ikke kontroll, når jeg har slike antipatier mot rot? Det er jo fordi adferden forsterkes. Det er for meg mye mer givende å trene hund, være aktiv med Ziva, være sammen med folk jeg liker og gjøre det godt på jobben. Dette er langt mer meningsfullt enn å vaske og rydde hjemme. Jeg bor alene, ingen klager på rotet, eller straffer meg for det. Jeg har ikke barn som tar med venner på besøk i tide og utide. Ingen ser kaoset (før nå) så flauheten har vært på et minimum. Det er ingenting i mitt liv som gjør at jeg motiveres til å ha et ryddig og rent hjem (bortsett fra moren min som kommer innom av og til og påpeker at det flyter, men henne klarer jeg stort sett å overse hvis jeg vil). I og med at ingen av miljøsignalene i min hverdag motiverte meg til å endre adferden min i forhold til rot, så ble problemadferden (eller fravær av adferd?) den samme. Det som gjorde at jeg tok skippertak var at det gikk ut over annen adferd og aktiviteter som er på flyt og som er ønskelige (hundetrening, hvile, jobb). En annen faktor som har bidratt til å opprettholde ‘skippertak’-adferden i forhold til rydding av leilighet er følelsen jeg får når leiligheten blir ren og ryddig etter rot i lang tid. Den der lettelsen og tilfredsheten av å endelig se rene flater, og lukten av grønnsåpe er veldig god. Den forsterker hele adferdskjeden.

Jeg dokumenterte før-adferden min i én uke før jeg satte i gang med selve selvtrenings-delen av prosjektet 1. oktober 2017. Dette gjorde jeg ved å registrere frekvensen av rydde-adferdene mine. Uken der jeg registrerte før-adferd var 24.-30. september. Frekvensen var, som forventet, veeeldig lav i denne perioden! Skjemaet viser en samlet poengsum på 80 på 7 dager(!) 

Beskrivelse av tiltak

Viktige mål i prosjektet var å øke frekvensen på ryddeadferden, og få den på flyt. Får man en adferd på flyt er den automatisert. Slike adferder blir ofte veldig stabile. De blir alltid utført med høy fart og presisjon, og etterfølges av kort latenstid (tid mellom hver repetisjon). For å få noe på flyt må man få frem adferden frivillig, og der kommer den viktige forsterkeren inn (belønningen for utført adferd). Å finne en god forsterker er viktig i all trening med hund. Spørsmålet var: Hva motiverer meg? Før prosjektet startet kostet det meg mye å ta ut av oppvaskmaskinen når det var rent. Det var krevende å støvsuge, for jeg gikk og gruet meg til det i flere dager på forhånd. Hvordan kan man endre på en adferd som man misliker så sterkt?

Jeg tenkte lenge på hva som kunne være min forsterker. Hva motiverer meg? Ikke har jeg penger til overs til å belønne meg selv med pengepremier. Andre typer belønninger, som konserter, et godt måltid, nye klær, hundekurs, osv koster også penger, og var derfor utelukket. Men jeg er en nerd, og nerder liker å være flinke; Jeg liker å krysse av på lister over utførte gjøremål, jeg liker å jobbe mot delmål og frister. Jeg identifiserte alle adferdene jeg trengte å få på flyt for å opprettholde et ryddig hjem (se skjema her). Deretter rangerte jeg dem. Noen liker jeg nemlig å gjøre mer enn andre. Jeg tilegnet hver adferd en verdi, og den adferden jeg mislikte mest skulle jeg få mest poeng for å gjøre. Slik laget jeg meg et såkalt token economy-system. For eksempel fikk jeg 50 poeng for å støvsuge eller vaske badet. Kaste én pose med søppel var vektet til 5 poeng, mens det å kaste spesialavfall (som papir eller metall) var verdt 20 poeng pr tur. Enkelte kjeder delte jeg opp slik at delmomentene fikk en egen verdi (og forsterkning), slik som å sette på vaskmaskinen, henge opp tøyet, og legge det sammen/rydde bort var tre ulike adferder verdt 10 poeng hver. Vaske flater eller tørke støv ble belønnet med 1 poeng i minuttet. I et token economy-system skal poengene kunne samles over tide og byttes mot ulike goder eller varer når den som deltar selv ønsker det (litt slik som Trumf-kortet når du handler matvarer, eller fly-bonus programmer fungerer). Jeg valgte å ikke definere ‘premier’ jeg kunne ‘kjøpe’ for oppsamlede poeng. Jeg var spent på om det å samle poeng alene ville være nok til å motivere og endre adferd. Mer om det under.

Fra 1. oktober registrerte jeg forekomsten av de ulike adferdene jeg hadde definert. Skjema med adferdene lå lett tilgjengelig, fremme på kjøkkenbenken sammen med en penn. Hver gang jeg utførte en av adferdene satte jeg en strek ved siden av denne i skjema. På slutten av hver måned regnet jeg sammen antall streker på hver adferd, og ganget dette med poengene den enkelte adferden var verdt. Deretter regnet jeg sammen summen totalt for hele måneden. Dette gjorde jeg i 3 måneder, ut desember.

