Spennende kurshelg

Foto: Harald Th. Endresen

At Snøfte er lydig er på ingen måte min fortjeneste. Han er hatt en fantastisk oppdragelse og opplæring på Førerhundskolen som unghund. Han er helt spesiell (rent objektivt sett, selvsagt!) Jeg er fornøyd med at Snøfte, i løpet av det året han har bodd hos meg, i hvert fall ikke har blitt mindre lydig enn han var. I tillegg har jeg klart å lære han enkelte nye ting. Da jeg begynte på terapihundkurset til NODAT fikk vi opplæring i klikkertrening. Min erfaring med lydighetstrening av hund frem til da var mildt sagt dårlig! De to hundene jeg har hatt før Snøfte (Tobben, en Engelsk Springer Spaniel som barn; og Suni, en blanding av 25% Labrador, 25% Engelsk Setter, 50% Flat Coated Retriever) var svært uoppdragne. Etter de erfaringene ble jeg litt usikker på mine evner som hundefører, og evner til å oppdra hund. Jeg har alltid tenkt at det har jeg aldri helt forstått. Snøfte er så utrolig samarbeidsvillig og glad i å jobbe at det har vært fristende å prøve å trene litt lydighet. Men det var først da jeg skjønte klikkertreningens prinsipper at en hel verden åpnet seg for meg. Med klikkertrening er alt mulig – og den positive stemningen gjør det lystbetont for både hund og fører. Jeg fikk anbefalt det gratis e.post kurset til Canis. Det er et utrolig grundig, fornuftig og enkelt oppleg å følge som forklarer grunnprinsippene veldig godt. Anbefales! ‘Sky’s the limit’ med klikkertrening – det finnes ingen grenser for hva man kan lære en hund dersom man bruker denne metoden. Jeg har etter hvert blitt stor fan av denne treningsmetoden! Og jeg er litt stolt av å ha klart å lære Snøfte noen nye øvelser etter at han flyttet til meg. Det første han lærte med klikker var øvelsen ‘hodet i hånden’. Det er en helt nødvendig ting for en terapihund å kunne. Ved å legge hodet sitt i hånden til den han skal hilse på gjør han hodet tilgjengelig for klapp. Vinn-vinn for både hund og pasient! I tillegg har jeg blant annet lært Snøfte å gå slalåm mellom beina mine, snøfte på kommando (når jeg spør: ‘Hva heter du?’, he-he). Og han har blitt veldig flink til å gå løs uten bånd. Det var han dårlig på da han kom til meg! Nå går han løs neste hele tiden og over alt.

Etter at Snøfte ble godkjent som terapihund i september har det blitt lite trening. Kun sporadisk, og ikke systematisk i det hele tatt. Etter en kveld med trening sammen med Charlotte & Aquila fikk jeg litt blod på tann, og meldte meg på et helgekurs. Det eneste jeg fant som virket aktuelt for oss var et Canis-kurs på Hønefoss. I og med at Snøfte for det meste kan hverdagslydighet (sitte, ligge, komme osv på kommando), ønsket jeg et kurs der vi kunne jobbe mer med Snøftes spontanitet, evne til å tilby adferder (et sentralt aspekt i klikkertrening), og prøve å utvikle lek som belønning (og ikke bare godbiter/mat). I tillegg trenger jeg å lære mer om det tekniske! Snøfte er en eldre hund, og strengt tatt trenger han ikke å bli lydigere. Men det er gøy å gjøre noe sammen, og ha noe å pusle med i hverdagen. Samtidig så ser jeg på Snøfte som en flott hund som jeg kan lære av. Jeg har masse å lære, og med Snøfte får jeg muligheten til å øve meg. Jeg har tidligere ridd i mange år, og i hestemiljøer snakker man ofte om fordelen ved å ha en ‘lærehest’. Dette er en erfaren, trygg og utlært hest som kan fungere for læremester for en uerfaren rytter. En som kan lose rytteren gjennom begynnerstadiet og gi vedkommende erfaring med hvordan noe skal føles/være når det er riktig utført. Denne erfaringen kan så rytteren ta med seg inn i arbeidet med yngre og ‘grønne’ hester. Da vet rytteren hva hun jobber mot. Snøfte er en slags læremester for meg.

Kurset ble holdt i flotte lokaler på Hvalsmoen (Hønefoss). Lokalene er oppvarmet, lyse og trivelige (selv om det ikke ser helt slik ut utenfra). Foto: Harald Th. Endresen.

Kurset vi gikk i helgen heter Konkurranselydighet trinn 1 (grunnferdigheter). Canis er kjent for å bruke klikkertrening i sine kurs. De har tre trinn i sine litt mer viderekommende kurs. Det første, som jeg gikk med Snøfte helgen, tar for seg de såkalte grunnferdighetene. Tanken er at dersom man mestrer disse ca 17 ferdighetene har hunden et såpass stort reportoar av generelle ferdigheter (byggeklosser) som senere kan settes sammen til kjeder/momenter. Alle øvelser (som for eksempel testes på lydighetsprøver) kan brytes ned i mindre deler. For eksempel kan ‘stå under marsj’ bestå av bare ståmomentet + fri ved foten + kontakt; apport består av utgangsposisjon + kontakt + gripe gjenstand + bære gjenstand + holde gjenstand + avlevering. Canis har utviklet et veldig bra ferdighetsskjema som viser alle ferdighetene, og øvelser som må sitte og være kvalitetssikret. På dette skjemaet kan man krysse av for hvor langt man har kommet i innlæringen av hver øvelse. Veldig nyttig! Et par av ferdighetene kommer jeg ikke til å lære Snøfte. Dette gjelder spesielt hals. Det er bare en øverlse innenfor brukshundklasser, og jeg er veldig fornøyd med at han er en veldig stille hund som nesten aldri bjeffer. Slik vil jeg at det skal fortsette å være, og jeg ønsker ikke å oppmuntre han til å bjeffe mer enn han gjør. Trinn 2 i Canis sitt kursopplegg har tema momenttrening & stimuluskontroll; trinn 3 er kjeding & konkurransetrening. Det virker veldig spennende. Om det blir flere kurs på meg og Snøfte vet jeg sannelig ikke. Foreløpig skal jeg kose meg med å jobbe med grunnferdighetene en stund fremover.

