En ny hverdag

Snøfte fant seg raskt til rette på kontoret. Et ullteppe er alt han begjærer før drømmeland venter.

På søndag morgen mottok jeg en glad-melding jeg ikke trodde ville komme. Det var fra driftssjefen på Universitetet i Oslo (UiO), der jeg jobber som stipendiat i kunsthistorie. UiO praktiserer et absolutt forbud mot hunder i sine bygninger, der bare førerhunder i praksis har fått dispensasjon siden forbudet ble vedtatt i 1987. Dette var jeg klar over, men i januar søkte jeg likevel om dispensasjon fra regelen for Snøfte. Jobben med en doktorgradsavhandling er ekstremt krevende. Det krever fokus, konsentrasjon, selvstendighet og ikke minst nitidig arbeidsinnsats hver eneste dag i flere år. Det er et ensomt arbeid. Jeg begynte i stillingen på UiO i april i fjor. På kontoret jeg disponerte før jeg begynte på UiO tillot at Snøfte var med. Han var en god støtte i en krevende hverdag med mye usikkerhet og stress på jobben. Etter at jeg begynte på UiO har jeg savnet hans nærvær og støtte på kontoret. Han har en egen evne til å ‘grunde’ meg, få meg til å sette ting i perspektiv og senke skuldrene, bare ved å ligge ved siden av meg. Da jeg skjønte at min nye arbeidsgiver ikke tillot hund på kontoret syns jeg det var veldig synd, men bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. I høst gikk jeg på en smell, hadde store konsentrasjonproblemer og skrivesperre. Jeg ble utmattet av det mentale stresset, og følelsen av å ikke strekke til på jobben gjorde meg utslitt. Resultatet ble en sykemelding på 3 uker i slutten av november. Så i januar tok jeg mot til meg, og søkte om at Snøfte kunne få være med på kontoret. I forbudet mot hund i UiO bygninger åpnes det for å søke om dispensasjon i helt spesielle tilfeller. Jeg måtte altså i den skriftlige søknaden få frem at mitt tilfelle var spesielt, dersom jeg skulle kunne få dispensasjon. I tillegg til min egenuttalelse i søknaden, la jeg ved erklæringer fra fastlege, arbeidsgiver (instituttet jeg er ansatt ved), og en uttalelse om Snøftes kvaliteter fra Gunn Pedersen. Gunn er hovedinstruktør og daglig leder ved Norske Terapihundskolen, og kjenner Snøfte fra NODAT-kurset jeg tok i fjor, i tillegg har hun hatt jevnlig kontakt med han etter det. I dispensasjonen UiO innvilget for Snøfte understrekes det at den er innvilget kun på grunnlag av legeerklæringen. Men, jeg vil anta at den supplerende informasjonen om Snøfte kan ha bidratt til å skape et helhetlig bilde av situasjonen. Min situasjon er spesiell, men Snøftes spesielle kvaliteter som tidligere førerhund og godkjent terapihund gjør at han er spesielt godt egnet til å hjelpe meg i arbeidssituasjonen min.

Allergi-problematikken er hovedargumentet for å ikke tillate hunder i UiOs bygninger. Jeg har forståelse for at enkelte mennesker reagerer dersom en hund kun har gått igjennom et rom. Jeg har ingen allergier selv, men kan sette meg inn i at en slik hverdag må være vanskelig. Men, gjennom samtaler med mennesker som har hunde-allergi har jeg forstått at det er store variasjoner. De aller fleste med hunde-allergi reagerer etter fysisk kontakt, det vil si dersom de har klappet/tatt på en hund. Et mindretall reagerer uten å ha hatt nærkontakt. Problemet er at disse menneskene ofte også reagerer på hundeeierens klær. Altså trenger det ikke være hund i nærheten i det hele tatt for at de reagerer. Da er vi inne i på et område som vanskelig lar seg kontrollere. Jeg innbiller meg at jeg er en ganske renslig og ryddig person, men har til stadighet forundret meg over hvilken eiendommelig evne Snøftes hår likevel har til å trenge inn på de merkeligste steder. Da jeg høsten 2010 var i Tokyo med jobben fant jeg hans hår blant de nyvaskede klærne da jeg pakket ut på hotellet. Til stadighet har jeg måttet plukke hår fra tastaturet på jobben. Slik jeg ser det er det ikke mulig å sikre seg mot at hunden hjemme ikke påvirker mijøet på jobben – selv om den ikke er med. Jeg har også vært veldig forundret over hvorfor sykehjemmet Snøfte og jeg besøker hver uke klarer å takle allergi-problematikken med eldre og syke på hvert eneste rom, mens UiO med sin populasjon av unge og friske mennesker ikke gjør det.

