Hvorfor?

De siste dagene har jeg lurt veldig på hvorfor Snøfte ble syk. Han lever et veldig regelmessig liv med nøye kontroll på hva han spiser hjemme. På grunn av de kroniske neglproblemene (klokapselløsning – SLO) får han spesialfor og en rekke vitaminer for å holde det i sjakk. Men fra tid til annen får han mageproblemer. I perioder kan han ha ganske hard avføring, og ha store problemer med å gjøre fra seg. Andre ganger (mindre vanlig) får han det motsatte, og blir veldig løs i avføringen. Men stort sett er han jevn som en klokke. Han bæsjer som regel om morgenen og ettermiddagen, dag ut og dag inn.

Men så skjedde det altså noe i forrige uke som jeg ikke helt forstår. Han fikk en infeksjon i magen, som gikk skikkelig i ulage. Det er tydelig at han har fått i seg noe han ikke tålte. Men hva? Og hvor? Snøfte er ekstremt matglad Han spiser alt han kommer over. Veldig greit når han skal ha medisiner, men ikke like greit når vi går tur. Som nevnt i tidligere innlegg er han en kløpper til å finne ting i buskene. Det er nesten som han tror hovedformålet med lufteturene er å gå på matjakt! Etter at jeg traff Snøfte har jeg fått innblikk i hvor mye mat den jevne Oslo-borger kaster fra seg utenom søppelkassene. Snøfte finner stadig vekk brødskiver, epleskrotter, kebabrester og chips langs veien. Det er som om alle tror at så lenge det er mat så er det greit å kaste det på bakken – for det råtner jo! Men det folk ikke tenker på er at før det rekker å råtne finner rottene og hundene det. Her om dagen fikk jeg Snøfte til å slippe noe han hadde funnet på bakken. Det var en frossen gulrotbit. Ved nærmere ettersyn la jeg merke til at halve var dekket av mugg. Det er noe jeg har opplevd før. Ofte finner jeg hele brød, eller hauger med oppskårne brødskiver som er lagt ut til duene. Problemet er at det legges ut mer enn det duene klarer å spise. Resultatet er at brødet muggner. Og tiltrekker seg rottene og hundene.

I området der jeg bor har jeg hørt historier om hunder som har dødd etter å ha spiste mat de fant i parkene. Jeg har også møtt en dame som mistet sin forrige hund på denne måten. I Torshovdalen er det mange som ferdes og spiser picnic. Barnehager kommer hit om vinteren for å ake og kose seg. Og mange hunder luftes her hver eneste dag. Denne kvinnen gjorde også det. En dag spiste hunden hennes brød den fant på bakken i parken. I stedet for å være picnic-rester noen hadde glemt var det brød med rottegift. Dette hadde blitt lagt ut i et misforstått forsøk på å gjøre noe med den store rottebestanden i Oslo. Rottegift forårsaker indre blødninger og er ingen god måte for en hund å dø på. Tenk hvis et barnehagebarn hadde stappet den brødskiven i munnen av nysgjerrighet! Det er helt grusomt å tenke på.

Jeg skulle virkelig ønske at alle brukte søppelkassene. I sentrum rekker ikke maten å råtne før et dyr får tak i det i muggen tilstand. Tanken om at mat forsvinner av seg selv gjeder bare ute i skogen.

Jeg forstår at jeg som hundefører har et ansvar for å passe på Snøfte ute, og at han ikke spiser alt han finner. Men, med en så matglad og altetende hund er det nesten umulig å begrense han. Han har utviklet en sylskarp teknikk, og han er lynrask til å sluke det han finner før jeg rekker å si verken ‘slipp’ eller ‘ikke røre’. Dette er to kommandoer han er veldig flink på inne. Jeg har øvd og øvd hjemme. Men i Snøftes hode gjelder det ikke ute. Jeg har også lært han at dersom noe faller på gulvet får han ikke ta det. Han må alltid vente til jeg sier ‘værsågod’. Han har blitt kjempeflink til dette. Inne, altså – sukk! Ute slipper han maten dersom den ikke er veldig spennende, som en epleskrott. Men er det brød eller en pølsebit er det ikke mulig å få han til å slippe. Jeg har prøvd å åpne munnen hans fysisk, med makt. Dessverre er han for sterk for meg. Jeg har ikke mulighet til å få åpnet munnen hans. Dersom jeg ser maten i busken før han, kan jeg si ‘ikke røre’, og han unnviker. Da får han masse ros og godbiter fra lommen min. Men dersom jeg ikke er på allerten 100%, eller det er mørkt, eller maten ligger gjemt i snøen har jeg ikke sjanse til å få stoppet han. Det er så frustrerende!

'Fuglebusken' ved Fagerheimen Tennisklubb

Rett i nærheten av der vi bor er det en stor busk. Om vinteren er det noen snille mennesker som forbarmer seg over småfuglene. Denne busken bugner med kuler av fett og frø, som et juletre. Over alt henger det mat i plastnett. På bakken ligger det frø, og inni buskern er det et yrende fuglespetakkel. Dette er jo flott, at noen tenker på fuglene om vinteren. Men den busken har en slik enorm tiltrenkningskraft på Snøfte. Hver morgen går vi forbi den, og hver morgen må jeg si ‘ikke røre’. Likevel har han flere ganger klart å strekke seg etter en kule med fett. Jeg tenker med gru på om han hadde spist dem. De er på størrelse med en tennisball, kanskje litt mindre. Snøfte har ingen problemer med å spise store biter! Plastnettingen rundt er ikke særlig bra for hundemager. For en ukes tid siden oppdaget jeg at et brød lå i snøen under busken, et helt brød. Ikke rart Snøfte er inni der hele tiden!

Tomme fuglenett på 'fuglebusken'.
Bakken rundt 'fuglebusken' er full av matrester, hundetiss og avfall som plastnett.

Jeg mistenker at Snøfte har fått i seg noe gammel, dårlig mat på tur og at dette er årsaken til hans mageinfeksjon. Det er skremmende, for jeg føler jeg gjør alt jeg kan for å forebygge og hindre at han får i seg noe farlig. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før mageinfeksjon utvikler seg, men på morgenturen den dagen han ble syk fikk han i seg noe i den nevnte busken. Mulig det tar lengre tid enn som så?

Siden Snøfte kom hjem fra veterinæren har han sovet masse. Det første døgnet tror jeg han var litt forvirret, og sov urolig. Men fredag og lørdag har han sovet som en stein! Han er helt slått ut! Men hvis jeg går på kjøkkenet kommer han gjerne, og setter sine mest bedende øyne i meg. Han syns veldig synd på seg selv, og det virker som han prøver å fortelle at han er helt utsultet!

Dessverre har jeg merket meg at han virker stiv, og han går litt vaggende. Veterinæren mente det kunne være et symptom på smerter i leddene i bakbena. Jeg tror nok det kan bli aktuelt å få utredet hvordan det står til med leddene hans. Synd dersom han går med smerter. Jeg vet fra før at han antagelig har en svært høy smerteterskel. På grunn av neglproblemene har han levd med store smerter i lange perioder. Da han kom til meg, høsten 2010, oppdaget veterinæren i november at han hadde 2 betente negler. På den tiden var det slapsete og ekkelt vær, men jeg merket aldri på han at det var vondt for han å gå.

De neste dagene skal Snøfte få styre tempoet. Vi går korte turer, og han får mye tid til hvile. Han har funnet noen pinner på tur, og lekt seg litt med de, så han er seg selv lik.

Reklamer

2 thoughts on “Hvorfor?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s