Tanker rundt et jubileum

IMG_7085
Snøfte med sin bursdagsforrett: Hjerte i tørrfor, navnet i gulrot, og alderen i våtfor. Det forsvant raskt da jeg sa «værsågod»!

 

I forrige uke fylte Snøfte 10 år, en viktig milepæl! Da jeg sto midt oppi utredningen for noen uker siden var jeg redd Snøfte skulle dø, og jeg ba til alle makter om at jeg skulle få oppleve hans 10-årsdag. Det var så flott at alt gikk bra, og at han var i god form på bursdagen. Før jeg fikk Snøfte har jeg hatt to hunder.

 

Tobben

Den første hunden fikk vi i 1986 (samme kveld som Olof Palme ble myrdet i Stockholm), jeg var 13 år og hadde mast på mamma i lang tid om å få hund. Vi fant Tobben gjennom en annonse i avisen. Han var en Engelsk Springer Spaniel fra en oppdretter. Han hadde av en eller annen grunn ikke blitt solgt, og var 6 måneder da vi fikk han. Vi var helt amatører, og tenkte ikke at det kanskje var rart at han ikke var blitt solgt. Tobben var en nydelig og vakker hund, men litt i sin egen verden. Han elsket å jogge med mamma, det var jobben hans. Han ble også med meg i stallen flere ganger i uken. Dessverre ble han sparket av en hest da han var rundt 1,5 år. Vi tok han til Veterinærhøgskolen, og de gjorde det de kunne. Men han hadde en ’bulk’ i hodeskallen hele livet. I sine siste leveår utviklet han epilepsi, og problemer med bakbena. Han hadde til slutt så store smerter at han hadde problemer med å reise seg, og å gå. Jeg vet ikke hva som feilet han, men veterinæren gjorde en test ved å snu poten på bakbenet, slik at oversiden av poten var i kontakt med bakken. Tobben merket tydeligvis ikke at poten var feilplassert, for det tok lang tid før han korrigerte dette. Dersom man gjør dette på en frisk hund vil man se at hunden korrigerer seg med en gang. Tobben levde ikke lenge, dessverre. Jeg dro til Canada for å jobbe på en stall etter videregående. Det året ble Tobben mye dårligere, og da jeg kom hjem sommeren 1992 tok vi som familie den tunge beslutningen om at han burde få slippe. Mamma hadde opplevd flere epileptiske anfall, og syns det var skremmende å se på. Veterinærene støttet beslutningen. Vi hadde mye glede av Tobben. Han var sær, til tider uhøflig, ikke spesielt lydig, ofte styrt av sine lyster i forhold til mat eller tisper med løpetid. Men han kom alltid tilbake dersom han gikk tok en ekstra runde på egenhånd i nabolaget, han var lojal og snill, og et flott familiemedlem. Selv om han var renraset og fra en fin kennel var han ikke sykdomsfri og ble ikke gammel, kun 7 år. Han var glad i å rulle seg i sølepytter og hestemøkk, han slafset maten sin og siklet lange skolisser fra leppene til stadighet.

Tobben
Nydelige Tobben! Elsket å leke med ball, jogge og mat. Litt distre, men veldig snill.

