Min maniske valp

IMG_9393
Det ser idyllisk ut med valp, ikke sant? Bak fasaden er historien min en ganske annen!

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har masse erfaring med valper og unghunder. Jeg har hatt valp en gang før, og det gikk skikkelig dårlig. Jeg mistet helt selvtilliten i forhold til egne evner og hund. I ca 12 år gikk jeg rundt og tenkte at jeg er en person som elsker hunder, men som ikke er noe flink med dem. Jeg er for snill, jeg er for ettergivende, jeg er for impulsiv, en som gjør alt annet enn det som er ‘riktig’. Jeg har ridd i mange år, og syns alltid det å håndtere og trene en stor hest var mye enklere enn en (relativt sett) liten hund. Snøfte hjalp meg å komme over frykten for å ikke strekke til. Han er en veloppdragen, rolig og veldig høflig hund. Han kunne mye når han kom til meg, men jeg visste ikke hva han kunne. Det var utolig spennende å oppdage for eksempel at han da jeg sa ‘bli’ så ble han sittende – OK, den kan han, tenkte jeg. Så prøvde jeg ‘fot’, jajamen, så gøy han skjønner hva jeg mener! Slik fortsatte det sikkert det første halve året han var hos meg. Gradvis oppdaget jeg nye ting han kunne. Noe var han litt rusten på, han hadde ikke gjort det på en stud. Likevel satt det meste. Det var utrolig hyggelig, og en kjempegod læring for meg. Han var så trygg og rolig. Jeg fikk utforske mine egne evner uten at det fikk store konsekvenser. For eksempel, selv om innkallingen ikke satt 100% så risikerte jeg ikke at han løp bort til en annen hund og bøllet med den, eller at han stakk av. Hvis han ikke skjønte, responderte han oftest med å sette seg og se på meg som et spørsmålstegn. Alltid interessert i å forstå. Gode, snille Snøfte! Han var akkurat en sånn hund jeg trengte da for å får tilbake selvtilliten. Jeg visste ikke det var mulig å ha en sånn relasjon med en hund. Jeg hadde begynt å tro det bare fantes på tegnefilm (for eksempel relasjonen mellom TinTin og hunden Terry, mellom Obelix og hunden Idéfix, og mellom Mikke Mus og Pluto).

Det å bestemme meg for å få en hund til har vært en lang, vanskelig prosess. Jeg har vært redd for å ende opp med en hund jeg ikke klarer å hanskes med, som jeg ikke klarer å få noen realsjon med. Hva hvis hunden er utagerende, usosial, spiser opp veggene mine eller bjeffer så naboene klager? Tanken på dette var helt uutholdelig. Og hva hvis den nye hunden og Snøfte ikke likte hverandre? Ville jeg orke å ha det slik at hundene måtte leve separat i hvert sitt rom, og jeg måtte gått i skytteltrafikk mellom dem for å gi dem oppmerksomhet. Jeg har vært veldig opptatt av at hundeeiere må ta ansvar. Har du en hund som ikke oppfører seg, eller har problemer så skal man ikke bare gi bort, kaste ut eller kvitte seg med problemet. Har man først tatt inn en hund så har man også lovet seg selv, hunden og omverdenen at man skal gjøre det som trengs – no matter what. Har man ikke kunnskapen til å hjelpe hunden må man gå kurs, lære mer og ta den tiden som trengs. Bruk og kast av dyr syns jeg ikke noe om. Og det var nok derfor jeg gikk mange ekstra runder med meg selv før jeg turte å bestemme meg for å få en ny hund og at dette skulle være en valp. Det er et stort ansvar, og sjansene for at valpen blir som Snøfte helt på genhånd er minimal! Det kreves mye for å få en valp til å vokse opp og bli som han.

I og med at jeg har så liten erfaring med valp fra før håpet jeg i mitt stille sinn at Ziva ville være en snill og enkel valp. Suni, som jeg hadde på 1990-tallet var ekstremt intelligent og atletisk. Hun var en blanding med 50% flat, 25% labrador og 25% setter. Det var utrolig slitsomt å ha en hund man måtte ligge 2 steg foran for å kunne hanskes med. Det gikk super-kjappt både i hodet og i beina hennes. Og jeg var på ingen måte klar for en slik hund. Jeg hadde ikke forutsetnigene for å klare det. Denne gangen håpet jeg derfor på å få en litt halvdum og (etter hvert) dorsk labrador tispe. Å kjøpe valp er nesten som bingo. Man kan velge en seriøs oppdretter, og vente på et kull fra foreldre man kjenner. Dette gjorde jeg. Jeg kjenner moren til Ziva. Shira er en utrolig mild, snill, vennlig, høfig, sosial, arbeidssom og fornuftig labbis. Og oppdretteren har holdt på med dette i mange tiår, kan det ut og inn. Men selve det å velge valpen i kullet er vanskelig. Innad i et kull har man individer med ulike personlighetstrekk. Jeg hadde skrevet til oppdretter hva jeg ønsket meg i en valp, og hva hun skulle brukes til. Da jeg dro og tittet på valpene (det var bare 2 tisper i kullet) var de 6 uker gamle. Ziva var sosial og kontaktsøkende. Hun var rundt meg hele tiden. Den andre var mest opptatt av å snuse rundt i hagen og i buskene. Jeg fikk egentlig ikke noe inntrykk av henne. Oppdretter, som hadde observert dem siden fødselen mente Ziva var den mildeste og roligeste. Derfor ble det Ziva jeg valgte. Men jeg syns ikke hun har vært enkel. De første 2 ukene kunne jeg nesten ikke ta på henne fordi hun beit meg over alt. Når jeg bar henne ut for å tisse midt på natten tok hun tak i nese, ører, halsen – alt! Hvis jeg prøvde å ha henne på fanget eller satte meg på gulvet for å klappe henne beit hun meg i fingre, beina, tærne, rev i håret. Fikk ikke kontakt med henne! Og hun klarte ikke sovne på egnhånd. Det var full fart hele tiden. Og jo trøttere hun ble, jo kjappere gikk det. I bøkene man leser om å ha valp står det at dersom hunden tygger på deg eller møbler skal man avlede med en leke eller et tyggebein (eller overse det, eller flytte valpen til et annet sted). Ziva var så ‘gira’ virket det som, at hun klarte ikke fokusere. Hun gikk hvileløst fra ting til ting, gnagde i 5 sekunder, og hastet videre til neste tilfeldige ting. Det nyttet ikke å avlede, for oppmerksomheten på den nye tingen varte bare noen sekunder før hun var på andre siden av rommet å tygget på et bordben, før hun føk videre til ledningene i neste rom. Å ha henne løs i leiligheten var en heseblesende fulltidsjobb.

