Velkommen høst!

Foto: Majbritt Schunck
Det har vært en litt frustrerende sommer. Ingenting har egentlig gått etter planen. Dette var sesongen vi skulle A-godkjenne i NRH, alle planene var lagt tidlig i vår. Vi trente godt hele våren, og 20. mai skulle vi ta A-prøvene – før det ble for varmt. Deretter ville vi ha god tid til å trene på momentene til den såkalte ukas arbeid. Slik gikk det altså ikke. Den 14. mai var planen å trene ett siste spor før prøvene. Det endte på legevakten med en kneskade. Deretter nesten 3 uker på krykker. Vi karret oss gjennom A-prøvene 3. juni, men kort tid etter fikk Ziva et utbrudd av utslett og kløe. Det ble påfølgende antibiotika- og kortison-kur. Veterinæren barberte henne på hele undersiden, fra mellom forbeina til mellom bakbena. Hun raste ned i vekt og mistet pelsen på ryggen i dotter 😦 Ikke noe hyggelig syn. Det ble ikke mye overskudd til å trene momenter til ukas arbeid med meg i rehabilitering hos fysioterapeut for kneet og Ziva som ble utredet for allergi.

På prøvene i ukas arbeid gikk det dessverre ikke så bra. Ziva, som har meldt stødig fra første treningshelg for over 3 år siden, fikk problemer med meldingen under ukas arbeid. Det var uventet, og det ble bare verre og verre. Vi kom ikke til å bestå. Og for å skjerme Ziva fra flere situasjoner hun ikke mestret, for å forhindre at hun fikk flere erfaringer med å ikke gjøre rett i en meldingssituasjon, valgte jeg å avslutte før tiden. Det føltes som et stort nederlag å ikke komme igjennom alle prøvene. Nå er jeg usikker på hvordan vi skal fortsette i NRH, og om vi i det hele tatt kommer i mål. Men meldingen skal bli stødig igjen, det vil bare ta litt tid. Og rundering elsker vi, så det skal vi uansett fortsette å trene! 

Det er heldigvis straks august, og det er snart slutt på denne merkelige sommeren. Jeg gleder meg til høst og kjøligere dager (ingen stor fan av varmen), rutiner, hverdag og faste treninger igjen. Og, om noen få uker begynner endelig instruktørkurset til Canis. Jeg gleder meg virkelig til å få nerde med hundetrening og klikker hver eneste uke i 9 måneder fremover! I høst skal jeg også få lov til å være instruktør på 5 ulike kurs; grunnkurs lydighet, bronsemerkekurs, brukslydighet, og 2(!) runderingskurs – det første hos Norsk Retrieverklubb avd. Oslo og Omegn, det andre hos Lahaugmoen Hundesenter. Dersom du er bare bittelitt nysgjerrig på hva rundering er vil jeg anbefale deg å melde deg på et kurs. Det er en fantastisk måte å aktivisere hunden på, alle elsker det! Jeg har lenge drømt om å få muligheten til å holde kurs i rundering. Gleder meg skikkelig til disse helgene. Rundering er helt klart min favoritt med hund, og jeg gleder meg til å få dele dette med andre.

Er du interessert i å delta på kurs hos meg? Du kan påvirke hvilke kurs som settes opp: Klikk på denne linken, og svar på undersøkelsen min!

Reklamer

Bringkobbel og feilmelding

Foto: Majbritt Schunck

De som har fulgt bloggen i noen år har fått med seg at Ziva (og jeg) har jobbet en del med å få bort feilmeldingene i rundering (les feks her og her). Ziva startet med det på B-prøven sommeren 2015. I 2 år har mye av treningen handlet om å få bort feilmelding. Det er mange teorier på hva som forårsaker feilmelding (dvs. hunden tar fastbittet – den orange bøylen som henger rundt halsen på bildet over – i munnen uten at det finnes en figurant eller gjenstand, og kommer inn til fører med denne). I Ziva sitt tilfelle har det vært sammensatt. I starten avstandsmeldte hun på syn (hvis hun så figuranten i åpent landskap, eller noen beveget seg langs midtlinjen når hun løp ut på slag) og fertgroper (steder et menneske hadde stoppet eller sittet, men altså ikke lenger befant seg), eller på tomslag fordi hun var usikker på hva som var poenget med å løpe uten å finnen noen. Mange er av den oppfatning (inkludert meg), at feilmeldingen ikke er problemet. Feilmelding er et symptom på at noe er galt i runderingen. Altså, feilmeldingsproblematikk oppstår fordi alt ikke er som det skal i øvelsen forøvrig. Etter B-prøven, da problemene oppsto, har vi jobbet hardt for å bygge øvelsen helt på nytt. VI har jobbet systematisk med grunnmuren i rundering, og gått forsiktig frem. Alle momentene har vært på flyt. Målet har vært å få alt i runderingen til å bli en vane, noe Ziva ikke trenger å tenke på. Alt skal gå av seg selv, løpe rett ut til 50-70 meter, komme inn til meg der jeg er på midtlinjen (uten mas eller roping), løpe over midtlinjen og ut på andre siden, finne figurant og melde, veksle mellom direktebelønning, løsbitt og fastbitt, osv. Og slik har det blitt, Zivas har blitt ganske god til å rundere. Men fastbittet er jaggu en herlighet som fortsetter å utfordre. En ‘gave’ som bare gir og gir….

Jeg syns det har vært spennende å jobbe med feilmeldingsproblematikken disse 2 årene, don’t get me wrong. Jeg har lært kjempemye! Mange som får problemer med feilmelding har jeg skjønt omskolerer til annen meldingsform (svenskebitt, hals, eller andre løsninger). Men jeg skulle gjerne likt å bli være litt ferdig med det nå. Selv om feilmeldingene er borte i runderingen henger snappingen fortsatt litt igjen. Snapping er når hunden tar bittet i munnen, og bærer det en liten stund uten å komme inn til fører, og slipper det igjen. Denne bæringen kan vare veldig kort, men kan også være noe som gjøres over flere minutter mens hunden jobber – oh joy! Ziva snpper minimalt i runderingen. Hun kan finne på å gjøre det 1-2 ganger i starten på økta. Men det varer veldig kort, og hun slipper på eget initiativ. Akkurat som hun tar seg i det.