Resultat

Det første jeg la merke til etter oppstart var hvor givende jeg syns det var å samle poeng. Da jeg planla dette var jeg bekymret for at det ikke skulle være motiverende nok å bare samle poeng. Der tok jeg feil. Ikke bare støvsugde jeg og vasket badet oftere, jeg satte på oppvaskmaskinen straks jeg fikk mulighet til det, bar ut søppel og spesialavfall, tørket støv og ryddet i skuffer og skap. Det var ekstremt givende å samle poeng! Den fysiske handlingen med å sette en strek i skjema med penn, var veldig tilfredsstillende. Når leiligheten var ren ble det motiverende også. Det ble selvforsterkende å stå opp til en ren leilighet, og ikke bruke tid på å finne ting når man skal ut av huset. Jeg kunne fokusere på morgenturen med Ziva og glede meg over frokost og god kaffe. Og det er utrolig deilig å komme hjem til et ryddig hjem etter en lang dag. Mestringsfølelsen over å klare å vedlikeholde dette over tid var også viktig.

Den første måneden (oktober) gikk veldig bra. Jeg samlet 2315 poeng! De neste månedene fikk jeg ikke like mye poeng (1480 i november og 1515 i desember). Jeg tror det skyldes at jeg hadde ryddet meg gjennom leiligheten i oktober (stort sett). Det opprinnelige problemet med at ting ikke fikk plass i skuffer og skap var borte fordi jeg hadde ryddet plass. Det var ikke lenger opphopninger av min daglige aktivitet i flaskehalser som oppvasken, spesialavfallet eller klesvasken. Så de neste månedene ble ganske like. Det jeg opplevde var at jeg over tid fikk flyt på adferdene, de ble automatiserte og kostet meg lite å gjøre.

Spesielt viktig har det blitt å rydde på kjøkkenet om kvelden, sette på oppvaskmaskinen, og rydde ut av oppvaskmaskinen om morgenen før frokost. Klarer jeg det får det ringvirkninger, virker det som. Det er lettere å holde leiligheten ryddig resten av dagen dersom kjøkkenet er ryddig. Det er som i videoen jeg delte innledningsvis, bare at i mitt tilfelle gjelder det oppvasken og ikke å re opp sengen. Jeg oppdaget også at dersom jeg er litt proaktiv og setter på oppvaskmaskinen, og vasker klær før det er helt fullt, så er det lettere å motivere seg til å ta ut av oppvaskmaskinen, og henge opp klærne med én gang. Det samme gjelder å støvsuge eller tømme søppel. Det er mye mer forsterkende på adferden om den ikke tar for lang tid. Dersom jeg støvsuger før jeg føler det blir prekært så tar det kortere tid, og oppleves ikke som veldig krevende. En innvending til de nye vanene mine kan være at det muligens ikke det mest miljøvennlige å sette på en halvfull oppvaskmaskin eller vaskemaskin, men for meg ble rutinen med å sette på oppvaskmaskinen hver kveld helt avgjørende rutine dersom leiligheten skulle forbli ryddig.

Noen bilder fra siste dagen av prosjektet, 31. desember 2017:

Tiden etterpå

Jeg var spent på om jeg ville klare å bevare rutinene etter at prosjektet ble avsluttet og jeg ikke lenger fylte ut skjema med streker og regnet poeng. Til min store glede har det gått veldig bra. Adferdene er på flyt, spesielt det å sette på oppvaskmaskinen og tømme søppel. Jeg syns fortsatt det å støvsuge er ganske kjedelig. Den adferden er ikke helt på flyt, men det er også en adferd jeg ikke har gjort spesielt mange ganger i løpet av prosjektet sammenliknet med antall repetisjoner av mange av de andre adferdene (som å sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin og kaste søppel). De mange gode erfaringene jeg har hatt med støvsuging i løpet av prosjektet gjør det dog lettere å utføre adferden (Støvsuger jeg jevnlig går det raskt og det er langt mindre krevende). På sikt vil den også bli på flyt, tror jeg.

Noen bilder fra tiden etterpå:

7. februar 2018

19. februar 2018

Har du lyst å lære mer om dette tema?

  • David L. Watson og‎ Roland G. Tharp: Self-Directed Behavior: Self-Modification for Personal Adjustment

PS: En av oppgavene til eksamen på Canis KlikkerInstruktør-kurset var å skrive en rapport om selvtreningsprosjektet som et blogginnlegg. Dette innlegget er besvarelsen min.

NB: Dette blogginnlegget er også publisert på www.Canis.no

Practice makes permanent

DSC_3800
Snøfte leker på Ekeberg i 2010.

Som instruktør treffer jeg ofte hundeeiere som trenger hjelp til å endre på en adferd, og det er gjerne adferd i hverdagen som sliter mest på tålmodigheten. Noen hunder drar i båndet, andre bjeffer når de ser naboen, noen glemmer eieren når de ser andre hunder, hopper på gjester når de kommer inn døra eller liknende. Dette er ganske vanlige hverdagsproblemer som man kan gjøre noe med. Men mange blir fort frustrerte i treningen fordi fremgangen går sakte.