Kurset har vært utrolig nyttig for å katlegge Snøftes styrker og svakheter. Det har vært inspirerende å få tilbakemeldinger og innspill på hvordan jeg trener Snøfte. Instruktøren, Camilla Lien var spesielt flink til å komme med forslag på innlæringsstrategier: Øvelser og momenter som gjør det mulig å løse problemer og få progresjon i arbeidet.

To av de mest interessante tingene vi lærte om i helgen var å jobbe med bakpartskontroll og det som kalles ‘doggie-zen’. Bakpartskontroll syns Snøfte var kjempegøy! Egentlig syns han alt var kjempegøy. Begge dager vekslet det mellom teoriundervisning, arbeid med en og en hund (resten av gruppen så på), og gruppearbeid (to og to, eller tre og tre). Kursgruppen var liten, og besto av totalt seks ekvipasjer (akkurat passe stor gruppe!) Når vi jobbet i de mindre gruppene skulle vi øve på å trene i korte økter, og så gi hunden en pause (mens den andre jobbet med sin hund). Hver arbeidsøkt var da på 3 minutter. Innad i den 3 minutters økten skulle vi ta 5 repetisjoner av den aktuelle øvelsen, og så (ideelt sett) ha en kort lekepause før fem nye repetisjoner, osv. Det viser seg at progresjonen er raskere, og kvaliteten på innlæringen er bedre dersom man jobber i kortere økter med mye pauser. ‘Problemet’ med Snøfte er at han elsker å jobbe. Han kan fokusere i lange perioder av gangen, og trives med å få oppgaver. Spesielt øvelsen med bakpartskontroll. Den innebærer at han skal stå med forbena oppå en liten lav skammel/eske. Etter hvert skal han kunne følge mine bevegelser med bakparten (forbena står i på ett sted på skammelen) dersom jeg beveger meg rundt den. Slik kan han lære seg å sitte i utgangsposisjonen (ved siden av mitt venstre ben), uansett hvordan jeg snur eller flytter på meg. Når vi skulle ta pauser, og jeg gikk bort fra denne skammelen gikk Snøfte tilbake og begynte å krafse på den mens han så på meg. Han vile jobbe mer!

Doggie-zen er en interessant måte å kvalitetssikre en øvelse, for å være sikker på at den sitter. Det innebærer at belønningen legges i en liten skål på bakken. Hunden må skjønne at den må gjøre noe først for å få belønningen. Dette er mer krevende (og for Snøfte veldig fristnde). Det er som han skriker med hele kroppen: ‘HALLO! Det ligger mat rett der borte!!! MAT!!!’ Når belønningen ligger gjemt i lommen er den liksom ute av bevistheten hans. Når den ligger i en skål på bakken er den mye vanskeligere å glemme, og da er det mye vanskeligere å konsentere seg om øvelsen!

Helgen ble avsluttet med å jobbe med flyt (også et sentralt begrep i klikkertreing). Målet er å oppnå flyt på alle øvelser. Det betyr at øvelsen/ferdigheten sitter så godt at den har blitt automatisert. Hunden gjør den nesten uten å tenke. Flyt er dokumenterbart. Ved å telle antallet ganger hunden tilbyr adferden etter hverandre i løpet av ett minutt vet man om den sitter godt nok. Vi gikk sammen tre og tre og hjalp hverandre å dokumentere/telle en øvelse som allerede sitter godt. I Snøftes tilfelle er dette hånd target. Han gjorde 18 repetisjoner på ett minutt (gjøres uten noen som helst kommando) uten distraksjoner – noe som er i det øvre sjiktet for kriteriet for flyt på target. Her er kriteriet 13-18 repetisjoner i løpet av 60 sekunder. Deretter gjorde vi den samme tellingen for øvelsen, men med distraksjoner. Først forsøkte en av de andre på gruppen å distrahere Snøfte ved å gå rundt han. Snøfte lot seg ikke påvirke. Den tredje gangen vi gjorde dette satt en av personene på huk i nærheten og lokket med biter av fiskekake i hendene. Da ble Snøfte veldig kikkete! Godbitene han jobbet for med meg var jo bare gulrot. Fiskekake var mye mer interessante! Men, han fortsatte å jobbe, selv om det ikke var like fokusert og raskt. Kjempegøy syns jeg, og utrolig stolt av Snøfte som fortsatte å jobbe for tørre gulrotbiter fremfor å gå bort til damen med de saftige og velduftende bitene fiskekake!

Min bror, Harald, ble med som observatør på dag 2. Snøfte syns det var veldig fint å ha noen å lene seg inntil (dvs. kose med) under den passive teoriundervisningen!

Snøfte er helt utslitt etter helgen. Han har ligget strekk ut siden vi kom hjem. Det er sjelden han ikke våkner og lurer på hva jeg gjør når jeg går ut på kjøkkenet. Det har bare skjedd en gang før: Etter helgen med terapihundeksamen.

Reklamer

6 thoughts on “Spennende kurshelg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s