Og så var de to

IMG_3884
Shira og Snøfte sommeren 2012.

Det er en stund siden forrige innlegg. Snøfte hadde en ganske tøff sommer, sånn helsemessig. Varmen gjorde det vanskelig å puste og bevege seg ute. Han var for det meste innendørs, og på ettermiddagene gikk vi ofte en liten tur til en vannkilde, en elv eller fontene eller kjørte til et vann. Jeg ble bekymret for at han ikke skulle klare å overleve sommeren. Men nå som været har blitt kjøligere, og han har (endelig) røytet av seg en del av pelsen (Snøfte røyter mest om høsten, merkelig nok) har han kviknet til mer.

IMG_3887
Shira og Snøfte sommeren 2012.

I slutten av august kom det en liten valp i hus, en svart Labrador-tispe som jeg har kalt Ziva. Jeg har kjent moren til Ziva i ca 1,5 år. Hun heter Shira og er en gul Labrador som bor her i Oslo. Snøfte har vært litt småforelsket i Shira tror jeg. Hver gang vi treffer henne snuser han masse på henne, og det ser nesten ut som han små-nusser på henne. Veldig søtt. Shira er en snill, rolig, og klok labbis. Da jeg fikk vite at hun skulle ha valper med en doimant svart hann ble jeg veldig interessert. Jeg har en stund gått å tenkt på at jeg ville ha en hund til, som Snøfte kunne være med på å påvirke. Jeg har alltid tenkt at det skulle være en voksen hund, mellom 1-3 år. Valpetiden krever mye, og jeg har følt at jeg ikke var klar for det. Jeg har holdt øynene åpne i over ett år og forhørt meg med et par interessante hunder. Den første som dukket opp var faktisk Garbo, som jeg har passet noen ganger nå. Hun er en nydelig labbis, men jeg ble kjent med henne litt for tidlig. Jeg var nok ikke helt klar da. Og når jeg ble klar hadde eierne bestemt seg for likevel å beholde henne. I vår var jeg og så på en flott hann på vestlandet på ett år (en slektning av Snøfte). Men også han bestemte eieren seg for å beholde. Jeg har tittet masse på Retrieverlubben sin omplasseringsside, i perioder daglig. Men veldig få voksne Labrador tisper legges ut. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ha tispe, og helst en svart en. Etter hvert utvidet jeg søket til Labradorklubben i Sverige, og finn.no. De svenske hundene ble omplassert allerede før jeg rakk å ringe nummeret på omplasseringssiden. Det virker som de fant nye hjem nesten før annonsen ble publisert. På finn.no er det mange labbiser, dessverre. Men de fleste er veldig unge, eller valper, eller blandingshunder med labrador. Jeg var og tittet på et par, og hadde en på prøve, men de passet ikke helt. Jeg fikk etter hvert inntrykk av at fine Labradorer omplasseres ikke. De som omplasseres (særlig på finn.no) er det noe ‘galt’ med. Jeg føler ikke at jeg er så flink med hund at jeg kan ta på meg hva som helst. Mange Labradorer får ikke den opplæringen de trenger som små, og er veldig energiske, voldsomme og oppfattes som vanskelige som 1-2 åringer. Da har de dårlige vanene satt seg, og hundene er store, livlige, tunge muskelbunter. Da er det en stor jobb å rette opp andres oppdragelsesfeil. Jeg var ikke klar for å ta den jobben. Jeg kom til at det er lettere å gjøre jobben ordentlig fra starten, når hunden er liten, håndterlig og lett påvirkelig, enn å ta jobben med å omskolere en voksen hund. Jeg skulle gjerne fått en omplassert hund, men det fikk jeg ikke til denne gangen. Det var viktig for meg at det var en renraset Labrador, helst tispe og helst svart. Derfor ble det en liten valp, tross mine hardnakkede motforestillinger mot det. Jeg har hatt valp en gang tidligere, og det var ikke så vellykket, dessverre.

IMG_8986
Ziva og Snøfte høsten 2013.