Foto: Anna Bjurgård Compton

En redningshund skal sjelden rundere på (rednings)aksjon. Det er ikke en energieffektiv måte å søke på i timesvis. Derfor skal redningshunden også kunne jobbe i frisøk. Disse øvelsene kalles teig (avgrenset område av terrenget som skal gjennomsøkes sammen med fører, type 300 x 500 m), flankesøk (der man dekker 70 m på hver side av en sti/vei), stisøk (ofte i line), eller urbansøk (kan være løs eller i line). Ziva sliter med å generalisere bruken av brinkobbelet til disse øvelsene. Dessverre. Så selv om vi har jobbet intenst for å fikse feilmeldingesproblemene og snappingen i runderingen, sliter vi med problemene i frisøk – sukk. Vi skulle A-godkjenne i NRH denne sesongen, men det må utsettes. Vi har fått problemer med meldingen og snapping i frisøkene. Ziva er en mild hund, og det skal ikke mange repetisjoner til med usikkerhet i øvelsen før hun helst ikke vil ut til funnene (selv om jeg ser hun har fert/lukten i nesen). Hun har blitt usikker på når hun faktisk skal melde, og da blir hun gående rundt meg og dilte i frisøk, mens hun snapper på bringkobbelet. Det har blitt en ond sirkel. Så vi må jobbe med frisøkene like mye som runderingen, og få Ziva trygg på det hun skal gjøre i disse øvelsene. Jeg har undervurdert (nok en gang) hvor mild og forsiktig Ziva faktisk er, og jeg har overvurdert hennes evne til å generalisere bruken av bringkobbelet fra rundering til frisøk. Resultatet har blitt at meldingen på kort tid har falt helt fra hverandre i frisøk. Ziva står ute hos figuranten (eller gjenstanden) og tenker og tviler. Skal jeg ta bittet i munnen nå, og skal jeg løpe inn og melde? Selv med løsbittet tviler hun nå. Så denne høsten skal vi bruke på å få flyt på melding i frisøk med løsbitt, så med fastbitt. Og vi skal jobbe masse med å generalisere på alle typer figuranter og gjenstander.

Foto: Anna Bjurgård Compton

Jeg har det siste året hatt en spørreundersøkelse gående. Veldig mange jeg prater med har opplevd at hunden feilmelder eller snapper. Det er et ganske utbredt problem i rundering. Mange opplever det kun noen få ganger. For andre (som Ziva) er det en vedvarende utfordring. For mange (spesielt retrievere, virker det som) blir dette et så stort problem at de må omskoleres til andre meldingsformer som hals, og i noen tilfeller svenskebitt eller mer hjemmelagede løsninger. På redningshunder har man litt flere muligheter enn de som konkurrerer i NBF. Et eksempel jeg har hørt om er at man trer en strikk gjennom en avkappet hageslange og syr denne på tjenestetegnet foran på hunden bryst. Jeg har fått inn 17 svar på undersøkelsen min. Jeg vil veldig gjerne ha flere! Så uansett om du har opplevd dette eller ikke, på forrige hund eller nåværende hund, setter jeg stor pris på om du svarer på undersøkelsen. Hittill er det flest som har opplevd problemet som har svart. Da blir det ikke helt representativt, selv om jeg er veldig takknemlig for alle svarene jeg har fått! Klikk på linken for å komme til spørreundersøkelsen: https://no.surveymonkey.com/r/J25VS9L

Her er et utvalg av statistikken så langt:

Skjermbilde 2017-07-27 kl. 17.36.45Skjermbilde 2017-07-27 kl. 17.37.19Skjermbilde 2017-07-27 kl. 17.38.57Skjermbilde 2017-07-27 kl. 17.39.40Skjermbilde 2017-07-27 kl. 17.40.23

 

Husk å svare på spørreundersøkelsen du også!

Tusen takk for hjelpen!

 

Hjemmelagde godbiter

Jeg har eksperimentert litt med hjemmelagde godbiter, i flere omganger. Da jeg hadde Snøfte prøvde jeg meg på leverbiter. Du vet, koke og og så tørke lever i ovnen. Fy for en stank, i timesvis! Snøfte elsket dem, men jeg gjentok det aldri. Jeg har prøvd meg på sånn tørkemaskin, som man kan bruke til sopp og frukt. Tørke vom var ingen høydare 😛 Og jeg har kjøpt ulike typer hundepølser som skjæres i skiver, og stekes på lav temperatur i ovnen. Sist, men ikke minst, steke vom-kuler. Alt er ypperlige godbiter. Men det stinker noe innmari i hele huset. Jeg spiser ikke kjøtt selv, og misliker sterkt å ta på kjøtt. Når jeg har laget disse godbitene har jeg vært helt på grensen av hva jeg makter å forholde meg til. Har lenge tenkt at jeg vil finne en løsning på godbiter, slik at jeg slipper å gi pølser, leverpostei og tubeost. Ziva elsker det, men det blir gjerne veldig mye av det når vi trener så mye. Og denne maten har mye salt.

I vår ble jeg tipset om noe som heter pyramid pan (kan kjøpes på nettsteder som eBay og Amazon). Det er en silikon-matte med kantede forhøyninger. Den er opprinnelig laget for å steke mat i ovnen. Forhøyningene (‘pyramidene’) gjør at fett renner bort fra maten. Det fine er at dersom man snur matten rundt (dvs at pyramindene går ned mot underlaget, dvs motsatt av det som egentlig er meningen med produktet), så får man ca 500 små groper. Noen lure mennesker (med hund) har funnet ut at disse kan selvsagt fylles med røre, og stekes! Resultatet blir ferdig oppskåret godbiter til hunden på null komma svisj. Og, man kan variere oppskriftene i det uendelige. Det finnes til og med en Facebook-gruppe (Pyramid Dog Treats) for de som eksperimenterer med oppskrifter til hund(!) Godbitstørrelsen passer også i Treat & train godbitmaskinen – for de som har slik.

Det er et par grunnregler dersom du skal lykkes med disse godbitene. Det viktigste er kanskje konsistensen på røren. Uansett hva du har oppi røren så må du bruke stavmikseren på den et par minutter. Det avhenger selvsagt av hvor klumpete ingrediensene er, men stavmikser er lurt. En annen ting som er viktig er at røren er veldig rennende. Den skal ikke være tykk i det hele tatt. Men, blir den for våt kan det være vanskelig å få godbitene stekt. Jeg opplevde at den røren der jeg brukte vann for å tynne den ut så ble steketiden ganske lang, og godbitene hadde lite hold, og noen ble hule.

