Min valp er ikke til for din forlystelse

IMG_8801
Hva gjør du når du møter en sånn på tur? En pappa tok sitt spedbarn ut av vognen og holdt oppi luften over Ziva. Jeg sa «Hun er ganske vilter». Pappaen svarte «Det syns hun nok bare er spennende» (!!!) Needless to say, Ziva hoppet og sprellet i andre enden av båndet for å slikke den lille ungen hvor som helst. Rød i toppen innvending mens jeg telte sakte til 10 dro jeg Ziva etter meg videre – hverdagsglede, lissom.

Det er jammen en utfordring å gå på gaten med en labrador-valp. Labbis valper virker nesten som magneter på fremmede mennesker. Hver gang jeg beveger meg utenfor døren hører jeg «Ååååå, så søøøøøøøt, nemmen lilledu hellandussen sååå søt du er da! seee lille Lise/Ole det eren  mamma og bæibi! Åååååååååå!» Dette kommer gjerne samtidig med at de vi møter får et eller annet tunnellsyn der resten av verden forsvinner. Alt de ser er denne lille valpen som står i enden av et stramt bånd og logrer mot dem med hele den lille kroppen sin. Kjempekoselig det altså, men jeg har en liten bølle jeg ønsker å oppdra. Så i andre enden av det stramme båndet står jeg og vifter med armene, ropper «Nei, vent litt er du snill, hun må være rolig før hun får hilse. Hallo! Kan du være så snill å vente?» Dessverre, så altfor ofte får jeg ikke kontakt med vedkommende som har fått tunnellsyn. Dette forsvinner ikke før de har fått tatt på valpen, hun har hoppet opp på de rene buksene deres et par ganger, jeg er en blanding av flau og irrritert. Det er ikke lett å oppdra en valp som er både sosial og glad i mennesker, men som kke hopper opp eller løper bort til de som ikke ønsker kontakt. Det føles nesten som en umulig oppgave med en Labrador valp.

Når jeg kommer med mine protester og begrensninger får jeg følelsen av at mange vi møter syns jeg er altfor streng, nesten en kald fisk som ikke unner hundene mine noe kontakt med mennesker. Poenget er at hun skal lære at hun ikke trenger å gå bort til alle vi møter. Det skal være greit å gå forbi noen ganger også. Og når jeg ber folk overse henne, reise seg opp, eller snu seg rundt når hun begynner å hoppe, da får jeg høre at «Jammen hun er jo sååå liten, det gjør ikke noe.» Men jeg kan vedde ganske mange penger på at  når vi møter deg om 3 måneder, det er slapsete sølevær og hun er dobbelt så stor og du skal på julebord i finstasen din, jo da er det ikke like søtt og koselig. Grunnlaget for gode og høflige møter med andre mennesker legges nå når hun er såååååå søøøøøt og liten og yndig og uskyldig. Nei, jeg er ikke en kald, slem fisk som ikke ønsker hundene mine det best. Jeg ønsker hunder som er høflige, sosiale, vleltilpassede samfunnsborgere. Og den jobben er mye lettere å gjøre nå, enn når hun har lært seg og praktisert dårlige hilsevaner i 5-6 måneder. Så vær så snill, neste gang du treffer en liten valp du bare mååååå klappe: ta en titt på eieren først og forhør deg hvordan det er best å gå frem.

Advertisements

20 thoughts on “Min valp er ikke til for din forlystelse

  1. Selv Rottweilervalper er bare sååååå søte og alle skulle hilse på den lille valpen min. Så ble hunden voksen og de samme menneskene ville ikke hilse lenger. Men det forsto jo ikke hunden, den ville hilse og ble lei seg.

    1. Det er jo sånn det er, syns folk ikke ser sammenhengen bedre! Huff, ja det er så dumt for når de er voksne er det så utrolig mye mer vanskelig å rette opp problemene. Man er jo helt avhengig av at folk man møter sammarbeider og hører på hva eieren ønsker.