Suni

Min neste hund var født i 1998. Hun var en blandingshund, antagelig ikke planlagt, født hos en privatperson på landet som ikke hadde noen som helst ide om hva hun gjorde (har jeg tenkt i ettertid). Suni var blanding av Labrador (25%), Engelsk Setter (25%) og Flat Coated Retriever (50%). Hun kom fra et stort kull på 12 valper, og jeg fant henne i en liten rubrikkannonse i Aftenposten. Hun var utrolig vakker! Så ut som en slank Labrador, liten og nett med kort svart pels. Hun virket kjernesunn. Og var utrolig finslig. Som valp ville hun ikke gå ut i regnvær, eller sølepytter. Hun spiste og drakk som en prinsesse, uten noe som helst søl. Det var en overraskelse å oppleve etter Tobben, som hadde vært så grisete. Suni var ekstremt intelligent! Og atletisk. Hun klarte å lirke seg ut av selen hun gikk i, flere ganger. På magisk vis klarte hun å komme seg ut, og løp triumferende rundt løs. Noen ganger opplevde jeg at hun kunne gå løs, og plutselig begynne å følge etter andre turgåere. Det var som om hun bare glemte meg, og adopterte andre mennesker som sin nye eier. Hun var en skjønn hund som var ekstremt frustrerende. Jeg var ikke klar for henne da, og hun lurte meg trill rundt. Etter noen år bestemte jeg meg for å begynne å studere igjen, og måtte på grunn av økonomi flytte inn i en studenthybel. Da kunne jeg ikke ha henne lenger, og hun ble omplassert til noen som hadde masse erfaring med hund fra før. Jeg tror hun fikk det kjempegodt, og det var godt å vite. Hun var for glup og energisk for min livsstil på den tiden. Jeg bodde i Oslo sentrum, hun trengte å være på landet og bli utfordret mer. Det fikk hun heldigvis.

Snøfte

Så var det Snøfte, den store (hunde)kjærligheten! Han er en slik hund som man bare får oppleve en gang i livet, tror jeg. Han er snill, høflig, flink til å kommunisere, utrolig lydhør og lærevillig – en fantastisk partner som er 100% lojal og alltid på lag. Noen ganger føles det som jeg snakker til et menneske. Jeg vet det ikke er noe man skal gjøre, dette å menneskeliggjøre hunders oppførsel, men det er nesten umulig å unngå. Det virker som han forstår alt jeg sier, for han reagerer helt hensiktsmessig når jeg ber han om noe, ting som ikke er innarbeidede kommandoer. Det kan nesten være litt skremmende. Han har et ekstremt forhold til mat, og måltidene kan bli litt fysiske, i det han dytter og slikker matfatet rundt for å få i seg hver eneste lille smule og hvert molekyl av smak. Snøfte har hatt en del helseutfordringer, med kronisk klokapselløsning fra ca 4 års alder. Han har levd med store smerter i lange perioder av sitt liv. Likevel er han livsglad og positiv, og godtar begrensningene forkalkningene og pusteproblemne gir. Han klager ikke, klynker seg aldri, og er bare full av positiv glede. Han har aldri en dårlig dag, og er utrolig stabil i humøret sitt.

Om å ha eldre hunder

Snøfte kom til meg da han var 7 år gammel. Han var en eldre hund, men i relativt god form. Jeg så personligheten hans fremfor alt. Det var hans gode lynne jeg falt for, hans samarbeidsvilje, og positive holdning. Nå som han er 10 år gjør jeg meg en del tanker om dette med alder og hund, og om alle de hundene som skal omplasseres. Det er bare å slå opp på finn.no på hunder som gis bort. På Facebook er det stadig venner som deler bilder av hunder som trenger et nytt hjem fordi eieren har dødd, er syk eller av andre grunner ikke kan fortsette livet sitt slik det var tenkt. Mange av disse er litt eldre, kanskje 5 eller 7 år. Jeg har inntrykk av at det er vanskeligere å omplassere eldre hunder. Dette er utrolig synd. Med min begrensede erfaring med hunder har jeg opplevd at rasehunder ikke nødvendigvis er de letteste eller sunneste. Jeg har oppdaget at mye kan skje underveis i livet, og det å få hunden som valp garanterer ikke at de lever lenger eller blir mer veloppdragne. Jeg tror mange vegrer seg for å overta en eldre hund fordi de da blir knyttet til den og at den vil dø etter kort tid. Dette vil potensielt være opphav til mye frustrasjon og tristhet i løpet av få år. Og mange er vel redde for at det følger mange uforutsette utgifter med en eldre hund.

Juli 2011
Bilde fra en tur på Ola Narr/Tøyenparken i juli 2011.