Når jeg trener hund er jeg veldig bevisst på én huskeregel: Practice makes permanent. Dette gjelder all adferd, men er spesielt viktig å huske på når det gjelder rutiner i hverdagen. Har hunden først lært én adferd kan den ikke avlæres eller glemmes (dette gjerlder selvsagt også uønsket adferd!). Det eneste man kan gjøre er å lære hunden en ny adferd i en gitt situasjon som kan erstatte den første. Dette betyr at hunden vil ha flere adferder på reportoaret i denne situasjon (feks når den møter en annen hund på tur). Men, så er det slik at den adferden hunden har praktisert og øvd seg på i 6 måneder, eller 1 år eller 3 år (før man begynner å ta tak i problemet) er den som er på flyt, eller som er automatisert. Hunden kan adferden så godt at det ikke krever noen hjernekapasitet å gjøre den, det blir en slags refleks eller default adferd i den gitte situasjonen. Dette betyr at dersom vi skal lære hunden en ny adferd i en bestemt situasjon, så konkurrerer vi med potensielt mange hundre (eller tusen?) repetisjoner av gammel og uønsket adferd. Ser vi på problemet fra dette perspektivet er det kanskje ikke så rart at nyinnlæring av alternativ (ønsket) adferd vil være litt krevende? Tenk deg at du bruker 30 minutter hver dag totalt på å trene på den nye adferden. Hvor mange dager vil det da ta før hunden har samme mengde med erfaring på denne som den opprinnelige, gamle adferden? Det tar tid å få flyt på en ny adferd, og generalisere denne til vanskelige situasjoner med mye forstyrrelser.

Hva hvis problemet er at hunden bjeffer på forbipasserende i vinduet. Vil du komme i mål hvis hunden får praktisere gammel adferd 8 timer hver dag mens du er på jobben? Samtidig som vi trener inn ny adferd er det viktig at hunden ikke får praktisere adferden vi ønsker å fase ut, problemadferden. Derfor må vi legge til rette for at det ikke skjer.

IMG_5220
Ziva ‘venter’ på at jeg skal kaste ball. August 2014.

Man sier gjerne på engelsk at ‘Practice makes perfect’, men jeg vil hevde at i hundetrening er det ‘Practice makes permanent’. Den adferden hunden har i en gitt situasjon er den adferden den har fått praktisert gang på gang på gang. Så, når man får en valp i hus er det ekstra viktig å legge til rette for at hunden lærer rett adferd fra første stund. Det er mye enklere å lære hunden rett adferd med én gang, enn å måtte lære den en ny adferd etter ett år. Dette gjelder alle adferder, også feks at hunden går og roter i søpla eller gnager på tøfler. Dersom vi legger til rette for at denne adferden ikke kan finne sted, først som sist, vil hunden heller aldri lære den.

Dersom hunden gjør ting du ikke liker bør du gjøre noe med det. All adferd kan endres eller minimeres. Men ta tak i det med en gang, før adferden blir en vane for hunden. Dersom hundeholdet ikke er lystbetont, og problemadferd i hverdagen sliter på relasjon deres, er det på tide å søke hjelp hos en profesjonell. Det skal faktisk være hyggelig å ha hund og gå tur med den. Hunden skal være en berikelse for familien i hverdagen, og ikke en plikt eller en dårlig samvittighet. Og trening er gøy både for hund og eier dersom man bruker positive metoder!

IMG_4279
Garbo på besøk i 2012.

 

Er det greit bare fordi mange gjør det?

 

Foto: Anna Bjurgård Compton

Dette innlegget er delvis inspirert av bloggeren Vrinske hest.no, etter at jeg lenge har gått og tenkt på mye av det samme. I et nylig publisert innlegg setter Vrinske (Emma Wold) ord på et problem som finnes i hesteverden og ryttermiljø. Som Vrinske poengterer så kan de fleste være imot mishandling av hester:

«Rollkur [omstridt treningsmetode innen ridning] funket dritbra for Anky [Anky Van Grunsven, nederlandsk gullvinner i OL i dressurridning], og har i etterkant blitt stemplet som dyremishandling av alle som har et fnugg kunnskap om hest. Men hey, hun vant mye, sant? Er ikke det bra da? Det funker også KJEMPEBRA å mishandle Tennesee Walker-hestene til de forgår av smerter, sjokk og all mishandligen, fordi hey; de vinner jo priser. Og det er bra…? Og du verden, det funker også kjempebra å terrorisere unghester når de løshoppes ved å putte skarpe fremmedlegemer i beleggene så de får ekstremt vondt om de slår beina borti en bom. Og du verden som det funker å blistre hestene til det punktet der de får kjøttsår på bena. Og i alle dager så bra det funker å lære alle dressurhestene hvor udugelige de er så de slutter å protestere når de blir voldtatt i kjeften av et par harde rytterhender og får sporesår over ribbeina.  Det funker jo kjempefint, for man vinner jo medaljer når man holder på slik. Det er også helt ok å ri inn dressurhestene når de er to år gamle, for da vinner man alle unghestchampionatene. Funker dritbra det, selv om hesten må slaktes når den er 7.»

Slik jeg leser Vrinske er hun opptatt av få leseren til å reflektere over hvor grensen går mellom mishandling og det som kan aksepteres i trening for å oppnå resultater. Er det greit med litt ubehag og vondt i behandlingen av hester dersom man oppnår resultater til slutt? Berettiger målet virkelig middelet i disse tilfellene? Som nevnt kan de fleste stille seg bak at tortur og mishandling av dyr er galt og bør slås ned på (vi ser folk ta avstand fra slikt på sosiale medier hver dag), men hva med de små tingene som (i dag) ikke ansees som så ille. Vrinske nevner hverdagslige eksempler fra hesteverden som å stramme neseremmen for hardt, hardhendt bruk av tøylene (og presset hesten opplever i munnen fra bittet), samt at mange rir hester som normalt selv om de er halte.

Portrett av Snøfte, slik naboene våre Nora og Liv-Karin tegnet han i 2014.

