Mange bekker små blir en stor å

Som de fleste vet er Snøfte en godkjent terapihund. Vi gikk kurs hos NODAT (Norsk organisasjon for dyreassistert terapi) våren 2011. NODAT ble startet av en ildsjel, Ida Eliassen-Coker, i 2008 etter at hun flyttet hjem fra USA. Der hadde hun sett arbeidet til Delta Society (nå Pet Partners), og utdannet sin egen hund etter deres standard. Som naturlig er forundret hun seg over hvorfor det i Norge ikke brukes terapihunder i helsevesenet. I USA har man hatt god erfaring med bruk av terapidyr i mange år. Når jeg sier terapidyr, så kan det være alt fra akvariefisk til hester. Det begrenser seg ikke til kun hunder, over there. Studier har vist at for eksempel demente på institusjon får bedre matlyst og sitter lengre ved bordet dersom det finnes et akvarium ved spiseplassen. Dyr er  viktige for mange mennsker. Logikkien tilsier at dyr fortsetter å være viktige, selv om de havner på institusjon eller blir gamle!

For min egen del har dyr alltid vært viktige. Som barn hadde vi fugler (min bror var helt gal etter fugler som barn!), marsvin, skilpadder(!), og hund. Det var ikke alt på en gang, men kun få av gangen, men det var ofte et dyr i huset. For min del var det hyggeligst med hunden. Tobben var en vimsete, men veldig snill Engelsk Springer Spaniel. Ingen enkel førstegangshund, og han var milevis fra drømmen om en hund som den TinTin eller Asterix hadde – men han var fin likevel. Da jeg var 12 fikk jeg begynne å ri. Hester ble en besettelse i 10 år. Jeg opplevde en ungdomstid som ikke var helt A4, og hverdagen på skolen var ganske kjip. Hadde jeg ikke kunnet rømme til stallen nesten hver ettermiddag tror jeg ikke jeg ville ha overlevd de årene. Tobben og hestene ga meg utløp for følelser som ikke noe annet menneske kunne. De tok imot, og viste meg at jeg mestret noen situasjoner i livet. Selv om jeg nok til tider følte meg ganske oppgitt og maktesløs i enkelte deler av livet fikk jeg nesten daglige tilbakemeldinger fra dyrene om at jeg strakk til på andre arenaer. Dyrene skapte et helt nødvendig rom der jeg kunne puste fritt, være meg selv, og glemme problemene – dette var avgjørende for at jeg skulle komme gjennom ungdomstiden. Livet er en kamp, og selv i voksen alder kan det butte i mot. Dyr har flere ganger vært til hjelp når hverdagen min er tung. Snøfte er en helt avgjørende støtte for meg på kontoret i dag. Jeg har slitt med konsentrasjonsproblemer og skrivesperre i vinter. Et enormt problem dersom man skriver en doktorgradsavhandling. Etter at jeg fikk lov å ha han med på kontoret har det gradvis løsnet. Jeg opplever en større ro, og bedre fokus i arbeidet.

Mine erfaringer med dyr er avgjørende for mitt engasjement i terapihundsaken i dag. Det finnes i dag en håndfull aktører som utdanner terapihunder/dyr i Norge. I Sverige har de kommet mye lenger, og utdanner langt flere. Med oppstarten av disse aktørene som utdanner terapihunder (og dyr) i Norge har man også sett at det helt klart er et stort behov for terapihundekvipasjer (hund og fører utgjør et team). Spesielt sykehjem har fått øynene opp for denne fantastiske måten å stimulere og hjelpe sine beboere på. Hunder sprer glede, skaper aktivitet, bygger sosiale broer og øker trivselen. Selv om det finnes flere aktører som utdanner terapihunder er NODAT ganske unike. Et hovedpoeng er at de utdanner og godkjenner ekvipasjer, det vil si hunden og dens fører. Ekvipasjer jobber som en enhet, og hunden får ikke jobbe på egenhånd eller med en annen fører. Dette er et viktig prinsipp som ivaretar pasienters sikkerhet og hundens sikkerhet. Føreren er den som kjenner hunden best, kjenner reaksjonsmønstrene, og er utdannet til å gjenkjenne stressymptomer. NODATs ekvipasjer kan bare jobbe mens det er helsepersonell til stede. Akkurat som at føreren kjenner hunden best, kjenner helsepersonalet pasienten(e) best. Dermed er ansvarsområdene klart definert, og det skaper gode og trygge rammer for arbeidet som gjøres. Enkelte andre aktører utdanner førere, men ikke nødvendigvis førerne sammen med hunden. Enkelte legger også opp til at føreren skal være utdannet helsearbeider (for eksempel sykepleier eller hjelpeplaier), og dermed ha en dobbelt rolle i arbeidet med en terapihund og pasient. For meg virker dette som en vanskelig situasjon, rent praktisk. Jeg ville hatt vanskeligheter med å ha tilstrekkelig fokus på både hund og pasient i et slikt møte. Og hva gjør du med hunden dersom pasienten får et illebefinnende? Eller omvendt: Hva hvis hunden mistrives med situasjonen, viser tegn på at den er sliten, redd eller stresset? Det er jo ikke mulig å bare forlate, for eksempel en demt pasient eller en bevegelseshemmet person, på kort varsel for å verne hunden. Og er det virkelig mulig å gjøre de nødvendige observasjoner av pasienten til en journal når du samtidig må ha fokus på hunden?

Et annet helt unikt prinsipp hos NODAT er at frivillig arbeid skal være mulig for alle, uansett inntekt. Når man går kurs hos NODAT betales det inn et depositum. Kursavgiften får man altså tilbake dersom kurset bestås, og man forplikter seg til 1 år frivillig arbeid for NODAT med sin hund. Det vil si at det å gå kurs er i prinsippet gratis. Men det kreves at man gjør en innsats, består kurset og kravene til godkjenning, og jobber frivillig med sin hund én gang i uken i 1 år. Å gjøre frivillig arbeid et par timer én kveld i uken er ikke mye, og veldig givende! Kravene er absolutt overkommelige. Er det ikke derfor du melder deg på kurs: For å jobbe frivillig med din hund!

NODAT gjør et viktig nybrotsarbeid i Norge. Organisasjonen har høye etiske standarder, og god kvalitetssikring av sine ekvipasjer. De er unike på terapihundfeltet i Norge, og gjør det mulig for alle som vil å jobbe frivillig med sin hund. Du kan være student, advokat, vaktmester eller danser, og likevel gjøre en viktig jobb i helsevesenet. NODAT er en organisasjon som baserer seg på frivillighet. De får ikke offentlig støtte, og tjener ikke penger på kursvirksomhet. Dessverre står dennne flotte organisasjonen i fare for å forsvinne. De trenger flere donasjoner og helst noen saftige sponsorer, og det haster! Du kan hjelpe ved å gi penger i dag. Det behøver ikke være mye, som ordtaket sier: Mange bekker små blir en stor å. Sammen kan vi sørege for at NODAT og det viktige terapihundarbeidet fortsetter.

Hva kan du gjøre?

  • meld deg inn!
  • gi en donasjon!
  • foreslå for din bedrift å adoptere en terapihund eller kanskje trå til og bli hovedsponsor for NODAT!
  • del dette innlegget med alle du kjenner og be dem gjøre det samme!

Klikk her for å donere: NODAT.no

Reklamer

One thought on “Mange bekker små blir en stor å

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s