Snøfte syns det er godt å hvile det trøtte hodet sitt inntil kontormøblementet.

I den flotte erklæringen fra Gunn som jeg la ved søknaden om dispensasjon påpeker hun nettopp viktigheten av denne nyanseringen av kunnskap om de med allergi (andelen hunde-allergikere blant unge svensker ligger på rundt 5%). En hund som ligger stille på et kontor utgjør derfor liten risiko for andre allergikere i et kontorbygg. Som terapihundfører er jeg opptatt av hva en hund kan tilføre et miljø, være det seg på sykehjem, skole – eller arbeid. Dette er noe Gunn flott formulerte i sin erklæring. Og hun er rette person i dette henseendet. I sin egen forskning har hun sett på den stressreduserende effekten dyr har på mennesker. Når vi er sammen med dyr vi liker skiller mennesket ut hormonet Oxytocin: «Oxytocin bidrar til lavere blodtrykk og hjertefrekvens gjennom blant annet en sammentrekning av de perifere årene,- samt reduserer nivået av stresshormonene kortisol og adrenalin. Oxytocin virker altså stressreduserende og øker følelsen av velbehag og ro.» På terapihundkurset jeg gikk med Snøfte i fjor lærte vi dette, og det er noe jeg selv opplever med Snøfte i hverdagen. Derfor var jeg opptatt av å vektlegge dette i min søknad til UiO: Terapihunder kan medvirke til å redusere stress, ensomhet, blodtrykk og hjertefrekvens. Interaksjonen med et terapidyr hjelper pasienter å flytte fokus fra symptomer. De hjelpes til å slappe mer av, noe som øker deres generelle velbefinnende. Det kan også gi en økende følelse av ro og avslappenhet (Kilde: Sarah Matuszek; Animal facilitated therapy in various patient populations; 2010). Jeg er enig i at det er viktig å beskytte og ta vare på de individene som sliter med hunde-allergi. Selvsagt er det viktig. Men hva med de menneskene som blir mer produktive og jobber bedre dersom det er en hund på nabokontoret som de kan gå inn og klappe på? Skal vi ikke prøve å ivareta alles helse på jobben?

Jeg er ekstremt takknemlig for UiOs generøsitet og velvilje i denne saken. Snøfte muligjør det for meg å gjøre en god jobb. Dagen blir mer variert, mer avlappet, og ikke minst mer produktiv og meningsfull idet jeg oppeler å mestre jobben på en helt annen måte enn tidligere. Og Snøfte trives under pulten på jobben. Han liker å være med på ting, er ekstremt rolig og trygg i alle situasjoner. Han passer perfekt, og er (som leserne av denne bloggen vet!) spesiell. Gunn formulerer det slik i sin erklæring, «Snøfte er en terapihund av yppertse klasse. Han besitter alle de kvaliteter vi ser etter hos en hund som skal brukes i dette arbeidet (…) Han skårer fullt på alle tester, – det er faktisk litt uvanlig. Han har også både en god grunntrening (som førerhund) og en solid og kontinuerlig trening som terapihund av nåværende hundefører.  Bra lydighet, en ren og velstelt hund med vennlig vesen,- jeg anbefaler han varmt som ‘kontorhund'» ** smelt! **

Dagen deles opp i søvnige økter ispedd korte klappeøkter, for Snøftes del.
Advertisements

One thought on “En ny hverdag

  1. Åhhhhh, dette er en dag at feire!!! Jeg blir så glad, halledussanemej før UIO som tog den rette avgjørelsen. Snøfte ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s