Endelig, bestått!


Snøfte og jeg har jobbet masse med lydighetsøvelsen ‘stå under marsj’ i hele vinter. I desember i fjor prøvde vi oss på Bronsemerket i lydighet. Snøfte gjorde det kjempebra med bare 9 og 10 poeng i alle øvelsene, bortsett fra ‘stå under marsj’. Da satte han seg ned, gitt. Og da blir det automatisk 0 poeng i den øvelsen. Kravet for å bestå Bronsemerket er at man i alle øvelser skal få bestått eller bedre, det vil si 5 poeng eller mer. Så selv om Snøfte fikk en flott poengsum sist (142,5 poeng), besto han altså ikke Bronsemerke-prøven. Vi har derfor øvd og øvd på ‘stå’ de siste månedene, i påvente av at en ny prøve skulle avholdes. I dag var altså dagen kommet.

Snøfte har fungert kjempebra på trening i alle øvelsene, men stå under marsj har sittet langt inne. Han har ikke helt skjønt hva jeg mener, tror jeg. Han tilbyr stå under marsj på egenhånd, men straks jeg ber han om det ser han ut som et spørsmålstegn. En instruktørvenn, Monica (og Camilla!), foreslo at jeg går tilbake noen steg i treningen og forsterker selve kommandoen ‘stå’. Så ved en hver anledning de siste dagene har jeg sagt stå, og belønnet flere ganger på rad. På busstoppet, på lufteturer, i heisen på vei til kontoret, osv. Det virker som han har en bedre forståelse av den verbale kommandoen, men det forutsetter at jeg står i ro. Hele poenget med øvelsen ‘stå under marsj’ er at hunden skal stoppe mens jeg fortsetter å gå rett frem, altså uten at jeg stopper opp. Jeg var litt bekymret for hvordan Bronsemerke-prøven skulle gå, i og med at jeg ikke følte han var stabil nok i denne øvelsen. Jeg stolte ikke på at han ville klare det. Min venninne Charlotte (som konkurrerer lydighet klasse 3 med sin schæfer Aquila), foreslo å bruke kommandoen bli som en nødløsning. Snøfte er ekspert på bli (beskrevet blant annet i forrige innlegg!) Jeg testet det ut noen ganger, og øvelsen ble overkommelig. Han sto forholdsvis plantet med en gang! For en lettelse å oppleve det.

Dessverre hadde Snøfte en ganske slitsom dag i går. Fredager besøker vi Ellida på morgenen. Vanligvis er Snøfte ganske sliten etter disse besøkene. I tillegg lekte Snøfte med den nye hunden familien til Ellida har overtatt, den skjønne labbisen Geo. Deretter dro vi på kontoret.
Snøfte fikk seg så en ganske lang tur på ettermiddagen. Det var nydelig vær, og deilig å kunne gå deler av veien hjem fra jobb. Jeg tror dette ble mye for Snøfte på én dag. Hver for seg er disse aktivitetene akkurat passe for Snøfte, men han er en eldre hund og ikke veldig sterk eller har stor utholdenhet fysisk. På kvelden valgte jeg i tillegg å ta en liten økt med han for å gå i gjennom øvelsene til Bronsemerket. Jeg burde ha stått over dette, men var for usikker på om alt satt som det skulle. Vi var begge slitne, og det hadde rukket å bli mørkt på tennisbanen der vi trener lydighet.

Snøfte virket opplagt da vi sto opp, og nesten litt bajas! Turen ut i Sørkedalen med buss og bane gikk greit, og han var nesten som en tenåring da vi kom frem til klubbhytta til Retrieverklubben avd. Oslo. Han peste, og dro i båndet, ville hilse på alle, og gravde i haugene med snø som ennå ligger noen steder. Hyggelig, men litt rar og manisk oppførsel til han å være. Før alt begynte rakk vi å klikke og øve litt. Snøfte var ufokusert, og lite lydhør. Huff, jeg begynte å grue meg. Heldigvis gikk fellesøvelsene bra: Fellesdekk 1 min (10 poeng!) og tannvisning (10 poeng!). Phew! Vi skulle inn til prøven som nummer 6 av 12 påmeldte, så det ble litt ventetid. Mens vi ventet på vår tur tok jeg en kjapp gjennomgang av ‘stå under marsj’. Det gikk skikkelig dårlig! Jeg brukte ‘bli’, og han snudde og vred på seg mens han gikk flere steg. Huff, denne øvelsen er det bare ikke mulig å få til, tenkte jeg.