  2. Bra innlegg, kjenner jo igjen situasjonene du beskriver. Samtidig…hva kan vi gjøre? Forandre folk funker ikke, og forventninger om at folk skal skjønne at du ikke vil de skal hilse på valpen fører nok mest til frustrasjon. Jeg bor i et nabolag med mye folk ute og trikset mitt da Jeppe var liten valp (nå er han 7 måneder og ikke fullt så søøøøøt lenger heldigvis): Jeg luftet ham på steder med lite folk, og gikk gjerne unna når vi nærmet oss folk som virket veldig opptatte av lille hunden. I tvangshilsesituasjoner stoppet jeg opp, bittelitt, så gikk vi videre. Og da sa jeg gjerne at vi trente på å ike hilse sånn voldsomt på ALLE folk – de fleste tok det med et smil =)

    1. Kjempebra. Det jeg syns kan ekstra slitsomt er folk som har hørt instuksjonene om å ikke hilse, men som liksom bare må ta på hunden bittelitt i forbifarten. Som om jeg ikke mener helt det jeg sier. En annen ting som har vært veldig effektivt (men som jeg ikke har praktisert på småturer) er å ta på Ziva en refleksvest. På den har jeg skrevet med sprittusj med store bokstaver: OPPLÆRING – IKKE FORSTYRR. Da er folk veldig flinke til å holde avstand, og står og smiler bredt der jeg går forbi. Nesten som de ser på en fristende kake i et vindu som de vet de aldri kan få 🙂

  3. Haha, det med refleksvesten var jo kjempelurt 🙂 Det er nok et vanlig problem dette her, både med mennesker og hunder. Jeg har en hund som trenger mye trening på å ikke hilse på andre hunder fordi hun synes det er så gøy å leke. Veldig mange hundeeiere har veldig vanskelig for å forstå hvorfor hun ikke får lov når hun har sååå lyst!

  4. Jeg kjenner til problemet. Å ha en liten søt hund som alle syntes ligner på «lady» fra lady og landstrykeren byr på noen hverdagsutfordringer det også. Det som ofte sjokkerer meg er at voksene glemmer den reglen om at man aldri skal gå bort til en fremedhund uten å spørre først – den regelen gjelder kun for barn…

    Jeg har kjøpt en sele med «ikke forstyrr» som vi har brukt når vi trener eller går turer der det er mange mennesker, fungerer somregel. Men, noen (spesielt voksene..) bare måååå hilse – eller lage smattelyder, snakke med babystemme eller gjøre andre ting for å få oppmerksomheten hennes på.

    1. Kjempebra å bruke sele med IKKE FORSTYRR på. Det eneste som fungerte med Ziva. Brukte det mye når jeg drev mijøtrening i Oslo sentrum. Folk antok at hun var en førerhundvalp (selv om det bare var en vanlig gul refleksvest der jeg hadde skrevet med sprittusj på) og var utrolig respktfulle.

      Jeg har aldri helt forstått det behovet for å smatte eller stikke en liten hånd foran snuten selv etter at jeg har sagt at de ikke må hilse. Det ødlegger jo hele læringen i situasjonen, og er det samme som å hilse fordi det gir hunden oppmerksomhet!

  5. Er lei av det! Har jo en så liten og søt en som noen er helt vill etter og skal klappe! Har faktisk også skjedd noe sånt når jeg var ute på ridetur med en hest som sparker, ungene stod rett bak den og sa hvor fin den var, faren stod der og smilte!!

    1. Veldig merkelig at foreldre bare slipper ungene løs på fremmede dyr, og at de ikke veileder barna sine. For eksempl kunne foreldre vært flinkere til å fortelle barna at de må snakke med dyrets eier/fører før de går bort.

  6. Nå føler jeg meg dum.. Er sikkert en av de fjolsa som står å gliser når hjertet nesten brister av godhet for de nusselig dyra. Ikke at der endrer seg selv om «valpen» er 15 år. Men jeg tør heldigvis aldri å spørre eieren om jeg kan hilse på..