Jeg har laget godbitene med våtfor fra boks, og det klarer til og med jeg å takle. Her er oppskriften jeg er veldig fornøyd med hittil:

  • 1 boks a/d våtfor – dette er ment som høyenergi godbiter, for Ziva når hun jobber mange timer av gangen
  • kokt ris (ca 1/2 boil-in-bag pose, rester fra middag i går) – blandes med bittelitt vann og blandes med stavmikser så det blir litt som en tykk masse.
  • 2 egg – blandes før de puttes i røren
  • flytende margarin

Begynn med å lage ris-massen, bland den så mad våtforet i en bolle. Bruk en gaffel for å blande sammen eggene før de blandes med våtforet og risen. Tilpass konsistensen med flytende margarin. Bland med stavmikser i et par minutter, eller til røren er helt jevn, og helt rennende.

Denne røren er nok til 2 pyramid pan-brett, altså ca 1000 godbiter. Stekes litt lavt i ovnen,  på 175 *C i 25 minutter. La de få kjøle seg helt ned før du tar de ut av brettet. Konsistensen på de ferdige godbitene skal være gjennomstekte, og myke men ikke tørre. Godbitene bør kunne holde seg i en ukes tid. Oppbevar gjerne på tette glass i kjøleskapet.
Alt som hunder liker og tåler kan brukes. Med stavmikseren blir stort sett alt rett konsistens etter en stund. Det går også an å bruke kjøkkenmaskin på større ingredienser, og kjøtt. En ting å tenke på når man tester oppskrifter er at ingrediensene bør bidra til at godbitene blir stive og henger sammen, dvs man bør ha en del egg i, og feks potetmel eller ris. Ande ingredienser som kan brukes:

  • stekte kyllingfilleter
  • potetmel
  • flere egg
  • babymat (på glass)
  • blodpulver
  • okselever
  • peanøttsmør (den med 99,4% peanøtter og 0,6% mineralsalt)
  • havre
  • modne bananer
  • yoghurt naturell
  • søtpotet
  • kokt potet

Instruktør!

Da har jeg omsider fått all dokumentasjonen på at jeg er autorisert instruktør Trinn I (NKK). Det har tatt sin tid. Jeg tok kurset i fjor vår, med eksamen på Zivas bursdag, 18. juni 2016. Praksisen ble gjennomført i høst/vinter, og ble avsluttet i mars. Etter at alt har vært hos NKK til godkjenning i flere måneder  har bekreftelsen og dokumentasjonen kommet i posten. Jeg syns alltid det er stas å få det skriftlige beviset. Jeg har snakket med NKK underveis, så jeg har kjent til at alt var  orden og på vei i noen uker nå, men godt å kunne holde det i hendene. Stor takk til Oslo og Omegn Dressurklubb (OODK) som anbefalte meg til denne utdannelsen, og bidro økonomisk!


I vinter/vår har jeg også tatt Canis sitt KlikkerTrener-kurs. Det er 4 helger med intens klikkertrening, og eksamen til slutt (skriftlig og praktisk). Vi har blitt testet på læringsteori, klikker-treningsprinsimpper og praktisk trening. Ziva har de fleste grunnferdighetene til Canis på flyt og stimuluskontroll, og har blitt mye flinkere til å takle forstyrrelser som mat/ball i form av avstandsbelønning eller annet. Kjempebra kurs med Naomi Sund!

img_9759

I vinter/vår har jeg vært så heldig å få være instruktør på kurs for Norsk Retrieverklubb av. Oslo og Omegn. Jeg har vært instruktør på to Grunnkurs i lydighet, og ett Bronsemerkekurs. Det er utrolig givende og hyggelig å få være instruktør, og jeg gleder meg masse til å få gjøre mer av dette i fremtiden. Derfor har jeg meldt meg på Canis sitt KlikkerInstruktør-kurs, som starter i august. Gleder meg skikkelig til å komme igang med dette 🙂

Og, til høsten skal jeg være instruktør på nye kurs. Utrolig takknemlig for å bli spurt om å holde kurs i Retrieverklubben i Oslo. Det blir ett Grunnkurs i lydighet, og ett Bronsemerkekurs – begge med oppstart i slutten av august. Jeg håper også at jeg får holde et eller to runderingskurs (helg) til høsten. Det er flere interesserte, men ingen konkrete planer foreligger ennå. Informasjon om alle mine kurs legges fortløpende ut her. Bruks og spesielt rundering er noe jeg elsker, så det å få holde denne typen kurs har jeg så lyst til!

Jeg ønsker å finne ut hva du syns er viktig når du skal gå kurs, og blir veldig glad dersom du vil bruke et par minutter på å svare på spørreundersøkelsen min:
https://no.surveymonkey.com/r/LKR6ZLK

Signe Endresen og Ziva Snøftesen

Endelig i gang!

 

Ziva melder hos figurant i mai 2017. Bildene er tatt av figuranten – takk Kristine!  

To uker på ‘overtid’, og 3 uker etter at kneet mitt ble skadet fikk vi prøvd oss på A-prøvene i NRH. Vi skulle jo egentlig ta prøvene en uke etter kneskaden, men det gikk jo ikke i og med at jeg fortsatt gikk på krykker. Vi var veldig heldige og kom med på prøver i Østfold i dag i stedet. Følte meg veldig avslappet inntil ca fredag kl 17. Tenkte at det var veldig behagelig og hyggelig å endelig ha det sånn en gang. Men så satte nervene inn for fullt utover ettermiddagen og kvelden. Måtte ta noen pustepauser innimellom for å komme gjennom det som måtte gjøres av forberedelser (lage matpakke, pakke godbiter til Ziva, batterier i GPS, fylle bensin, osv.) Ziva skjønte raskt at noe var annerledes, så det ble en merkelig kveld og morgen for henne også.

Følte at vi var godt forberedt. Vi har ikke trent så mye de siste 3 ukene, men før det hadde vi trent veldig godt. Vi fikk rundert en kort økt på onsdag, med et par meldinger innlagt. Og så gikk et helt kort spor på torsdag som oppladning, og det gikk veldig fint. A-prøvene i NRH består av spor og rundering som skal gjennomføres på samme dag. Sporet er ca 1000 meter langt og 3-4 timer gammelt, med 4 gjenstander (fyrstikkeske-størrelse) i ulike materialer + en litt større sluttgjenstand. Det er et 100 meter sporoppsøk. Sporoppsøk og sporet skal gjennomføres på ca 40 minutter, og man må minimum finne 2 gjenstander + sluttgjenstand for å bestå. Runderingen er 800 meter (midtlinje) med inntil 3 figuranter. Alle figurantene skal finnes innen fristen på ca 40 min.