I hundeverden finnes liknende eksempler. Man hører om mennesker i utlandet som trener med strøm, fysisk straff, flooding, pigghalsbånd, tvang og hardhendt bruk av bånd. De får resultater, men likevel kan de fleste av oss være enige om at det ikke er greit. Sånt gjør vi ikke i Norge! Mange av metodene er til og med forbudt ved lov i Norge. Men hvor går grensen mellom det som er ugreit og det som er greit i behandlingen av hunder? Mange i Norge bruker bjeffehalsbånd, tillater strømming av hundene sine for å gjøre de sikre på sau (dette er tillatt i Norge, dog med strenge restriksjoner), harde napp i strupehalsbånd, heise hunden opp fra bakken så de strupes som avstraffelse, nappe i halsbånd, røske hunden i nakkeskinnet, klype hunden i lysken, legge den i bakken (aka ‘alfa-rulle’), klapse den på snuten, bruke nato-løkke for å få den til å slutte å dra i båndet, tvangsapport, la hunden ligge lange dager i et lite bur, ikke gi hunden valgmuligheter hvor den skal hvile, kjefte på hunden, stirre den i øynene når den gjør noe galt, osv.

Går grensen ved det som er tillat ved lov, eller er det mulig å tenke selv? Er noe greit fordi instruktøren din sier det, eller bør du tenke igjennom saken selv også? Jeg bare spør, for jeg har inntrykk av at mange ikke er så reflekterte rundt disse spørsmålene. Skal man fortsette å bruke ubehag i treningen bare fordi andre gjør det? Vrinske spør retorisk: «Hvorfor er du så selvsikker på at alt du har lært til nå er riktig, og at du ikke har sett deg blind på egen hest og/eller egne/andres metoder?»

Foto: Kirsti Ekstrøm

Jeg trener med positive treningsmetoder som er forskningsbaserte fordi disse metodene er etiske (påfører ikke fysisk eller psykisk ubehag), og viser seg å være de mest effektive i forhold til læring. Men mange lar seg provosere av positive trenere, og argumenterer mot å bruke godbiter eller avstå fra (litt) ubehag i trening av hunden. Hvorfor er det egentlig så provoserende for mange å behandle hunden sin godt, og ikke påføre den ubehag?

Måten du behandler hunden din på blir ikke greit bare fordi mange andre gjør det samme, ei heller fordi jeg promoterer noe her på bloggen. Som Vrinske sier, man skal ikke være redd for å se seg selv i speilet, eller spørre instruktøren om kildene som ligger til grunn for det de hevder. Vi har alle et ansvar for å være kritiske og tenke selv – og ikke minst har vi alle et ansvar for å utvikle oss, gå på kurs og stille gode spørsmål.

 

 

 

 

2017 – Ikke helt som planlagt

Det er den tiden på året, der blogguniverset oppsummerer året sitt.  Jeg har vært heldig, mye har gått veldig bra i flere år. Ziva er en herlig hund, og vi har hatt utrolig mye moro tidligere år. Men 2017 har ikke helt gått som planlagt.

Redningshund-treningen (NRH)

Det begynte godt, med planer om endelig å komme i mål med godkjenning i NRH. Vi har i to sesonger jobbet oss gjennom feilmedingsproblematikk og gradvis økt utholdenhet på tomslag i rundering. Vinteren ble brukt til å jobbe med sporingen på hardt underlag, og Ziva hadde endelig begynt å bli skikkelig fokusert og grundig i sporet. Våren trente vi godt, og alt var klart for å ta A-prøvene i mai. Den siste treningsøkten 6 dager før prøvene var et spor. Ziva gikk kjempefint i ca 200 meter. I en vinkel skadet jeg kneet. Det var helt akutt, jeg klarte ikke engang å stå på benet. Vi var ca 1 km fra bilen, og jeg hadde lite batteri på telefonen. Heldigvis hadde jeg med GPS, og heldigvis var sporlegger Christine med. Jeg klarte å ake meg ned en skråning på 100 m til en skogsvei, Christine hentet bil, og kjørte meg til legevakten. Det ble nesten 3 uker på krykker, og ingen A-prøver som planlagt. Heldigvis kom vi med på prøvene i begynnelsen av juni. Kneet var fortsatt veldig vondt, men jeg kom meg gjennom sporet, vi fant alle gjenstandene og det var innenfor tidsfristen. Runderingen var ikke lett denne dagen, og vi gikk over første figurant, som mange andre. Før A-uka senere på sommeren følte jeg at vi var klare. Kneet var mye bedre, og Ziva var i form. Men jeg hadde (litt for sent) oppdaget at hun snapper fastbittet en del i frisøk (som teig). Men jeg tenkte det var bra nok til å bestå. Meldingssjekken første dag gikk greit, det samme med 3 km spor (selv om formen min ikke var på topp den dagen og vi brukte litt lang tid), det samme var oppsøk fra gjenstand (bil), og stisøket var bra. Men i teigsøk og flankesøk (altså frisøkene) ble det en del snapping OG Ziva begynte å rote skikkelig med meldingen(!) Helt uventet og overraskende begynte hun å henge ute hos figuranten/gjenstand i flere sekunder, tok bittet, slapp bittet, tok bittet, gikk rundt figuranten, kom mot meg stoppet og kikket på figuranten, før hun kom inn med meldingen. Merkelig adferd som jeg ikke har sett i trening tidligere. Melding er så viktig på en redningshund, så vi kunne ikke få godkjent på teig eller ukas arbeid, selv om vi løste oppgavene og fant figurantene samt de fleste gjenstandene. Det var en skikkelig nedtur!