  7. Kjempebra skrevet 🙂 Nå er jo Kimba blitt 2 år og er ikke en like stor fristelse lenger, men fortsatt opplever jeg at voksne sender barna sine bort, gjerne barn i 2-3-4årsalderen uten å spørre og uten å være med selv. Jeg går unna og sier til den voksne, de kan hilse, men da vil jeg at du skal være med og at jeg kan be Kimba om å sette seg eller legge seg først.. Men neida, barna kommer rusende, den voksne står bare og ser på og det har endt med at vi nærmest har løpt fra stedet, det er jo ikke bra for min hund det heller, men jeg ønsker ikke ukontrollerte møter med fremmede barn…

    1. Takk! Det er en utrolig vanskelig situasjon, å legge til rette for at møtet blir positivt for alle parter – det gjelder selvsagt også hunden! Nå begynner Ziva å bli ganske flink til å høre på meg når vi møter noen, og feks. vente, bli eller å følge meg. Frem til i sommer en gang glemte hun meg og alt hun kunne dersom noen sa hei til henne. Eneste jeg kunne gjøre var å prøve å henvende meg til foreldre/barn eller dra henne med meg i en annen retning. Fikk høre ganske mye rart, om at hun kom til å bli nervøs og usosial fordi jeg ikke lot henne hilse. Det har selvsagt ikke skjedd. Hun har blitt en sosial, oppmerksom, ganske flink hund syns jeg (med litt kenguru-takter…) 🙂

  8. I motsetning til de fleste andre her synes jeg dette var litt tullete. Det ER du som er sjefen over DIN hund. Så får folk bare synes hva de vil. Man kan ikke vente at «alle man møter har greie på hund» Har selv hat hunder siden jeg var ung, og nå nærmer jeg meg 50. Ingen av dem har for eksempel gått i bånd.de går ikke bort til andre hunder eller mennesker, Det fordi de vet at det ikke er lov før jeg eventuelt lar de få lov til det. Har selvfølgelig også opplevd at folk vil hilse. Da sier jeg rolig og bestemt «nei beklager, han driver å øver på å ikke hilse på alt og alle» når vi er på tur. Ellers bruker vi en time på å gå 500 meter. Har kun opplevd å få sure blikk noen få ganger. Stort sett har folk forståelse for det. Har selvfølgelig brukt mange timer på å trene på å få lydig hund. Men som jeg alltid har tenkt. Må jeg ha en hund som må gå i bånd, skal hilse på alle vi møter, drar i båndet når det kommer andre hunder osv. Da gidder jeg ikke å ha hund. Så har jeg bare tatt konsekvensene av det og trent til hunden har blitt slik jeg ønsker den skal være. Det er mitt ansvar å ha en lydig hund, ikke andre, som ikke har hund, sitt ansvar å sette seg inn i «hvordan en hund fungerer» At andre, som ikke har hund, ikke har greie på hund, det er ikke særlig vits å bry seg om. Da tror jeg du får mye å forholde deg til fremover. Uansett, lykke til med hunde!

    1. Takk for kommentaren din. Vi er nok ganske enige: trening av hunden er viktig, også hva angår hilsing og oppførsel på gata. Det er nettopp treningsprosessen jeg beskriver, og utfordringene det byr på. Jeg forventer selvsagt ikke at andre mennesker skal ha greie på hund. Det som frustrerer meg er at mange mennesker får (som jeg skriver) en form for tunnelsyn der de ikke enser eieren når de ser en valp. Det nytter ikke hva man sier eller gjør, de enser ikke eieren. Som valpeeier er det en hårfin balansegang mellom å lære valpen å bli trygg og sosial, og samtidig ikke alltid hilse, og det er dette jeg skriver om her. Vi bor ved siden av en barnehage, så det er umulig å unngå å treffe folk og barn, spesielt på morgenturen. Nå er det en stund siden dette innlegget ble skrevet, og Ziva blir to år gammel om et par måneder. Heldigvis var hun bare liten, søt og uimotståelig for de vi traff på gata frem til hun var ca 5 måneder. Etter det ble det mye enklere å ferdes blant folk. Jeg er opptatt av å bruke positive treningsmetoder, og at opplæringen skal starte tidlig. Får valpen gode vaner fra starten gjør man det mye enklere for seg selv resten av hundens liv. Poenget mitt med innlegget var å få frem hvor vanskelig dette an være å få til i praksis når ‘alle’ kommer bort og skal hilse fordi de bare ikke klarer å motstå den søte fristelsen (valpen).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s