Det var oppmøte i Ski-området kl 9 i dag, og sporet var først. Jeg var veldig nervøs. Heldigvis hadde jeg bestemt meg for å ikke la meg stresse. Når jeg er nervøs har jeg veldig lett for å prøve å effektiviserre, og det går alt for fort i svingene. Da glemmer jeg å gjøre ting jeg har planlagt, og glemmer rutiner. Så jeg prøvde å tenke gjennom neste oppgave før jeg begynte på den. Det var et stykke å gå til sporet mitt, og litt venting. Da prøvde jeg å tenke at nå er det sporoppsøk, og prøve å glemme litt at det kom et spor etterpå, og deretter rundering. Så gikk jeg rolig gjennom det jeg måtte huske før oppsøket: skru på gps, nullstille sporlog, nullstille tripteller, osv. Og innimellom der husket jeg å lukke øynene og puste litt. Da jeg kom frem til sporoppsøket klarte jeg å ta det rolig der også, gjorde meg klar, sjekket at det ikke var noen floker på lina, så på terrenget og planla oppsøket. Det var godt å kjenne at jeg hadde husket alt jeg hadde planlagt. Oppsøket gikk rolig, Ziva jobbet godt, og etter ca 40 meter mente jeg hun hadde funnet sporet. Rett på første forsøk! Herlig 🙂 Da var det bare å følge på, ikke for tett (det liker ikke Ziva!), og ikke for langt bak heller (da kan hun gå av sporet). Har laget knuter på lina på ca 10 og 12 meter. Det er akkurat passe avstand for Ziva. Da har hun plass til å jobbe samtidig som vi har nok kontakt. De første ca 700 meterne gikk som en drøm. Ziva var kjempeflink og fokusert. Kom rett på de tre første gjenstandene. Men etter den tredje gjenstanden kom vi etter noen meter til en sti. Den gikk hun først over, men kom raskt tilbake. Prøvde seg litt i ulike retninger, men det virket ikke som hun syns noe var rett. Tok en pause. Ga henne vann. Så gikk vi tilbake der gjenstand 3 hadde vært, og gikk i en vid bue ut fra det punktet. Heldigvis fant hun sporet. Sporlegger hadde gått i vinkel langs stien. Faktisk et godt stykke langs stien. Da var jeg veldig usikker på om Ziva var på rett spor eller om hun gikk på ferten til andre turgåere på stien. Men Super-Ziva hadde rett! Plutselig fant vi gjenstand nummer 4. Deretter tok hun seg tid til å finne en ball som noen hadde mistet(!) og til slutt en t-skjorte, som var slutten. Jeg hadde sett på klokka da Ziva mistet sporet etter gjenstand 3, og da hadde vi brukt ca 20 min. Men vi brukt en del tid på å finne igjen sporet, så jeg var veldig spent på om vi hadde klart tiden. Sporlegger ligger i nærheten av slutten, og han kunne fortelle at klokken stoppet på 40 minutter og 41 sekunder (tror jeg det var). Så jeg var litt usikker, men følte vi hadde gode sjanser for bestått i og med at vi hadde funnet alle gjenstandene og kravet er ca 40 minutter. Dommer bekreftet kort tid etterpå at sporet var bestått – jippi! Ziva og jeg har slitt litt med samarbeidet når vi går spor, så dette var stort å bestå på første forsøk. Ikke nok med det, vi fant alle gjenstandene (samt en bonusgjenstand(!)

Spor1
Et fint bilde fra en litt krevende periode i sporgåingen. I fjor høst gikk vi helt tilbake til start og trente det inn på nytt.

Da var det å komme seg ned til bilen for at Ziva kunne få seg en pause før runderingen. Jeg var selv helt utslitt fra å være så nervøs, så jeg gledet meg til en pause selv. Det ble dessverre ikke så lang pause. Etter ca 10-15 minutter ble vi bedt om å gjøre oss klare. Det ble dog litt venting etter at vi hadde gjort oss klare, og transportstrekning til løypa og ny venting. Jeg var ikke spesielt nervøs før runderingen, men veldig sliten i kroppen. Utladet. Da var det inspirerende å se at Ziva fløy av gårde på de første slagene i runderingen. Hun gikk store, fine slag i starten, og jeg koste meg faktisk! Ziva hadde det også moro tror jeg, hun jobbet skikkelig godt. God flyt, og ville hele tiden ut på nye slag. Dessverre gikk hun over første figuranten. Denne lå i en sving på løypa, så den kunne lokaliseres på 200-400 meter. Etter ca 500 meter ble vi stoppet av dommerne fordi hun hadde gått over figuranten. Veldig leit syns jeg, for det var så mye bra. Tenk, Ziva gikk 500 meter tomslag, og syns det var greit – det er ganske stort, med tanke på omveien vi har gått etter knekken på B-prøvene for 2 år siden! Følte helt klart at nivået er inne og at vi hadde noe der å gjøre. Ziva går svært sjelden over figuranter på trening, så dette var litt kjedelig.

Fasit etter første forsøk på A-prøvene er at sporet er bestått, men ikke runderingen. Vi har 2 forsøk igjen. Runderingen må bestås i løpet av høsten, noe jeg tror skal gå bra. Nå venter den såkalte ‘Ukas arbeid A’ senere i sommer. Dette er flere dager med momenter som må bestås, deriblant teig, langspor (3 km) og døgnspor. A-prøvene + ukas arbeid er de siste delene i godkjenningsprogrammet som må bestås før man er en godkjent redningshundekvipasje, og kan da delta på reelle aksjoner. Vi er i gang! Kneet er ikke 100% ennå, men undersøkelsene har vist at det vil det bli om ikke så lenge! Tror dette blir bra 🙂

Den store prøvedagen, lissom

I dag, 20. mai, er dagen vi har jobbet mot i hele vår. Vi var oppmeldt til de såkalte A-prøvene i NRH. Dette er del 1 av ‘eksamen’ i NRH, de siste prøvene før man blir godkjent (del 2 er det som kalles ukas arbeid A). A-prøvene er 800 m rundering med inntil 3 figuranter, og ca 1000 m spor som er 3-4 timer gammelt. Ziva har rundert kjempefint i det siste, og vi hadde en ‘test’ for rundt 3 uker siden som gikk veldig bra. Vi har gått masse spor på harde underlag i vinter, virkelig funnet ut av ting. Når jeg begynte å gå spor i skogen igjen, etter påske, har Ziva gått overraskende bra!