Det var i dag totalt 12 påmeldte til Bronsemerke-prøven. 11 ekvipasjer møtte opp, og av disse besto 6. Snøfte fikk en 5. plass totalt. Vinneren i dag var faktisk en Australsk Kelpie!

Da det ble vår tur var jeg rimelig nervøs. Lineføring gikk greit, selv om Snøfte hang bak, og virket generelt uinteressert. Jeg måtte snike inn et par ekstra kommandoer. Heldigvis klarte vi å redde 8 poeng. På ‘dekk fra holdt’ glemte jeg plutselig hva vi holdt på med. Vi sto klart og oppstilt, men jeg husket ikke øvelsen. Heldigvis fikk vi litt tid av dommeren, og det gikk greit, selv om Snøfte virket veldig uinteressert. I dekken lå han og kikket på alt annet enn meg, og snuste i bakken. Det har aldri skjedd før når vi har trent! Men rent teknisk gjorde han alt riktig i hovedmomentet. Hyggelig at dommeren likevel ga oss 8 poeng. Så var det øvelsen som nesten kan kalles ‘paradeøvelsen’ til Snøfte. VI har nesten aldri øvd på den, for den satt som et skudd fra første gang jeg prøvde. Han sitter som en prins, og kommer i full galopp når jeg roper ‘kom’. På gjennomkjøringen i går tuslet han mot meg i et slappt trav, noe som aldri før har hent. I dag, på prøven var jeg nok litt nervøs. Jeg klarte å glemme kommandoen! I stedet for å rope ‘kom’, sa jeg ‘fot’. Jeg innså feilen idet ordet forlot munnhulen, og derfor kom det et spontant ‘kom’ rett etterpå. Snøfte kan jo øvelsen, og vet hva han skal gjøre. Men med min fraværende hjerne og hans dårlig dag ble det ganske så labert. Han kom i saaaakte kino mot meg i et henglete skritt. Satte seg til slutt ved min side, men det ble bare 6 poeng. I desember ble det nesten full pott, med 9 poeng på denne øvelsen. Og så, til slutt, vår akillishæl: ‘Stå under marsj’. Med forsøket tidligere på dagen friskt i minnet var jeg mildt sagt usikker på om det ville gå. En ‘slapp fri ved foten’ noen meter først, men da jeg sa ‘bli’ stoppet Snøfte med en gang. Og han sto støtt! Han har ennå ikke forstått at han skal bli med meg når jeg går forbi og henter han, så jeg la på en ekstra ‘fot’ da jeg gikk forbi han. Jeg var så lettet, at avslutningen ble litt feil. Så dommeren trakk for slurvete gjennomføring, men vi fikk 7 poeng. Helhetsinntrykket fikk vi bare 7 poeng på i dag. Samspillet var ikke bra, og Sdommeren kunne se at Snøfte ikke var helt seg selv i dag. Men likevel: Jippi! Vi besto alle øvelsene, og klarte derfor Bronsemerket.

Her er alle de 6 ekvipasjene som besto Bronsemerket: Fra venstre dommer Kirsti Ekstrøm, meg og Snøfte, Kjersti Rød Rypdal med Lizzie, Mari Tønnesen med Wilma, Anette Henriksen med Issi, Kate Iren Tangens med Nila og Tina Treu Os med Tibia. Foto: Retrieverklubben avd. Oslo og omegn.
Dommer i dag (som sist!) Kirsti Ekstrøm regner sammen poengsummene.

Jeg er selvsagt kjempeglad, men jeg vet vi kan bedre. Vi fikk faktisk færre poeng denne gangen enn sist! Og da fikk vi til og med 0 i en øvelse. Nei, Snøfte var dessverre ikke helt seg selv i dag. Enten var han sliten fra gårsdagen, eller varm, eller bare lei av terpingen på øvelsene. Vi gikk en liten tur via Bogstad Gård på veien hjem. Han virker OK i perioder, andre virker han veldig slapp og fraværende. Litt merkelig. Nå har han fått seg en dusj, og skal få slappe helt av i noen dager. Håper det hjelper på formen og energien.

Flott vårvær i Oslo-marka i dag også. Snøfte tok seg en dukkert i Bogstad-vannet og fant en stoor pinne. Det er alltid stas!
Advertisements

3 thoughts on “Endelig, bestått!

  1. Han er en god gutt, selv om han ikke alltid skjønner hva disse menneskene vil. Det kan bli for mye mas!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s