Dette er ikke helt lett å forstå

Snøfte og jeg gikk NODAT sitt terapihundkurs i 2011. I tre helger lå Snøfte stille mens vi fikk undervisning, totalt 36 timer. Han lå på et teppe bak meg. Han var ikke bundet fast. Når jeg gikk på toalettet sa jeg ‘bli’, og han ble liggende til jeg kom tilbake. Ingenting ved hans oppførsel er uforenelig med en kontorsituasjon.

For noen dager siden kom den formelle bekreftelsen jeg har ventet på i høst: Snøfte er godkjent som såkalt Pet Partner innenfor Delta Society. Delta Society er en av de eldste, og mest velrenomerte organisasjonene i USA som utdanner og godkjenner terpihunder. I Norge finnes ennå ikke en standard for terapihunder. Derfor godkjenner NODAT (Norsk organisasjon for dyreassistert terapi), som jeg har gått på kurs med sammen med Snøfte, potensielle hunder og førere etter den amerikanske standarden. Med en godkjenning fra Delta Society kan en teapihundekvipasje jobbe med dyreassiterte intervensjoner (DAI) på en rekke typer institusjoner. Ifølge Delta Societys egen informasjon: There is a wide spectrum of settings a Pet Partner team may visit. Some examples include but are not limited to:

  • Hospitals
  • Nursing Homes
  • Schools
  • Youth Shelters
  • Support Groups
  • Rehabilitation Center
  • Prison Programs

Dette betyr at dersom jeg hadde tatt med meg Snøfte til USA i morgen ville han kunne begynne å jobbe som terapihund på for eksempel et sykehus, en skole, eller et fengsel sammen med meg. I Norge har vi ennå ikke kommet like langt. Det er flott at NODAT ekvipasjer får besøke sykehjem. De trengs, og det er stor etterspørsel etter flere. Kursene er fulle, og flere kurs er under utvikling. Det er helt fantastisk! Jeg har selv opplevd gleden Snøfte vekker hos eldre mennesker på sykehjem. Han blir et utgangspunkt for å snakke om gamle minner (om hunder), de som ikke klarer å snakke eller se lyser opp bare de får berøre pelsen hans. Andre igjen nyter å kjenne den fuktige snuten i håndflaten når de gir han en godbit. De som ikke er i direkte berøring med Snøfte begynner å snakke seg i mellom. De blir en sosial enhet på avdelingen. Jeg har et håp for fremtiden; at andre typer institusjoner også skal få gleden av besøk fra en terapihund. Jeg forstår godt at hygiene er viktig å ivareta på et sykehus, og at det derfor kan være vanskelig å ha hunder der. Men, jeg argumenterer heller ikke for at terapihunder skal inn på akuttavdelinger. I første rekke tenker jeg på de som er innlagt over lange perioder, for eksempel kronisk syke, psykiatriske pasienter på åpne avdelinger, eller barn med kreft. Jeg er utrolig heldig som har en hund som Snøfte: Han er ikke som andre hunder. I og med at han har vært førerhund er han utrolig veloppdragen. Jeg stoler på han fordi han er forutsigbar i enhver situasjon, kan kontrolleres i alle settinger, og han takler stressende situasjoner på en hensiktsmessig måte. Jeg vet alt dette godt. Men det nytter lite å fortelle det til andre, det må oppleves. De som har truffet Snøfte skjønner hva jeg mener. Han er ikke som andre hunder. De fleste hundeeiere mener deres hund er fantastisk og unik. Slik bør det være, alle hunder fortjener minst én på sitt parti. Prolemet er at mange hunder ikke har selvbeherskele i alle situasjoner, er forutsigbare eller kontrollerbare. I det offentlige rom opplever jeg at Snøfte møtes med skepsis, og at han må bevise at han fortjener respekt. Dette gjelder for eksempel på bussen, eller når vi går på en travel gate i sentrum.

Denne lappen henger på alle dører på UiO/Blindern. Det gis mulighet for å søke om dispensasjon i helt spesielle tilfeller, men i praksis innvilges ikke dette. Så vidt jeg har forstått får alle søknader avslag dersom hundeier/fører ikke er blind eller svaksynt.