Vi var så klare! Siste uken var planen bare å gå et par ‘snille’ spor og en helt enkel, kort runderingsøkt. Men søndag kveld endte slik, på Legevakten med Paralgin Forte…


Etter et flott sporoppsøk, og en oppoverbakke med en del vinkler (takk for utfordringen, Christine!) skulle jeg vende i en siste vinkel før terrenget flatet litt ut. I det jeg vred på kneet sa det knekk, eller var det popp? – En smerteeksplosjon var det uansett! Jeg klarte ikke lenger stå på benet, det var helt umulig. Det viste seg også at jeg ikke klarte å hinke med hjelp fra Christine, som hadde gått bak meg i sporet. Svaret ble å ake seg ned bakken vi nettopp hadde gått opp, ca 130 meter. Sporet var lagt ca 1 km fra bilene, så Christine måtte gå tilbake og hente bilen for å hente meg, og så kjøre på Legevakten.

Søndag kveld og hele mandag var enormt smertefulle. Jeg var helt avhengig av krykker, og klarte bare å ligge på sofaen med en pute under kneet. Rørte jeg på meg bare bittelitt gjorde det dritvondt! Å sove om natten var en krevende øvelse, jeg kunne bare ligge på ryggen med benet helt i ro. Heldigvis ble jeg gradvis bedre. Tirsdag var det mindre smerter. Torsdag ettermiddag klarte jeg å gå noen steg med bare én krykke. Og i går ettermiddag kunne jeg gå noen steg uten krykker. Og jeg klarte å bli med på kveldsturen (på to krykker vel og merke!) I dag er det faktisk mulig å gå uten krykker (dog med litt hoppende haltende gange).

Da jeg ble skadet på søndag virket det som jeg aldri skulle komme på bena igjen, i hvert fall ikke med det første. Men etter hvert som dagene gikk ble jeg optimistisk. Jeg håpet i det lengste at jeg skulle bli frisk nok til i dag, slik at vi kunne tatt A-prøvene som planlagt. Men jeg trenger nok noen dager til med benet på en pute før jeg kan gå spor i ulendt terreng uten krykker… Jeg klarer meg stort sett hjemme nå, men kan ennå ikke gå turer med Ziva. Jeg har vært helt avhengig av hjelp fra andre denne uken, og Christine og moren min har gjort at Ziva, tross skaden min, har fått det hun trenger. Det vil nok ta none dager til før jeg kan gå turer med Ziva selv og kjøre bil igjen. Røntgen på Legevakten viste ingen problemer, så MR-sjekk av kneet skal tas om noen dager. A-prøvene er utsatt. Håper vi får prøvd oss på dem om ikke lenge!

Ziva har fått prøvd seg som en personlig terapihund denne uken. Det er veldig kjedelig å ligge ‘fanget’ på sofaen hele dagen (bare det å gå på do var en enorm jobb de første dagene). Da har det vært utrolig godt selskap i en hund som bare vil ligge i nærheten. Noen ganger hadde hun lyst til å hvile hodet på kneet mitt, men det taklet jeg ikke veldig lenge, ganske vondt!

Trodde ikke jeg skulle være grunnen til at vi ikke klarte A-prøvene i dag. Det var helt uventet, og utrolig dårlig timing på denne kneskaden. Nå håper jeg at kneet leges i en fei, og at resten av sesongen og godkjenningene kan gå som planlagt. Jeg har ikke tid til å ligge på sofaen!

Så var det spor, da

Spor5
Litt rotete, litt divergerende interesser og motivasjon. Slik er det å gå spor med Ziva… Foto: Kristine Korneliussen.

Jeg har flere ganger skrevet om hvor moro det er å rundere og hvor spennende det er å trene overværssøk. Noe jeg sjelden skriver om er å gå spor. Dette er fordi verken jeg eller Ziva syns det har vært så veldig moro.Eller snarere, det virker som Ziva syns det er ganske greit å gå spor når hun går løs på tur. Jeg ser henne gjøre det titt og ofte på tur, og hun går helt nydelig: rolig, fokusert og nøyaktig. Nøyaktigheten kan jeg se når hun følger spor på snø, på gress med frost eller dersom bakken er myk og sporene står igjen. En annen ting jeg observerer er også at hun ikke følger sporene så lenge. Så det virker ikke som Ziva syns det er veldig givende å gå spor lenge av gangen. En av Zivas beste venner er en Springer Spaniel som  eter Ero. Når vi er på tur med Ero (og eieren Christine) ser man hvor ulike de er i interesse og motivasjon i forhold til spor. Ero kan gå med nesen i bakken i lange strekk og følge et spor uten å ense omverdenen. Det gjør aldri Ziva. Hun følger det i 10-20 meter, så er det nok.

IMG_9242
Ziva går ett av sine første spor, 4 måneder gammel. Se så søøøt og flink, da! Oktober 2013. 

Vi gikk vårt første sporkurs når Ziva var 4 måneder gammel. Alt gikk egentlig veldig bra. Hun gikk nøyaktig og rolig (om jeg husker rett). Men så ventet jeg litt før vi fortsatte treningen. Husker ikke helt hvor gammel Ziva var blitt, men jeg tror det var etter at vi hadde begynt overværssøk. Hun var nok rundt 9-10 måneder. Da var tempoet et helt annet, og hun ønsket å ruse fremover i et voldsomt tempo. I min uvitenhet prøvde jeg å holde henne tilbake og regulere tempo. Ziva ble bare mer påståelig og frustrert. Til slutt satte hun seg ned i sporet, så på meg og hyyyyylte ut sin frustrasjon. Slik skapte jeg en dårlig relasjon mellom oss i sporingen. Sporing ble et nødvendig onde på vei mot NRH-godkjenning, og ingen av oss ble veldig glade i å gå spor sammen. Jeg har gjort mange feil, rett og slett fordi jeg ikke har visst bedre. Jeg har spurt instruktører og folk jeg syns er flinke om å gå bak når vi går sporene våre. De fleste kommenterer at hun er litt rask og unøyaktig, men hun finner jo frem på et vis så de tilbakemeldingene jeg har fått er at alt virker greit. Men jeg har aldri vært fornøyd med følelsen jeg har når jeg går spor med Ziva. Det føles som en kamp, og jeg har ikke kunnet stole på henne. Det har føltes som gambling å gå med henne.  Jeg burde selvsagt ha gått flere kurs, men i og med at jeg har mislikt å gå spor så sterk så har det bare ikke blitt prioritert. Når jeg har 2-3000 til overs (ikke ofte!) vil jeg selvsagt mye heller går runderingskurs enn sporkurs! Men jeg har prøvd å gå bak når andre flinke folk har gått spor med sine hunder. Det jeg har observert er at tempo ofte er lavere enn med Ziva, og mange har kun et lett drag i lina. Når Ziva går spor har jeg nok med å bare holde meg på bena, hun drar så hardt og løper så fort at jeg ikke har noe jeg skulle sagt – i hvert fall de første 3-400 meterne. Etter det har hun brukt opp det meste av energi og blir veldig spak i lina. Da kan jeg nesten ikke ha noe kontakt i lina for da drar jeg henne av sporet.