Etter det var motivasjonen på bånn. Det ble ikke bedre da det gikk opp for meg at vi måtte (re)B-godkjenne i løpet av høsten dersom vi skulle ha noen forhåpninger om å prøve oss på A-godkjenning i 2018. Det ble en travel høst, selv om motivasjonen var på hell, kneet klagde og vi var begge generelt slitne. Og meldingen var i oppløsning etter ukas arbeid A. I slike stunder er det godt å ha treningsvenner som stiller opp. Det ble brainstorming på problemløsing (takk Kristine K og Christel, mfl.!) Jeg oppdaget at heldigvis så var problemet med meldingen kun i frisøk, og ikke hver enste gang. Ziva hadde ikke generalisert det til runderingen! B-prøvene tok vi allerede i august, og de opplevdes som enkle. Det var en hyggelig opptur å kjenne på mestringen. Med litt trening var meldingen i frisøk såpass bra igjen at jeg meldte meg på ukas arbeid B i oktober. Vi kom igjennom greit, også de testene opplevdes som relativt overkomelige. Det var en lettelse å komme i mål med fornyet B-godkjenning. Vi har med det 2 nye sesonger på oss for å klare A-godkjenningen. Men det hadde sin pris. Etter B uka hadde jeg gått med et hovent kne i ca 6 uker, og jeg klarte ikke bøye det mer enn ca 90 grader. Jeg var mentalt sliten av å gå med smerter. Det eneste fornuftige var å ta en pause, bli frisk i kneet, hvile, få litt andre inntrykk og bli motivert for en ny sesong. Savnet etter å trene bruks er tilbake, jeg savner å være i skogen og rundere og gå spor. Men kroppen har hatt godt av pausen. Etter nyttår håper jeg at vi begynner å trene igjen. Hovedmålet for 2018 er å klare A-godkjenningen i NRH. Ziva har nivået, vi er klare.

Ukas arbeid B i Follo, høsten 2017. Hyggelig gjeng! Foto: Ronny Iversen.

 

Helse

I tillegg til utfordringene med redningshundtreningen opplevde Ziva å få utslett i juni. Hele undersiden ble barbert, fra under halsen til halen og delvis nedover bena. Utslettene var over alt, og hun holdt på å klø seg tussete. Det ble tatt prøver, og Ziva fikk kortison og antibiotika for å hjelpe på utslettene og kløen. Heldigvis hjalp dette, og ting roet seg fort. Men da kuren var over og jeg sluttet med kortisonen kom kløingen tilbake. Prøvene viste at Ziva er allergisk for husstøvmidd og gress(!) Hun har ikke symptomer om vinteren, så teorien er at husstøvmidd-allergien alene ikke er nok til å gi symptomer. Det er først når sommeren kommer, og gresset kommer at det blir for mye for kroppen, og symptomene viser seg. Dette var en lei utvikling. Jeg har lenge hatt planer om å få valper på Ziva, men har utsatt det fordi jeg ville at hun skulle bli A-godkjent først. Planen var egentlig å gjøre det i 2016, men jeg utsatte det til i år. Dessverre (eller kanskje heldigvis?) ble det oppdaget allergi og da er det ikke forsvarlig å bruke henne i avl. Hun er en flott hund, og hannhunden jeg hadde funnet er nydelig. Det hadde blitt fine brukshunder i det kullet! Men, akk nei.

Herlige Molde. Utfordrende forhold for oss som er vant med terrenget på østlandet: mye vind og helt flatt (myr)! Hundene må løpe ut til ‘intet’ (figgene ligger flatt og under camo slik at hundene ikke kan gå på syn), ofte i sterk motvind. Kjempespennende.

Lydighet og retrieverjakt, med mer

Heldigvis har vi andre interesser enn bruks. Vi debuterte i lydighet LP2, noe som var ganske stort syns jeg. Det var å ta en skritt ut i det ukjente, og det gikk ganske greit. Poengmessig ikke helt på topp, men slik blir det med et par nuller. Men Ziva var med, hadde det moro og vi koste oss i ringen. Skulle gjerne drevet mer med lydighet, men det er en prioritering i hverdagen. Bruks og NRH tar mye tid, og da må noe annet vike.

Retrieverjakt syns jeg har mye til felles med bruks. Dette er noe vi har kastet oss ut i, og det går ganske bra. Vi trener ikke mye, bare av og til. Hovedmålet i 2017 var å bestå en Working Test, og det gjorde vi i juni. Godt å få til noe. Jeg håper vi kan gjøre mer av dette i året som kommer, og etter hvert prøve oss på en BK-prøve.

I tillegg har jeg i 2017 fullført Canis KlikkerTrener-kurs med Naomi Sund, og begynt på Canis sitt KlikerInstruktør-kurs (ferdig i mai 2018). Jeg har fått være instruktør på Grunnkurs, Bronsemerkekurs, Runderingskurs – og prøvd ut et nytt konsept: Grunnferdigheter for bruks! Jeg trives utrolig godt med å være instruktør, og gleder meg til å utvikle den siden i 2018. I tillegg har jeg og Ziva hatt mange fine dager med trening av rundering og spor med veldig hyggelige treningsvenner: Vi har vært i Molde i påsken, hatt en helg på Finnskogen og trening på Sølen, samt fine treninger i Oslo gjennom hele året!