Ziva har ikke bare vært enkel. Hun var en av to valper som overlevde i et kull på totalt 6. Dessverre mistet hun 4 søsken, 3 under fødsel og en etter noen uker. De to tispene som overlevde var veldig like av utseende. Da jeg var hos oppdretter for å hilse på henne var hun 6 uker gammel. Ziva har noen hvite hår på brystet, som søsteren ikke har. Og så virket hun mer sosial. Oppdretter mente også at Ziva var noe roligere enn den andre. I og med at jeg håper Ziva en dag kan egne seg som terapihund tenkte jeg at en sosial hund var lurt å velge. Faktisk var hun på fanget, eller lå på skoene mine hele tiden jeg var der! Det føltes litt som hun valgte meg. Den andre var mer selvstendig, og var mer opptatt med å utforske hagen på egenhånd enn å hilse på meg. Så da ble det Ziva.

IMG_9169
Ziva 2. oktober 2013.

Som sagt har Ziva vært krevende nok for meg. Men det har vært fascinerende å se hvor fort hun lærer. Spesielt de første ukene krevdes det bare noen få konsekvente repetisjoner før hun skjønte poenget. Hun var (og er fortsatt) som en svamp på kunnskap, utrolig kvikk! Likevel er det noen ting som sitter litt lenger inne. Jeg har skjønt at hun er en veldig aktiv type, med mye motor. De første ukene føk hun veggimellom inne, og fant ikke roen. Før jeg fikk henne hadde jeg gått mange runder med meg selv om hvorvidt jeg skulle bruke bur eller ikke. Det er både fordeler og ulemper, og jeg syns det hadde vært best å slippe bur. I ettertid er jeg glad jeg kjøpte det før jeg hentet henne. I mange uker var buret det eneste stedet Ziva klarte å sovne. Hun klarer nemlig ikke roe seg på egenhånd. Energien hennes har vært slitsom for meg og Snøfte, men hun blir gradvis bedre. Det som har fungert er ro-trening – og massevis av det. Den første gangen satt jeg på badet med lukket dør i rundt to timer mens Ziva spant rundt i ring, gnagde på fuger, krafset på sluk, hoppet oppover veggen etter tomme knagger, gnagde på doskåla(!) I dagevis kunne jeg bare hviske til henne, ellers ble hun giret av stemmen min. Hun får ikke lenger lov å leke innendørs, og jeg tilbyr bare leker i sammenheng med trening. Et eksempel her er at hun skal apportere en leke før hun får neste. Og jeg avbryter leken ofte ved å si slipp, belønne med godbit, før hun får leken tilbake, eller som avveksling mellom klikker-sesjoner. Jeg legger vekt på at leken skal skje med meg, og ikke at hun skal rase rundt på egenhånd. Alle disse tingene har hjulpet masse, og hun er mye roligere. I skrivende stund ligger hun ved siden av Snøfte og meg på sofaen og sover. En ære Snøfte kun har innvilget til Garbo tidligere! Etter over 7 uker med årvåkenhet, bekymringer og ro-trening føles det helt vidunderlig å se på. En lettelse at de kommer overens, og at hun roer seg helt på egenhånd – lykke!

Det er mye jobb med en valp. Alle jeg snakket med på forhånd sa det. Det jeg fryktet mest var tissing og bæsjing inne, og å få henne stueren. Men det gikk ganske greit. På 3-4 dager hadde Ziva skjønt prinsippet. Etter 6 dager hadde hun sin første helt tørre dag (dvs at hun ikke gjorde fra seg inne). Per i dag har hun vært tørr i over 2 uker. Det hele har gått veldig greit, selv om det har vært uhell inne av og til. Men de kan jeg telle på en hånd. Hun har bæsjet inne i buret en gang, og i leiligheten første dagen. Hun sov godt om natten helt fra starten, og nå har hun ingen problemer med å sove 8 timer sammenhengende om natten. De tingene jeg var mest nervøs for, og som gjorde at jeg vegret meg for valp har vist seg å være det som har vært enkleste.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s