Mange snakker varmt om å gå spor på harde underlag (asfalt, grus, betong, osv) for å øke nøyaktigheten til hunden. Jeg har derfor prøvd dette, i flere perioder. Jeg har lest i boken Spårhunden och lukterna, som argumenterer for at hunden bør lære å spore på harde underlag før man lar hunden spore på gress og i skogen. Jeg er helt med på argumentene, men oppskriften i boken har fungert dårlig på Ziva. Hun bare ruser i vei fremover og det virker som hun gjetter hvor sporet antagelig går. I denne prosessen lærte hun seg å skinnspore, dvs hun har nesen i bakken og altså rett sporadferd, men at hun ikke faktisk går sporet. Hun lærte seg å tolke kontakten min i lina. Hun skjønte at når jeg lettet på trykket i lina gikk hun frem i den retningen. I og med at jeg gikk kjente spor jeg hadde lagt selv, så kunne dette merkelig samspillet få utvikle seg. Jeg oppdaget problemet for sent. Jeg var ganske stolt av Ziva, for jeg trodde vi endelig hadde knekt koden. Hun gikk et spor på asfalt som kanskje var 50 meter. Men så oppdaget jeg at retningene hun valgte var avhengig av hvor hardt jeg holdt i lina, feks ved vinkler. I en vinkel latet jeg som sporet gikk til venstre (når jeg visste det gikk til høyre), og Ziva fortsatte å gå kjempefint spor i lang tid med nesa fint i bakken, selv om jeg visste at det ikke var noe spor der. Ganske nedslående, og veldig demotiverende!

Det har frustrert meg at vi ikke har klart å få til spor på asfalt, til tross for at «alle» ser ut til å mestre det. Jeg har tenkt at det å gå spor på harde underlag vil være en løsning på problemene våre i skogen. Ziva blir unøyaktig fordi hun går for fort. Jeg har tenkt at dersom hun lærer å jobbe mer nøyaktig så vil tempo bli roligere, og denne kampen mellom oss vil bli borte. Det vil være lettere å følge en hund som sporer litt roligere, og da vil ikke jeg bli slik en slitsom dødvekt i andre enden av lina. Mange sporinstruktører er opptatt av at lina skal være stram når man går spor. Gjennom lina får man slik informasjon om hunden er på sporet eller av sporet. I og med at Ziva har lært seg å skinnspore har jeg bestemt meg for at jeg ønsker minst mulig kontakt i lina når hun jobber og er på sporet.

Spor2
Søk etter rød gummibit på grus. Ser du den? Rød prikk til venstre for Zivas hode/øre. Foto: Kristine Korneliussen. 

I høst meldte jeg meg endelig på et sporkurs, med en av forfatterne bak boken Spårhunden och lukterna, Tobias Gustavsson. Det var virkelig ikke motiverende å tenke på 2,5 dag med spor på asfalt når jeg meldte meg på. Den første dagen brukte vi til å få i gang nesa til Ziva. Tobias jobber på en slik måte at hundene lærer å finne og markere på små gummibiter i trekantfelt på ca 1 meter. Gummibitene skal helst være rundt 1-2 millimeter tykke(!), men man starter med litt større biter først og går gradvis ned i størrelse. I starten virret Ziva bare rundt og latet som hun jobbet, eller så på meg etter hjelp. Når gummibitene var store fant hun dem og spiste dem i stedet for å markere – sukk. Derfor fikk vi råd av Tobias om å gå ned på størrelsen med en gang og gjemme dem i sprekker i asfalten. Det hjalp, og Zivas nese satte igang! Så asfalt feltsøk etter røde gummibiter kan hun (bitene er røde fordi hunder ikke ser denne fargen så godt, men det er lett for oss å se selv små røde biter på den mørke asfalten). I Tobias sitt system så gjør man trekantfeltet gradvis mindre, og legger en av gummibitene i en spiss, og etter hvert i et bredt spor ut av trekanten. Tanken er veldig bra, og det er absolutt noe jeg skal prøve med en evt neste hund. Men Ziva ble så opphengt i å finne gjenstanden, at hun ruste fremover for å finne gjenstander. I og med at hun gå rså fort, går hun unøyaktig, og selvsagt over gjenstandene hun så desperat prøver å finne. Altså, dette var en start, men ikke hele løsningen.

IMG_6831
Rød gummibit fra søk på asfalt. Liten!