Bruks er veldig sosialt, spesielt rundering. Veldig mange hyggelige folk i bruks-miljøet og NRH! Her er to jeg har trent en del med, Kristine og Anna.

Konklusjon? Tre skritt frem, ett tilbake

Året 2017 har ikke akkurat gått som jeg hadde håpet, vi klarte ikke de viktigste målene jeg hadde satt. Vi har kjempet på flere fronter, og summen av bestrebelesne har ikke vært noe å rope hurra over, syns jeg. Nå er vi inne i en rolig periode til over nyttår. Koser oss, trener grunnferdigheter, går litt turer og har det fint sammen. Jeg kan ikke klage, Ziva og jeg har hatt fremgang og masse fine resultater i 3 år før 2017. Ett år med litt frustrasjon takler jeg. Vi går på med nytt, friskt mot igjen i 2018!

Ziva legger seg gjerne i stolen til moren min når hun ikke passer på den.

Velkommen 2018!

Årets favoritter 2017

Året nærmer seg slutten, og det betyr en oppsummering av mine favoritter fra året som har gått. Mange gir tilbakemelding om at dette er favoritt-innlegget på bloggen, og det setter jeg pris på! Her er det mulig å få mange gode tips til (jule)gaver til hundefolk, eller gaver til seg selv. Som vanlig anbefaler jeg utstyr jeg har kjøpt selv og prøvd ut over tid.

Garmin Astro 320 GPS med hundepeiler

Jeg har hatt min Garmin GPS med hundepeiler i ca 1,5 år nå. At jeg ikke tok den med på listen over årets favoritter i fjor kan jeg ikke helt forstå. Men den fortjener å være med i år! Jeg har brukt den mye, og elsker den som treningsverktøy. Den er selvsagt fin å bruke på tur eller når man gjør frisøk i teig, og mange bruker den også når de går spor. Kjempenyttig! Men jeg syns den er helt overlegen i rundering. Med hundepeileren har jeg full oversikt på midtlinjen hvor langt ute Ziva er på hvert slag. Jeg kan også se formen på slaget når terrenget er uoversiktlig – feks om det er fint og rundt og dekker terrenget godt, eller om hun løper rett ut og tilbake i samme spor. Ziva er en hund som kan gå litt korte eller grunne slag, derfor liker jeg å nesten alltid (90% eller mer) kjøre funn på full dybde, og ofte ha figurantene langt ute (dvs mer enn 50-60 meter fra midtlinjen). Enkelte økter liker jeg å plassere figurantene ekstra langt ute, for eksempel 80-100 meter fra midtlinjen (og ved en misforståelse endte figuranten en gang på 150 meter fra midtlinjen – Ziva fant henne likevel, selvsagt!) Når jeg har figuranter så langt ute har jeg lånt 2 ekstra hundepeilere av treningskompiser, og utstyrt hver fig med en hver (de som er lure tar den rundt halsen så de har hendene fri, men ikke alle liker den ‘looken’, hehe). Da kan jeg fint gå på midtlinjen helt alene og være trygg på at jeg sender Ziva rett på figurant, selv om denne ligger på 100 meter i tett terreng.

Etter trening bruker jeg dataene fra peileren og GPS til å analysere økten i BaseCamp. Hvordan finsøker hunden nær figuranten? Hvilken retning løper hunden fra figuranten tilbake til midtlinjen? Løper hunden saktere på tomslag enn på slag der det er funn? Hvor langt har hunden løpt på økten totalt, og hvor lang tid brukte den på dette? Jobber hunden mer eller mindre effektivt i ukjent/krevende terreng? Spør du meg så er bruk av GPS og hundepeiler et helt fantastisk verktøy i runderingstrening!

Dette er ikke noe billig leketøy, men jeg fikk heldigvis kjøpt min pent brukt – vel verdt pengene! Og når jeg solgte min gamle GPS uten hundepeiler ble ikke prisen så verst, totalt sett.

Kari Traa Rose ulltrøye

Dette er muligens en helt unødvendig anbefaling. Det virker som de fleste kvinner allerede har oppdaget Kari Traa sine ullprodukter, og særlig langermet ulltrøye. Har inntrykk av at alle går med det, og at jeg kommer litt sent til festen. Jeg fikk min første til jul i fjor. Den har jeg brukt mye! I høst fikk jeg meg en til, og jeg ønsker meg flere! De er akkurat passe tykke, ser fine ut, holder seg fine selv med mye bruk. De andre ulltoppene jeg har brukt tidligere har jeg ikke syns var fine nok til å gå med uten å ta på en annen genser over. Men Kari Traa-toppene kan man gå med både til middag på hytta eller under skalljakken på trening/tur. Veldig allsidig, behagelig og praktisk! Litt skrikende farger i de nye modellene syns jeg, men liker man det er det ikke noe å tenke på – løp og kjøp! Ull er det eneste som fungerer når man beveger seg i naturen, nesten året rundt. Og Kari Traa sine produkter er noe av det beste jeg har kommet over.

