En taus støtte

I dag fikk jeg selv oppleve terapihunden Snøfte. Vi hadde vært på et svært hyggelig besøk og skulle innom et par steder før vi dro hjem. Ett av disse stedene ble jeg tilsnakket på en meget kraftfull måte, nesten litt aggressivt. Jeg opplevde å ikke bli hørt og tatt på alvor, og ble overkjørt verbalt. Det var en svært utrivelig erfaring. Etterpå ble jeg utrolig lei meg. Ikke så mye på grunn av innholdet i det som ble sagt, men måten det ble gjort på.

Turen hjem ble lang. Det var tungt å gå, og bussturen virket endeløs. Jeg følte meg såret og var lei meg. Da vi kom hjem satte jeg meg i sofaen, utmattet og svært fortvilet. Umiddelbart og spontant kom Snøfte og la seg oppå meg. Han dekket ikke bare fanget mitt. På en eller annen måte klarte han å spre seg slik at han dekket store deler av kroppen min. Hodet og nakken la han ikke bare over labbene, slik han pleier. Han la seg inntil min overkropp og hals slik at jeg kunne holde rundt hele han, og begrave ansiktet i nakken hans. Han lå tung oppå meg – lenge. Og han lå helt stille. Helt til jeg hadde roet meg. I løpet av denne timen vi satt slik fikk han meg på en skånsom måte tilbake til meg selv. Jeg klarte å ivareta mine egne overveldende følelser av sorg og avmakt. Og etter hvert, i denne trygge omfavnelsen kunne jeg sakte tenke igjennom følelsene, reaksjonen, og tilbakevinne fotfestet. Han gjorde meg i stand til å gjenoppta tråden, og fortsette dagen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s