Jeg arbeider med en doktorgrad på universitetet. Arbeidet består av lange dager alene fylt med lesing og skriving. I løpet av de neste årene skal jeg produsere en ganske omfattende avhandling med ny forskning på feltet. Det er en til tider en ensom, stressende og mentalt krevende jobb. Jeg føler ofte det hadde vært godt å ha en myk pels å avreagere på. Det kunne vært fint å ha Snøfte nær når jeg i løpet av dagen blir sliten eller oppgitt, lei, usikker eller frustrert. Jeg har et sterkt ønske om å ha han med på kontoret. Men, Universitetet i Oslo har en streng bestemmelse fra 1987 om at hunder ikke har adgang i byggene på Blindern. Dette er av hensyn til de med allergi og redsel for hunder. Dette er selvsagt viktige grupper å ivareta. Og det er viktig å legge opp til et arbeidsmiljø der alle kan fungere. Men, jeg undrer om det kunne vært mulig å samtidig ivareta de som får det bedre på jobben dersom det er en myk (hunde)pels å klappe på i løpet av arbeidsdagen? Jeg argumenterer ikke for en «fritt frem»-policy der hvert eneste husdyr skal få innta UiOs kontorer. Det jeg etterlyser er en noe mykere policy enn dagens, der kun mennesker som er blinde eller svaksynte få ha med hund inn i byggene. Snøfte har vært en slik hund. Men siden jeg ikke er blind får han ikke lov til å komme innenfor dørene lenger. Han har ikke forandret seg. Han er ikke mer allergifremkallende i dag enn han var da han var førerhund. Jeg vil nesten påstå han er et mindre problem for de med allergi nå enn for noen år siden. I og med at han er en godkjent terapihund, og ukentlig går på besøk på sykehjem er han alltid ren og velstelt (med mindre han har vært på tur i skogen i regnvvær og badet i en søledam. I slike tilfeller bærer det hjem og inn i dusjen, og ikke til UiO). Han bades før hvert besøk, noe som i realiteten betyr at han vaskes minst én gang i uken og børstes jevnlig. En godkjent terapihund skal kunne bistå i arbeid med å kurere hundefobi, såkalt eksponeringsterapi. Terapihunder skal være forutsigbare i sitt handlingsmønster. Jeg tror Snøfte vil kunne bidra på en positiv måte på en arbeidsplass dersom noen er redd for hund. Ved en av sykehjemsavdelingene Snøfte har besøkt i høst har en av de ansatte fortalt meg at han er redd for hunder. Han har tydelig signalisert at han ønsker distanse til Snøfte. Gradvis har denne distansen blitt mindre og mindre. Den siste gangen vi besøkte avdelingen satt vedkommende sammen med pasienten som klappet Snøfte. Dette tolker jeg som at frykten for Snøfte har minsket. Vedkommende har gjennom gjentatte observasjoner i praksis opplevd at Snøfte er forutsigbar og kan stoles på. Jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å argumentere overbevisende for at Snøfte ikke skal ha mulighet til å oppholde seg på et kontor i et bygning der friske, unge mennesker oppholder seg, men uten problemer kan besøke eldre og til dels skjøre mennesker på et sykehjem. Hvorfor er det greit i vårt samfunn at Snøfte sitter på bussen og trikken, men ikke kan kjøre i en heis på Universitetet i Oslo? I samtaler med mennesker med hundeallergi har jeg blitt fortalt at enkelte av dem også reagerer på hundeiere, selv om de ikke har med seg hunden sin. De reagerer på det eieren har med seg fra sine hunder på klærne sine. Altså er ikke fraværet av hund en garanti for at de som er veldig følsomme ikke får ubehag. Det er ikke mulig å gardere seg mot hundehår/allergener på menneskekær! Dersom en blind eller svaksynt bli ansatt plikter arbeidsplassen uansett å finne en løsning der hunden kan være med. I følge norsk lov skal en førerhund aksepteres, og legges til rette for, på linje med andre hjelpemidler, som for eksempel en rullestol. Jeg mener det i dagens samfunn bør være rom for å tillate hunder på arbeidplassen etter søknad. Det er viktig at hundene kan ligge rolig en hel arbeidsdag, ikke bjeffe eller på annen måte forstyrre arbeidet eller andre ansatte. De bør vurderes individuelt. Jeg er overbevist om at Snøfte vil kunne være en ressurs på Universitetet i Oslo, og ikke et problem. Han har vært en godkjent førerhund, og er i dag en godkjent terapihund. Det er for meg vanskelig å forstå at han har lov å besøke (bl.a.) sykehus og skoler i USA, sykehjem i Norge – men ikke Universitetet i Oslo. Ser du logikken i følgende:

Hund + gamle og syke = Ja!
Hund + Unge og sterke = NEI!

OPPDATERING: Våren 2012 fikk jeg innvilget dispensasjon (etter søknad) til å ha med hund på kontoret på UiO. Dette er jeg svært takknemlig for. Jeg har likevel valgt å la blogginnlegget bli stående fordi jeg mener det berører et tema som påvirker mange hunder og deres eier i dagens samfunn. Jeg mener at allergi som argumentet mot hund i offentlige rom er overdimensjonert.

Advertisements

One thought on “Dette er ikke helt lett å forstå

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s