Lydige Snøfte?

Snøfte viser frem det flotte resultatsjkemaet sitt på Bronsemerkeprøven, kun 9-ere og 10-ere (bortsett fra 'stå under marsj'). Foto: Harald Th. Endresen.

Det er utrolig gøy å trene lydighet med Snøfte. Han syns det er så artig, og han jobber hardt. Han er det de innvidde kaller repetisjonsklok. Det vil si, han forstår at når vi øver på noe så skal han gjenta øvelsen med én gang han har svelget belønningen. Han har en god konsentrasjon, og klarer å holde fokus i lange perioder av gangen. Så, etter fantastisk motiverende, dog ganske sporadisk, trening i høst meldte jeg meg spontant på en Bronsemerkeprøve i Retrieverklubbens lokale Oslo-avdeling. Når jeg så på kravene, tenkte jeg at Snøfte ville kunne klare det uten for store problemer, bortsett fra én øvelse: stå under marsj. Så den siste uken brukte jeg 1-2 korte økter om dagen på å øve inn ‘stå’. For Snøfte er det å sette seg noe han gjør dersom han er i tvil. Jeg har bevisst forsterket det i hverdagen. I og med at han er med meg nesten over alt er det greit å ha en hund som setter seg. Da holder han seg i ro, og tar mindre plass, for eksempel på i køen på kaféen, foran minibanken eller på bussen. I disse situasjonene er gjerne min oppmerksomhet rettet mot noe annet enn han, og det er greit å vite hvor han er. I disse situasjonene har han straks fått en godbit dersom han har satt seg på eget initiativ. Jeg har ikke krevd det av han, men han har selv forstått at det lønner seg å sette seg når vi ikke beveger oss. Av denne grunn er det ikke helt enkelt å få han til å tilby stående, slik at jeg kan forsterke det. En liten utfordring. På kurset til Camilla Lien (Canis) i november jobbet vi litt med det. Hun foreslo å bruke hånd target. Med Snøfte (sittende) foran meg, kunne jeg bruke hånd target for å få han til å reise seg. Idet han lettet rumpa for å gå mot hånden klikket jeg. Slik kunne jeg forsterke det å reise seg. Det har fungert ganske greit for å få Snøfte til å forstå han han ikke skal sitte. Etter hvert, for å lære han at jeg vil han skal stå stille, og ikke gå (mot target) lot jeg Snøfte treffe target med nesen, men så fjerne hånden før jeg klikket. Jeg oppdaget at dersom jeg fjernet hånd target etter at han hadde berørt den sto han helt stille en kort stund. Dette forsterket jeg ved å klikke. Etter hvert ventet jeg lengere og lenger før jeg klikket, slik at selve det å stå i ro ble forsterket. Denne prosessen gikk veldig bra, og jeg la etter hvert på ‘stå’ kommandoen rett før jeg klikket. Men fortsatt hadde jeg Snøfte foran meg, og jeg gikk baklengs. Det er jo ikke slik øvelsen skal utføres på en lydighetsprøve! Utfordringen ble derfor å kunne ha han på venstre side (på ‘fot’), og kunne få han til å stå. Dette var en større utfordring enn jeg hadde ventet, og Bronsemerkeprøven nærmet seg med stormskritt! Det som skjer dersom jeg ber han stå under marsj er at han enten setter seg, ikke stopper, eller stopper opp litt men så går sakte etter meg. Men, det gikk bedre og bedre de siste dagene før prøven. Kvelden før, og på på morgenen før prøven øvde vi litt hjemme, og den satt som et skudd! Han sto som plantet!

Prøven var ved klubbhytten til Retrieverklubben i Oslo. Forholdene var isete, men selve plassen der prøven foregikk var ganske godt dekket av snø. Fine forhold med andre ord. Jeg var nervøs. Hunden vi hadde da jeg var barn, en Engelsk Springer Spaniel som het Tobben, var ikke lydig i det hele tatt. Men jeg mener å huske at han tok bronsemerket etter et lydighetskurs. Jeg har i hvert fall et bronsemerke fra NKK liggende i skuffen hjemme, så det må være Tobben som klarte det. Utrolig å tenke på, for han var en surrekopp. Jeg kan ikke forstå at vi kan ha klart kravet! Det jeg gruet meg mest til på bronsemerkeprøven med Snøfte var det tekniske. Det er helt klare regler for hva som er lov og ikke, hvor mange kommandoer man kan gi osv. Og man får bare én sjanse. Lydighetsprøver er noe helt annet en hverdagslydighet! Jeg gruet meg for å gjøre noe teknisk feil, og rote det til for Snøfte ved for eksempel å holde hendene eller båndet feil, se for mye på han eller gi et håndsignal samtidig som den verbale kommandoen (av gammel vane). Jeg hadde på forhånd lest reglementet og beskrivelsene av øvelsene på Norsk Kennel Klubb sine sider, men det var mye å tenke på på en gang – så ganske nervøs! Og jeg rotet det litt til:

Visning av tenner: 9,5 poeng Hunden skal sitte helt rolig på venstre side. Dommer kommer bort og håndhilser på meg, for så å bøye seg ned og titte på hundens tenner. Snøfte ble så glad for at noen skulle komme og hilse at han gikk mot dommeren. Panikk i hodet mitt, så jeg prøvde å begrense skaden ved å holde han litt tilbake i halsbåndet. På grunn av at jeg tok på hunden ble karakteren 9,5 poeng. Må øve mer på å la andre komme mot oss mens han sitter stille i utgangsstillingen.

Enkeltdekk 1 minutt: 10 poeng. På prøven valgte arrangøren å ta fellesdekk. De som ikke klarte det fikk mulighet til å gjøre det omigjen alene. Snøfte er ekspert på bli, og hadde ingen problemer med fellesdekk! Full pott.

Lineføring: 9 poeng. Dette går veldig greit, men Snøfte blir litt ufokusert dersom det ikke skjer noe. Derfor er han fantastisk på stopp, vendinger og tempovekslingene, men ikke de rette strekningene i vanlig tempo. Da henger han lett litt bak. Dette skjedde også under prøven. Derfor 1 poeng trekk.

Dekk fra holdt: 9 poeng. I denne øvelsen skal hunden gå fri ved foten ca 10 meter. Deretter gjør man holdt, og ber hunden legger seg. Deretter skal man gå fra hunden, mens den blir liggende. Snøfte har ikke problemer med denne øvelsen heller. Men han fikk 1 poeng trekk på grunn av at Snøfte ikke la seg rett ned, men ‘krabbet’ litt med forbena. Jeg tror ikke dett evar uttrykk fra nøling fra Snøftes side, men heller på grunn av underlaget. Han pleier ikke å gjøre dette ellers. Ja, ja, 9 poeng er uansett bra!

Innkalling fra sitt: 9 poeng. Her skal hunden sitte ved førerens venstre side (utgangsstilling), så går føreren fra hunden ca 15 meter. På signal fra dommeren roper man inn hunden som skal sette seg hos fører i utgangsstillingen. Snøfte er brilliant på denne øvelsen, og dommeren sa det var den beste utførelsen den dagen, bortsett fra der det ble trekk. Dommeren trakk for en misforståelse som oppsto mellom meg og Snøfte da jeg skulle gå fra han. Han satt fint i utgansstillingen, og jeg sa ‘bli’. Men han var så klar for ‘fot’ (som de foregående øvelsene handlet om!) at han reiste seg og ble med ett steg. Men selve innkallingen var perfekt!

Stå under marsj: 0 poeng. Huff, som jeg gruet meg til den siste øvelsen! På forhånd hadde jeg tenkt at det kunne gå fifty-fifty. Enten klarer han det, eller så klarer han det ikke. Vi gikk frem, jeg sa stå, og gikk fra. Men jeg så med en gang at det ikke kom til å gå. Snøfte stoppet litt opp og saaaaaakte gikk rumpa i bakken: Han satte seg. Så ergerlig! Det føles brutalt at man bare har en sjanse til å vise øvelsen, særlig når jeg vet at Snøfte kan bedre. Men sånn er reglene. Man har bare en sjanse, der og da. Og dersom hunden setter seg skal dommeren underkjenne øvelsen og gi karakteren 0.

Helhetsinntrykk: 10 poeng!!!

Flinke Snøfte! Foto: Harald Th. Endresen.

Bronsemerket er det første trinnet på lydighets-skalaen i Norge. Prøven/resultatet er uoffisielt. Det er ikke et krav å ha bestått Bronsemerketprøven for å delta i konkurranse i klasse I, men det kan jo være en fordel. I og med at Bronsemerkeprøven er uoffisiell kan man (hund og fører) få erfaring med lydighetsprøver uten at det blir så alvorlig. Det er jo lett å bli litt nervøs, noe hunden gjerne merker. I tillegg er det fint å få gjøre øvelsene på et ukjent sted og at hund/fører får den erfaringen. For å bestå Bronsemerkeprøven må man få 50% av maksimum poengsum, og et godkjent resultat i alle øvelsene. Det betyr minimum 90 poeng, og 5 poeng eller mer i hver øvelse. Snøfte klarte det første kravet (minst 50% av poengene), han fikk 142,5 poeng. I og med at han ikke fikk godkjent i stå under marsj klarte han ikke kravet til Bronsemerket denne gangen, dessverre.