 

Camo-duk

For de som driver med rundering og søk er en kamuflasje-duk helt nødvendig. Men en camo er ikke bare en camo, ass! Her finnes det flere modeller og kvaliteter (og prisnivåer!) å velge i. Alt fra Jerven-duk (som holder deg i live i nesten allslags vær, men nesten kveler deg om du må ligge figurant under den i sommervarme) til billige nett som rasker med seg halve skogen på vei ut til der du skal ligge (og suger til seg den fuktigheten som finnes så den blir tung og uhåndterlig på vei inn til midtlinjen). I og med at det finnes en del å velge i var det en lettelse å finne en rimelig og lett camo, som skjuler deg godt uten å kvele deg, og er liten og lett nok til å stappe i en lomme på treningsvesten under transportstrekninger. Det var treningsgjengen i Molde som hadde funnet frem til denne løsningen, og etter turen dit i påsken bestilte jeg min egen. Kjøpes på eBay, og man kan velge mellom flere ulike design. Enheten man bestiller i er yards (som tilsvarer ca meter). Skal man ha en som dekker når man ligger fig trenger man ca 2 yards, og derfor må man skrive at man bestiller 2 i det rette feltet. Da får man en camo-duk som er ca 2 meter lang (og 1 meter bred). Vær tålmodig, det kan ta litt tid å få den tilsendt, men vel verdt ventetiden!

Buster neoprene bungee line, 180 cm

Jeg har tidligere skrevet om at Ziva er littt for flink til å gå pent i bånd. Ja, jeg vet det er en litt merkelig ting å si. De aller fleste plages med at hunden drar i båndet på tur. Jeg jobbet mye med henne det første halve året av hennes liv, og hun er flink til å ikke dra. Jeg har gradvis innsett at en hund som drar litt kan være bra, spesielt en hund som skal være redningshund eller sporhund. Spesielt det å gå spor har vært en litt krevende øvelse for meg og Ziva. Samspillet mellom oss har ikke fungert. Hun har stresset og mast, og blitt unøyaktig fordi hun er frustrert og går alt for fort de første 2-300 meterene. Etter det ble hun sliten og dro ingenting. Veldig krevende å gå spor med henne og veldig vanskelig å lese henne. I vår begynte jeg å gå korte harde spor i strikkbåndet som jeg anbefalte på listen over årets favoritter i fjor. Det ga resultater! Ziva ble mer fokusert, tryggere og mer nøyaktig. Før vi begynte å gå spor i skogen laget jeg en liten ‘strikk extension’ på ca 30-40 cm med ring i den ene enden og krok i den andre. Med elastikk mellom meg og Ziva når vi går spor er hun kjempeflink. Går fokusert og i et jevnere tempo. En helt ny verden for oss! Jeg har innsett at Ziva trives best når hun ikke risikerer ‘napp’ i båndet når hun kaster seg frem i full fart eller det blir stramt, uansett om vi går tur eller spor. Derfor har jeg brukt strikk extension på det vanlige båndet (strikkbåndet fra Ruffwear som jeg anbefalte i fjor kan være litt knotete å gå med i byen eller blant hunder/folk). Gleden var derfor stoooor da jeg oppdaget at det finnes bånd med strikk integrert, slik at det ser veldig likt ut et vanlig bånd. I tillegg har det et lag med neopren så det er veldig behagelig å holde i! Fant båndet fra Buster det ved en tilfeldighet hos GoodDog Shop & Barkery, og slike funn er nesten de beste som finnes! Eneste jeg kunne tenkt meg var at strikken kunne vært bittelitt mykere. Men Ziva trives i dette båndet også. Og det er deilig å slippe å konstant flytte rundt på strikk extension mellom sporline og vanlig bånd.

Pyramid Pan

Lei av å kutte opp godbiter? Da er Pyramid Pan løsningen! Dette er et brett laget i silokon, og egentlig ment til å fange opp fett som drypper fra mat man steker (tror jeg). Men hundefolk har oppdaget at om man snur det rundt blir det et brett der man kan steke godbiter. De blir akkurat passe stor til hunden, og man kan selv bestemme akkurat hva de skal inneholde (flott for kresne hunder eller hunder med allergi). Det kreves litt prøving og feiling for å få til rett konsistens, men heldigvis finnes det en gruppe på Facebook der man kan stille spørsmål og få tips. Det er mulig å finne Pyramid Pan flere steder på nettet, som feks på Amazon, men ingen sender til Norge. Derimot så er det leverandører på eBay som sender til Norge. Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette, som du kan lese her.

 

Løsbitt i paracord

For mange er dette ikke noe nytt. Løsbitt i paracord kjenner mange til. Men jeg har ikke brukt det før. Ziva har hatt orange løsbitt i skumgummi i alle år. Hun biter ikke mye på løsbittet når hun jobber, så de har holdt seg veldig fine. Plutselig ble nesten alle borte i sommer, og jeg har ikke peiling på hvor jeg har lagt dem elle hvem jeg har lånt de bort til. En god anledning til å kjøpe nye. Da valgte jeg løsbitt i paracord fra Brukshunden. De er kompakte, stive, holdbare, og veldig gode å holde for hunden. Dessverre litt dyre å kjøpe (sammenliknet med skumgummi), men mange lager disse selv. Det finnes utallige instruksjonsvideoer på YouTube, så her er det bare å sette i gang for de som liker håndarbeid! Ta kontakt hvis du selger, jeg er alltid interessert i flere.

