Uavklart

IMG_6928
Snøfte og mamma har fått et nært forhold etter at hun passet han da jeg var i USA. Her fra et besøk i helgen. Snøftes mage er helt bar etter ultralydunderslkelsene.

Den siste uken har vært tøff følelsesmessig. Snøfte var på årskontroll på Nordberg Dyreklinikk på fredag 7. mars. Da oppdaget hans veterinær, Tonje, at han har en bilyd på hjertet. Hun anbefalte ultralyd for å sjekke om det var alvorlig, og eventuelt om noe kunne gjøres. Hun henviste oss til Jeløy Dyreklinikk nær Moss på grunn veterinærenes gode  kompetanse på bildediagnostisering. Så onsdag i denne uken dro vi ned dit. Snøfte syntes ikke noe om det, og var på allerten hele tiden mens vi ventet. Han er flink hos veterinæren, men blir nesten litt overivrig fordi han er litt usikker eller spent. På Nordberg pleier besøkene å gå veldig greit, og Tonje har alltid forkus på å bevare Snøftes positive energi. Hun tar seg tid, og belønner raust. Når Snøfte blir usikker reagerer han med å bli overivrig og overøser alle rundt seg med halevrikking og slikk på hendene. På Jeløy var det business med en gang, og han fikk ikke så mye tid til å bli vant med situasjonen. Han har aldri vært glad i å legge seg på siden ved tvang. Han gjør det gladelig når han er trygg. Hjemme kan jeg nesten bare se på han, og han legger seg over på siden for å få klapp på magen. Klapp på magen er det beste som finns i Snøftes verden når han er trygg. Men tvangskos av magen når han er usikker er ikke noe han setter så stor pris på. Hos veterinæren prøver han å stritte i mot. Så på ultralydbordet lå han stiv som en pinne og skalv. Det var ikke akkurat ideelt med tanke på at de ønsket å undersøke hjertet og hjerterytmen! De tok også EKG, og skjelving og pesing virker lett inn, så det var en utfordring. Heldigvis fikk jeg være med på undersøkelsene, og kunne snakke med han og klappe han på hodet. Under ultralydundersøkelsen ble veterinærene opptatt av leveren, og bestemte seg for å ta et røntgenbilde av lunger, hjerte og buken. Heldigvis fikk Snøfte en sprøyte med litt beroligende før han skulle inn til røntgen. Men han var i høyspenn, og sprøyten hadde ikke så stor virkning på han. Det ble tur opp på et nytt bord og ligging på siden mot sin vilje. Igjen fikk jeg lov å være med inn for å berolige han litt. Etter røntgen ble Snøfte barbert under hele magen slik at de kunne foreta ultralyd i buken. Tilbake på bordet var Snøfte nervøs og skalv som tidligere, men jeg tror undersøkelsene frem til da hadde tatt på, for under den siste ultralyden virket han nesten litt resignert. Det var tøft å se han i denne posisjonen som han syns er så ubehagelig, nemlig det å ligge på siden mot sin vilje. Snøfte finner seg i stort sett alt. Men akkurat det å ligge på siden eller på ryggen mot sin vilje syns han er helt forferdelig. Det er ganske paradoksalt med tanke på at han elsker å bli klappet på magen og lett legger seg i den posisjonen på egenhånd når han er trygg.

På den siste ultralyden, den av buken, fant veterinær Haldor raskt forandringer i leveren. For meg så det ut som små klumper på leveren. De to veterinærene pratet seg i mellom, og jeg hørte et ukjent ord bli gjentatt flere ganger: metastase. Jeg spurte derfor hva det betød, og fikk vite at det er et tegn på spredning av en kreftsvulst. Det var så fremmed tanke og totalt uventet, at jeg hadde ingen spesiell reaksjon tror jeg. Det var helt abstrakt å tenke på kreft og Snøfte samtidig. Snøfte har hatt flere helseproblemer (klokapselløsning, forkalkninger, ørebetennelse, og senest bilyd på hjertet), og kreft har aldri slått meg som en mulighet i forhold til Snøfte. Dessverre er ikke kreft noe fremmed for meg egentlig, fire av mine tanter har dødd av kreft. Jeg var forberedt på å gi Snøfte hjertemedisin og holde et øye med det fremover. Når veterinæren sier at lekkasjen han finner i hjertet antagelig ikke utgjør noe helseproblem for han, men derimot finner metastase på leveren må jeg endre måten å tenkepå i forhold til Snøftes helse totalt. Det tok noen dager før jeg egentlig klarte å forstå konsekvensene av det jeg hørte under ultralydundersøkelsen. Underveis i undersøkelsen ble det besluttet å ta blodprøver av Snøfte. Han fikk så en sprøyte for å reversere effekten av de beroligende stoffene. Mens han fikk komme seg ble blodprøvene analysert. De var ikke entydige, skjønte jeg, men likevel kunne indikere at noe er galt.

Det først Snøfte gjorde når veterinæren kom inn for å snakke med oss om undersøkelsene var å gå bort til henne, logre, slikke henne på hånden og sette seg tett inntil bena hennes. Jeg ble så imponert over Snøftes personlighet denne dagen. Etter å ha blitt vridd og vent på, dratt i og stukket med nåler av denne veterinæren uten et eneste tegn på aggresjon gikk han rett bort til henne for å få kos og oppmerksomhet. Jeg sier det igjen, han er helt spesiell! Veterinæren fortalte at de ønsker å foreta en CT scan av lunger og buk, og eventuelt gå inn og ta en prøve av leveren til Snøfte. Det skal derfor tas en CT av Snøfte tirsdag i denne uken. Deretter besluttes det om det skal tas prøve av leveren.

Snøfte var sliten den kvelden og de neste dagene. Det var også ganske kaldt ute, og han er helt bar for hår på magen, så det ble korte turer. På kvelden etter alle undersøkelsene besvimte han også helt uventet. Han hadde ligget og sovet på sofaen i noen timer, og gikk ned for å legge seg på gulvet. Plutselig hører jeg et stort smell og løper bort til han. Han ligger helt rolig, og jeg begynner å ta i han mens jeg roper navnet. Prutselig kvikner han til Dette er tredje gangen på under et år at han besvimer slik. Første gangen var på 17. mai i fjor mens han lekte på stranden på Bygdøy. Det er merkelig, og veldig ekkelt. I de to tidligere tilfellene når han har besvimt har det vært etter mye fysisk aktivitet, og veterinærene har ment at det derfor kan forklares. Denne gangen kom det helt uventet, og etter hvile. Men, han hadde en tøff dag, og var derfor sliten.

Etter at Snøfte var på undersøkelsen har jeg prøvd å tenke etter om han har noen symptomer, er det noe i hans oppførsel som jeg burde ha sett? Men det er lite ved han som er unormalt. Han peser en del, eller har litt tung pust når han går på tur. Det er uvanlig for han om vinteren. Og han er nok i litt dårlig form, han klarer ikke løpe etter andre hunder som leker. Men alt dette kan forklares med at han begynner å bli eldre. Han er seg selv lik stort sett: glad, våken, entusiastisk, sulten og veldig positiv. Jeg gruer meg til de neste dagene, for da får jeg antagelig klarhet i hva som feiler Snøfte. Jeg frykter det verste, men håper på det beste. Det blir tøft, men det skal bli godt å få vite noe sikkert, og få vite hva jeg har å forholde meg til.

IMG_6876
Å bli klødd på magen er det beste Snøfte vet. Han få aldri nok! Men tvangskosing på magen hos veterinæren er ikke populeært…
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s