Lærdommen fra Snøfte

Men voksne og litt eldre hunder har så mye å tilby, og mange lever til å bli både 12 og 14 år! Spesielt barnefamilier og de som ikke har så mye erfaring med hund fra før kan ha stor glede av eldre hunder. Dersom man lærer litt om hunden og rasen før man overtar, tegner en god forsikring, og har et ønske om å lære, kan det bli en flott opplevelse å overta en hund i sin beste alder. De er stuerene, ofte rolige, kan tas med på ting og gå lange turer med en gang. Det er utrolig mye jobb med en valp, og man vet aldri hvordan de blir som voksne. Når man overtar en voksen hund vet man mye mer om hvordan de er, og om de vil passe inn i familien og livsstilen. Det er utrolig mange fordeler med å overta en eldre hund, som jeg dessverre tror mange ikke ser. Jeg har lært så utrolig mye av Snøfte, og jeg ville aldri vært foruten disse årene med han. Jeg har blitt kjent med kjempemange nye mennesker, lært klikkertrening og vi har jobbet som frivillig som terapihundekvipasje. Før jeg fikk Snøfte hadde jeg store tvil om at jeg ville kunne klare å ha en hund til. Jeg følte at min erfaring med hund til da hadde vært ganske mislykket. Tobben og Suni var skjønne hunder på hver sine måter, men de var uoppdragne og vanskelige. Jeg hadde liten innvirkning på deres oppførsel eller handlinger. De gjorde stort sett som de ville. Jeg tenkte alltid at jeg er en person som liker hunder, men som ikke er flink med hunder. Min tillit til egne evner i forhold til hund var veldig lav. Snøfte har bidratt til at dette har endret seg. Han har alltid vært en enkelt hund, og mange kan si at jeg kom til dekket bord, men jeg mener vi har utviklet oss sammen. Den stallen jeg jobbet på i Canada da jeg var 19 år ble eid og drevet av en veldig klok kvinne, Gail. Hun hadde aldri hatt penger til å kjøpe en fantastisk flink og talentfull hest. Hun hadde eid alle mulige rare hester med ulike personligheter og fysiske forutsetninger for dressur. Men hun hadde lært av dem, og jobbet med deres forutsetninger. Sammen med dem hadde hun utviklet helt spesielle relasjoner, og klarte å trene frem utrolige prestasjoner fra det man i Nord-Amerika kaller ”back yard horses”. En viktig lærdom fra Gail var at alle hester (og dyr) kan lære deg noe, dersom du er villig til å høre etter. Dette gikk litt over hodet mitt i starten, men jeg tenkte mye på det da og i tiårene etterpå. Med Snøfte oppdaget jeg raskt at han ikke responderer hvis jeg er streng i stemmen. Hvis han gikk inn i en busk på tur og jeg så at han goflet i seg gamle matrester som noen hadde kastet der hjalp det ikke å hyle å skrike. Hvis jeg derimot ble bevisst på toneleiet i stemmen (for eksempel anla en litt dyp rolig stemme) var det mye mer sannsynlig at han gikk i fra maten og kom ut. Dersom jeg da berømmet umiddelbart med en lys og glad stemme (kontrast!) når han kom mot meg var det mer sannsynlig at han ikke gikk inn i busken eller slafset uhemmet i seg søppel på gata neste gang han så det. Jeg har oppdaget at Snøfte ikke responderer med mindre jeg bruker positiv forsterkning. Kjeft og negativ korrigering fungerer simpelten ikke på han. Det er en fantastisk lærdom, som har endret hele mitt syn på hundehold og hundetrening, og jeg er han evig takknemlig. Den kontakten vi har klart å få er helt spesiell, og nå vet jeg hvordan det skal være når et hundehold er godt og positivt og til glede for meg og de rundt meg. Tenk alt jeg hadde gått glipp av dersom jeg kun hadde sett alderen hans, eller sykdommen hans da vi ble kjent!

IMG_7119
Snøfte ‘smiler’ mye, og det kan bli ganske bredt! Her klarte jeg å knipse han i et kort øyeblikk da han samtidig lukket øynene. Det hele ble ganske komisk og et hyggelig minne fra en av helgens turer 🙂 Mange bilder legges kun ut på Instagram. Følg oss gjerne: sendresen

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s