I vinter observerte jeg at Ziva gjerne bruker sporing i kombinasjon med overværssøk når hun går feltsøk. Jeg hadde derfor en periode der jeg la felt i områder jeg visste det var lite tråkk. Slik kunne jeg legge spor til gjenstandene jeg la ut. Ziva fulgte ofte linjen jeg hadde gått når jeg la ut gjenstanden, selv om jeg bevisst hadde gått omveier med vinkler. Kjempemoro å se hvor flink hun var til å gå frispor! Heldigvis for oss så er vi på et NRH-lag med mange flinke hundefolk. En av disse er Anna Bjurgård Compton, og hun observerte Ziva gå spor på nyåret. Jeg luftet alle mine frustrasjoner med Anna. Da hadde hun forslag på en metode vi ikke har prøvd tidligere: bruke klikker! Det føltes som en åpenbaring! Endelig en metode som spiller på hvordan vi vanligvis trener, en måte å kommunisere med Ziva i sporet uten å måtte ta i lina eller snakke. Denne dagen trente vi på is/snø, og man kunne tydelig se fotsporene til sporlegger. Det var enkelt å klikke når Ziva hadde nesa nedi fotsporene, eller gjorde rett i en vinkel. Og vi gikk nesten bare buer og vinkler, slik at Ziva aldri vet (eller kan gjette!) hvor sporet går. Det virker som Ziva syns dette er mye mer givende, og vi fikk endelig til et samarbeid i sporingen. Vi har gått mange spor på harde underlag med denne teknikken de siste ukene. Det fungerer ganske godt, men Ziva har lett for å gire seg opp. Hun vil gjerne haste fremover i gammel vane. Tidligere har jeg bare blitt så glad for at hun har vist interesse på asfalt i det hele tatt, så jeg har latt henne gå når hun har gått i ca riktig retning. Hvis hun har vært litt unøyaktig, feks kuttet vinkler eller gått litt på siden av sporet, har jeg unnskyldt henne med at hun har fått overvær av sporet fremover, eller at hun går sekundærspor pga av vinden. Men det godttar jeg ikke lenger. Nesen skal være på, og hun skal jobbe med sporet – og lina skal ikke være stram. Jeg har i tillegg sydd et lite tillegg til lina med elastikk. Slik blir kontakten mykere dersom hun drar. Det virker som hun trives bedre med dette. Foreløpig klarer hun å gå korte strekk på denne måten, type 1-5 meter. Men hun slår raskt over i gammel vane, og da stopper jeg opp og venter til hun roer seg ned og jobber konsentrert igjen. Det tar lang tid å endre en dårlig vane vi har hatt i ca 3 år. Den foreløpige treningsplanen går ut på å jobbe med harde spor frem til ca påske. Deretter skal vi gradvis gå over til skogen. Vi skal ha en spor-bolk på NRH laget etter påske, så da får vi jobbet litt ekstra konsentrert med dette i et par uker. Jeg tror ting vil gå ganske greit når Ziva lærer seg at det lønner seg å gå konsentrert med nesa på. Derfor bruker jeg god tid på denne delen på harde underlag. Jeg legger ganske lange spor, type 50-100 meter), og nesten ingen rette strekninger. Men når vi går sporet blir det i realiteten bare maks. 5 meter med konsentrert sporing av gangen før vi må ta pauser. Men målet er å få klikket og belønnet mye for disse partiene som egentlig er veldig bra! Jeg håper at disse gode partiene kan bli gradvis lenger etter hvert som vi jobber. Jeg legger foreløpig ikke gjenstander i sporet. Jeg vil at Ziva skal fokusere på selve sporet, og ikke haste fremover for å finne gjenstander. Jeg belønner heller ikke sporslutt med ball eller annet gøy. Dette fordi det girer henne opp i forventning av ballen. Etter hvert håper jeg at hun blir såpass rolig å fokusert at gjenstander kan brukes. Og jeg kan legge spor med overganger mellom underlag, og legge på forstyrrelser som krysninger. Etter påske håper jeg liggetiden også kan utvides. Målet er selvsagt at vi blir klare til A-prøven i mai. Da skal vi gå spor i skogen på 1000 meter(!) Vi har kommet oss igjennom slike spor før, men målet er jo at vi skal kunne gjøre det på en litt bedre måte enn tidligere – med større nøyaktighet, ro og samarbeid.

Spor1
Bildet er faktisk fra sporkurset i september 2016, men viser ikke et realistisk bilde av slik situasjonen egentlig var denne helgen! Kristine som tok bildet klarte å fange ett kort øyeblikk der alt var slik jeg drømmer det skal være: Konsentrert Ziva som jobber rolig og nøyaktig, jeg som går bak med lett kontakt i lina. Dette sporet var kaos, husker jeg. Så bildet er ganske fint, men lyver litt. Foto: Kristine Korneliussen. 

Trening, trening, trening


I helgen debuterte vi endelig i LPII (lydighet klasse 2). Vi har ikke konkurrert i lydighet på over to år, bortsett fra en uoffisiell start i LP2 på klubbmesterskapet til Retrieverklubben avd Oslo høsten 2015. Vi har trent litt ujevnt på lydighet, men de siste ukene har vi vært ganske flinke. Dessverre har været i Oslo vært ganske trist, og ikke spesielt egnet for konkurranselydighet. Det har vært snø, slaps, regn, og frost om hverandre. Dette har resultert i enten slapsete dyp snø eller harde frosne is-skavler. Ikke helt ideelt for å terpe på en fin fri ved foten, for å si det slik. Vi har ikke tilgang på innendørs lokale egnet for lydighetstrening, og på grunn av liten plass egner stua seg best til å trene inn delmomenter. Så, for å få trent skikkelig på øvelsene som trenger litt plass, som ruta, fri ved fot, apport, og innkalling, så fikk jeg leid et lokale i noen timer over flere dager i forrige uke. Det var veldig nyttig. De hadde også et hopp hinder tilgjengelig, så vi fikk øvd på det også. En venn ble med et par av dagene, og da ble det ekstra hyggelig sosialtogså.