Lydighetskonkurranser er i Norge inndelt i 4 klasser (foruten Brosemerket, som er uoffisielt). Klasse I er lavest, deretter klasse II og III. Høyeste nivå er klassen Elite. Innbakt i disse er Sølvmerket og Gullmerket av ulik valør. I Klasse I kan man oppnå Sølvmerket dersom man oppnår 50% av total poengsum, samt får godkjent i alle øvelser (5 poeng eller mer). Gullmerket i ulike valører får man i de høyere klassene. Alle kan konkurrere i klasse I, men for å konkurrere i de høyere klassene må man ha oppnådd en viss poensum i klassen under. Det vil si at for å delta i klasse II må ekvipasjen ha oppnådd 160-200 poeng i klasse I; opprykk til klasse III krever 160-200 poeng i klasse II; og opprykk til Elite krever at man har oppnådd 256-320 poeng i klass III.

Er hunden lydig når den klarer en lydighetsprøve til godkjent resultat? For de som har sett en lydighetsprøve utført i konkurranse kan det virke ganske stivt, sterilt, tørt og teoretisk. Øvelsene skal utføres på en bestemt måte, nøyaktighet lønner seg. Det er ikke lov å belønne hunden med mat eller leker mellom øvelsene. Ideelt sett skal føreren knappt se på hunden. Den skal kun lyde med korte kommandoer. Snøfte har en god hverdagslydighet, men han besto ikke det mest grunnleggende trinnet i på lydighets-skalaen. Snøfte fikk 9 poeng på innkalling under Bronsemerkeprøven, men ute på tur kommer han sjelden på kun én kommando. Hva er vitsen med lydighetsprøver for hund? Spesielt i den formen den har i dag. Jeg er autorisert dressurdommer i Norges Rytterforbund. Hovedhensikten med dressur på hest er utdanning. Målet med aktiviteten klargjøres helt først i reglementets (KR IV) Kapittel 1:

Dressurridningens mål er å utvikle hesten til en tilfreds atlet gjennom harmonisk skolering. Resultatet skal være en rolig, smidig, løsgjort og bevegelig hest, som også er tillitsfull, oppmerksom og villig.

I konkurranser ris fastsatte programmer som vurderes opp mot dette målet og treningsskalaen legges til grunn for vurderingene. Hvor langt har man kommet i hestens utdannelse? Trenes den på korrekt måte, slik at den utvikles til en tilfreds, harmonisk atlet? Jeg har absolutt ikke samme erfaringsmengde med trening av hund som med hest, men jeg undres litt over hvor tilfeldig trening av hund er. Alle har sine egne systemer, og det virker ikke på meg som at man jobber mot et spesielt mål, foruten enkeltøvelser som blir gradvis vanskeligere oppover i klassene, og skal utføres så korrekt som mulig. For eksempel fellesdekk: I klasse I er det 2 minutter med synlig fører, i Elite er det 2 minutter sitt med skjult fører; Apportering begynner med gjenstand i tre i klasse II, i Elite skal hunden apportere metall over hinder, osv. Men hva jobber man mot? Hva er hensikten med disse spesifikke øvelsene? I klasse I-II vurderer og gir dommeren en karakter på helhetsinntrykk, noe som ikke finnes i Elite. I dressurridning er sluttvurderingene/de overordnede vurderingene av en ekvipasje veldig viktige. Her gir dommeren tilbakemeldinger på hvordan rytteren rir, samspill, hestens utdannelsesnivå, og evner til å utføre øvelsene korrekt.

Snøfte klarte ikke kravet til Bronsemerket denne gangen, men vi skal øve mer på stå under marsj og ta prøven på nytt! Hvorfor? Fordi det er utrolig gøy å gjøre noe sammen med Snøfte, ha et mål. For meg er målet med lydighet: glede! Og med klikker-metoden har både jeg og Snøfte det gøy. Hvorvidt vi kommer til å delta i konkurranse klasse I vet jeg ikke ennå, men jeg vil veldig gjerne klare Bronemerket. Sosekoppen Tobben klarte det. Snøfte kan ikke være dårligere enn Tobben! Det bare godtar jeg ikke.

Reklamer

5 thoughts on “Lydige Snøfte?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s