Asaklitt foldbar skål

Disse foldbare skålene kjøpes på Clas Ohlson, og er selvsagt ment å brukes som tallerkner på tur. De fungerer ypperlig som mat- og vannskåler til hund også. De tar liten plass, er lette og myke, men står godt mens hunden spiser/drikker. Det er en stiv ring øverst som gjør at de holder formen godt. Disse er helt geniale å ha med i sekken på tur eller i bilen! Kan vaskes i vaskemaskin, noe som er et must med skåler til hund, syns jeg. De er utrolig rimelige, men litt synd at de ikke finnes i flere størrelser eller farger. Jeg kjøpte først en, men dro raskt tilbake til butikken og kjøpte en til når jeg oppdaget hvor bra de var.

Pigging sko, Löplabbet Ullevål Stadion

Jeg har anbefalt brodder tidligere, i årets favoritter 2015. De er fortsatt mine favoritter hvis jeg skal bruke brodder. Men jeg har savnet gode piggsko, bare fordi det virker så enkelt og greit. Jeg vet man kan kjøpe piggsko, men for meg er det viktig at selve skoen er god. Jeg er litt plattfot, tråkker lett over og har knær som krangler, så kvaliteten på skotøyet er veldig viktig. Jeg har ikke turt å kjøpe piggsko fordi jeg ikke har sett modeller som er bra nok. Jeg har også lest om at det er mulig å kjøpe sett med pigger som man kan sette i egne sko selv, men har ikke funnet en forhandler ennå. Jeg ble derfor veldig glad når jeg oppdaget litt tilfeldig at Löplabbet på Ullevål Stadion pigger skoene dine for deg! Jeg leverte inn mine gamle Dog Walker-sko (anbefalt i 2014) for å teste. Resultatet har blitt så bra at jeg vurderer å ‘ofre’ ett av mine Alfa sko-par. Bor man i Oslo er det å gå tur om vinteren litt risiko-sport. Det kan skifte fra dag til dag mellom pudderføre og isholke. Godt grep er helt nødvendig. Og for 300 kr kan man raskt pigge sine favoritt-tursko – fantastisk!

IMG_2449

Pinewood myggnett anorakk overtrekk

Er man i skogen om sommeren, og spesielt når man ligger fgurant, blir man spist opp av knott og mygg. I sommer fikk jeg over 100 myggestikk på kroppen på bare et par kvelder. Det er umulig å beskytte seg med myggspray alene. Knotten er i enkelte områder helt grusom, spesielt på steder som er fantastiske å trene rundering, som Finnskogen og Sølen. Jeg har sett at andre har hatt overtrekksanorakker i myggnetting, men aldri funnet det i butikkene. Jeg har spurt folk hvor de har kjøpt sin, og mange har sagt Sverige – sukk. Heldigvis var jeg på Sølen i sommer, og der hadde de Pinewood sin modell. Dette er en veldig god modell fordi hele hodet dekkes uten noen glidelåser eller åpninger. Det finnes en modell som er lettere tilgjengelig fra Plukkselv.no men løsningen er ikke like bra. Jeg fikk låne en slik i sommer, og problemet er at alle glidelåsene møtes under haken i halsen. Glidelåsene overlapper ikke hverandre, noe som resulterer at det skapes en liten åpning som ikke er dekket av netting. Knotten finner selvsagt denne lille åpningen! Dette unngår man med Pinewood sin modell.

Non-Stop halsbånd, rød

Det er litt morsomt å se tilbake på årets favoritter fra tidligere år. Jeg har anbefalt noen halsbånd og sko tidligere, kan du si. Etter hvert som jeg lærer mer, opplever mer og får endrede behov oppdager jeg nytt utstyr. Tidligere har jeg anbefalt halsbånd i lær, som jeg har brukt når vi har beveget oss blant folk i siviliserte strøk (for eksempel i sentrum eller hos familie/venner). Men i hverdagen er vi mest i skogen, og da bruker vi ikke ‘finstasen’. Jeg har da brukt litt ulike typer halsbånd, gjerne ikke lær og uten spenne slik at det er enkelt å ta av og på over hodet (Ziva bruker bare halsbånd på tur, ikke inne). Jeg har bl.a. testet halsbånd fra Non-Stop, men aldri vært så fornøyd at jeg har villet ha de med på listen over årets favoritter. Men i år har jeg funnet ett som fortjener hederlig omtale! Den røde modellen liker jeg veldig godt. Ikke bare er rødt min favorittfarge, men det har god refleks, holder seg fint gjennom mye bruk, og sitter fint på (de forskyver seg ikke eller vrir seg under bruk, for eksempel). Non-Stop har også en orange modell og svarte modeller med justering/spenne. De svarte syns jeg er klumpete (eller for fislete), og den orange har 2 ringer som båndet må festes i – veldig mye styr. Men den røde modellen er veldig praktisk!

 

 

TIL INFORMASJON:

Jeg har ingen samarbeidsavtaler med noen leverandører. Alle synspunkter på produktene er mine egne, etter testing over tid. Den årlige anbefalingslisten er derfor et resultat av mine egne erfaringer gjennom kalenderåret.

Dersom du ønsker å få ditt produkt testet gjør jeg det gjerne! Les mer her.

 

FØLGER DU OSS PÅ SOSIALE MEDIER?

Ziva er aktiv på Facebook med sin egen side. Husk å ‘Like’ den her! I tillegg er jeg aktiv med bilder av Ziva og det vi gjør på Instagram. Kontoen heter @snoftesen – følg oss gjerne. Kursvirksomheten har også en side på Facebook. Følger du den får du all informasjon om kurs og trening. Husk å ‘Like’ Snøftesen!