Hver gang jeg starter i lydighet gruer jeg meg enormt i dagene før. I konkurranselydighet er det veldig tydelige grenser for hva man kan og ikke kan gjøre. Som fører skal man stå helt stille og kommandoen skal (helst) kun sies én gang. Og man har bare én sjanse på hver øvelse. Og man har ikke lov til å ta på hunden og man får ikke gjøre noe før man får beskjed. Det er krevende syns jeg, og jeg har brukt lang tid på å venne meg til det (og forholde meg til det!). Og Ziva er stort sett ganske fornøyd med egeninnsats. Hun har mange flotte kvaliteter, men det virker ikke som hun er så veldig detaljorientert. Om en sitt er litt skjev, så tar hun det ikke så tungt. Sitt er slitt, lissom. Jeg har nok ikke vært nøye nok på slike ting når hun var yngre, men jeg innbiller meg hun er litt slik som type også. Men som lydighetshund har hun noen fortrinn også da. Hun er kvikk. Ikke border collie/kelpie/malle-kvikk, men på innkallinger, apport og hopp er det ful fart. Men hun er altså litt ujevn. På trening er hun stort sett veldig flink, og noen av de tingene som dukket opp på konkurransen på lørdag får jeg sjelden eller aldri frem på trening. Selv om hun ikke virker preget av konkurransesettingen, så må det være forstyrrelser som preger henne. Vi fikk null på fellessitt og ruta. Og vi fikk trekk for at hun hang bak på springmarsj i fri ved fot, hun flyttet seg når jeg gikk mot henne i stå under marsj, og tygget litt på apporten. I tillegg har hun noen skjeve innsitt av og til (sitt er sitt, lissom!). Ruta forstår jeg godt hun bommet på. Mange bommet på den på lørdag. Kjeglene var mørke blå, mot grønt kunstgress var de nesten umulige å se. I tillegg var ruta plassert slik at man sendte hunden rett mot et travel område utenfor ringen der publikum og hunder passerer frem og tilbake. Ziva kjenner denne øvelsen dårligst, så jeg forventet ikke så mye av henne. Jeg var veldig fornøyd med at hun løp frem til ruta, men hun kom litt for langt bak, og havnet delvis utenfor i bakkant. Ellers veldig bra. Jeg hadde et lite håp om at vi skulle klare gullmerket denne gangen, men det røk allerede på første øvelse som er fellessitt. Med Ziva har bli-øvelsene vært veldig gode fra hun var valp. Hun har kunnet bli sittende og liggende så lenge jeg har giddet. Men den siste uken begynte hun å legge seg ned i sitt og bli. Det gjorde hun også på konkurransen, etter ca halvgått tid. Så her må vi gå tilbake og trene inn på nytt. Dagens opptur var hopp. Jeg hadde trent på et plankehunder (se video), men oppdaget da jeg ankom ringen at hinderet i den nye LPII består av et åpent hinder med kun en pinne øverst. Det har vi aldri trent på, så jeg var veldig spent på om hun ville klare det. Hun hoppet hinderet høyt og i full fart, som hun aldri har gjort annet tidligere! Vi fikk faktisk 9 på den øvelsen (trekk for skjev innsitt!)

Det ble verken gullmerke eller opprykk, men jeg var veldig fornøyd med debuten. Jeg følte ikke at vi var på dypt vann, vi hadde noe i klassen å gjøre. Så neste gang går det nok bedre. Vi skal klare gullmerket! På en god dag tror jeg også at vi vil kunne klare opprykk, og det er motiverende å tenke på.

Fremover skal vi trene brukslydighet og det som gjenstår på KlikkerTrener-kurset. Siste helg på kurset er i april, så til da skal mye være på plass. Listen over det som gjenstår å trene på til siste kurshelg er under. Det er ikke lenge til, vi må bare fortsette å jobbe. Parallellt med lydigheten må vi jobbe med rundering og spor. Vi skal ta A-prøvene i NRH i mai, så det blir noen hektiske treningsmåneder fremover. Helrig!

Skjermbilde 2017-03-13 kl. 12.06.39

Skogen er åpen!

Runderingssesongen er i gang, og det er nesten ikke mulig å være lykkeligere. Hver vår er det like moro å få begynne å rundere igjen etter vinterdvalen. Denne vinteren har vi vært heldige, med lite snø og rimelig behagelige temperaturer. Så vi har rundert noen ganger etter nyttår allerede, men denne uken begynte formelt runderingssesongen. På NRH-laget mitt trener vi i tematiske bolker. Hittil i år har vi hatt en bolk med tema urbansøk, harde spor, og moment-trening (type meldinger, melding på gjenstand, skogslydighet osv). Forrige onsdag begynte vi på årets første runderingsbolk – herlig, *elsk* *elsk*! Det er fortsatt mørkt på kveldstreningene, og det er fortsatt snø i skogen. Men det er mulig å rundere, for snødekket er ikke dypt, og det smelter litt hver dag. Onsdag valgte jeg å fortsette å trene momenter, men i dag har vi rundert skikkelig for første gang siden november. Og det var til og med i favorittløypa på Hønefoss. For oss som trener rundering i Oslo er løypene på Eggemoen (Hønefoss) noe av det fineste vi vet. Det er flatt og åpent, med mange tynne trær og masse luft mellom dem. Nesten like bra er det på Mogreina ved Gardermoen. Så det er litt ekstra stas når det står Hønefoss eller Mogreina på treningsplanen. Disse løypene er så populære at man må møte opp tidlig for å ‘holde de av’ om morgenen i helgene. Denne helgen tilbød 2 av lagmedlemmene å overnatte i løypa i lavvo for å holde den av! Luksus. På veien oppover syns jeg at jeg så biler med NRH-klistremerker i bakruten i ett sett. På bensinstasjonen nær Hønefoss så jeg hundefolk i treningsvester gå inn og ut. Null stress, for vi hadde allerede folk fra laget i løypa!

Den første økten i dag (før lunsj). Ziva er blå strek, jeg er rød. Det starter nede til venstre, og går opp mot høyre hjørne.

Så, i dag runderte vi de 2 første ordentlige øktene siden kurset med Morten i november. Planen var en økt før lunsj med funn på alle slagene med direktebelønning, ca 300 meter. Det ble totalt 13 slag. Ziva løp ikke langt nok ut på de første slaget (en liten terrengsperre med små, tett plasserte grantrær ved ca 45 meter i et ellers åpent terreng var antagelig grunnen. Figuranten satt inni denne ‘hekken’), så det ble tomt. Slag 3 og 6 (tror jeg) ble også tomme fordi Ziva gikk over fig av ulike grunner. Farten og arbedsiveren var på topp hele økten, men Ziva var nok litt høy på å få rundere igjen. Slagene ble rettere og bedre utover i økten, men jeg bestemte meg for å fokusere på dybde på slagene i økten etter lunsj. Begge figurantene hadde med seg hundepeiler i lomma ut i terrenget så jeg hadde full oversikt over plasseringen fra midtlinjen. På økt 2 var figuranter på dybder fra 60-90 meter, og Ziva plukket raskt frem gamle kunster fra høsten igjen 🙂 På ett av slagene dro hun ut på 130 meter, for så å finne figuranten på tilbakeveien på ca 90 meter. Det skal sies at figuranten hadde vandret i området en del før Ziva ble sendt ut, så turen ut på 130 meter kan forstås. På denne økten økt ble det 5 slag, hvorav slag 3 var med løsbittmelding, resten direktebeløning.

Det er herlig å rundere, og det er så moro å se den oppriktige gleden i hele kroppen til Ziva, og det store fokuset hun har. Hun elsker, elsker, elsker å rundere! Har jeg sagt det før? Nå skal det jobbes mot A-prøven i mai. Runderingssesongen er den beste tiden på året, punktum.

Mimre, mimre til juli i fjor da vi også runderte i løypa på Eggemoen – på kurs med Frode Sjovatsen. Foto: Majbritt Schunck