IMG_8997
I rundt en uke gikk skrev jeg ROLIG! på hånden med sprit-tusj for å minne meg selv på å snakke rolig, bevege meg rolig, og forholde meg rolig når jeg håndterte Ziva.

Heldigvis har jeg mange snille, flinke hundevenner. Og jeg kan noen treningsprinsipper. Så verktøykassa var ikke helt tom. Men de første ukene med Ziva var  krevende. Jeg snakket med venner som hadde mer erfaring med valp enn meg, jeg leste på nettet og i bøker. Hva gjør man når man har en hyperaktiv, manisk ADHD valp som nekter å sove? Mange mente at dette var en normal valp, men magefølelsen min sa at dette kunne umulig være normalt. De som så henne i raptus modus var enige i at dette nok var litt i overkant av det som er normalt. Frustrasjonen min bunnet ut i at jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere henne. Jeg følte ikke det skjedde noen utvikling, at jeg ikke fant metoden som gjorde at jeg klarte å få Ziva til å forstå. Hun bare fortsatte og fortsatte. Det var ingen utvikling, og jeg ble mer og mer frustret og sliten. Jeg var redd jeg på nytt hadde fått meg en valp jeg ikke kom til å klare. Jeg tenkte med gru på at jeg måtte leve med en uoppdagen hund de neste 12 årene, som kom til å rasere hjemmet mitt og gjøre at Snøfte følte seg trampet på og ga opp og la seg i en krok. Tanken på et slikt scenario var uutholdelig!

Jeg er overbevist om at positiv forsterkning og positive treningsmetoder er den eneste måten å få gode resultater og lykkelige hunder på. Jeg elsker å trene med klikker! Men det er jammen ikke lett å være positiv når hunden biter deg gul og blå, gnager på sofen du har arvet etter favoritt tanten, eller bare ikke vil slutte å ryve ut bøker fra bokhyllen. Det er så forbaska lett å bare skrike ut stygge gloser og dytte dem vekk. Det er så fristende også. Gang på gang i disse ukene med Ziva har jeg måttet stoppe opp, og konsentrere meg om å bare puste, telle til ti og sende en stille bønn til høyere makter om å gi meg evnen til å være mer tålmodig. Det er virkelig ikke lett å ha valp! Da det sto på som verst fant jeg en ro og trygghet (eller bare utløp for ren frustrasjon?) i å skrive slagord fra korrespondanse med hundevenner på alt jeg fant av lapper og papir rundt meg. På konvolutter, melkekartonger, gule lapper skrev jeg «VÆR TÅLMODIG», «STAY STRONG», «VÆR KONSEKVENT», osv. Fortsatt finner jeg slike beskjeder på de merkeligste ting rundt om i skaper og i papirer. Det var en måte å bli minnet på hva jeg skulle gjøre hele tiden, tenke langsiktig og stole på at den metoden, den planen jeg hadde lagt, ville til slutt gi resultater. Slik sett unngikk jeg å falle for fristelsen å ta en tilsynelatende lett utvei der og da. Positive treningsmetoder fungerer, men man må tenke langsiktig! Det er vanskelig i ‘kampens hete’ med en valp.

IMG_9464
I skapene mine finner jeg stadig esker og papirer med slagord på. Påminnelser om linjen jeg har valgt.

Det som til slutt gjorde at jeg følte ting løsnet med Ziva (i tillegg til at hun selvsagt vokste og ble mer moden og mottakelig for innspill) var ro-trening. En jeg kjenner som har trent mange unghunder fortalte meg at jeg burde klappe henne rolig, i lange strøk langs siden, snakke til henne veldig sakt og rolig, bevege meg sakte, og bare sitte med henne i bånd festet til sofaen mens jeg så på Dagsrevyen, osv. I perioder gjorde jeg kanskje en av disse tingene, og så ikke så voldsom fremgang. Det var når jeg ble gjennomført i dette at resultatene kom. I starten tok jeg henne med meg på badet (jeg har et ganske stort bad) og lukket døren, satte meg på ned på dolokket og så inn i veggen. Ziva føk rundt som en sprettball, krafset på flisene, spant rundt og rundt etter halen sin, gnagde på fugene mellom flisene (!), hoppt oppover veggene etter knaggene, gnagde på rør, krafset på sluk, og alt mulig annet i 2 timer. Jeg så ikke på henne. Dersom jeg beveget meg var det veeeeeldig sakte. Til slutt gikk hun lei, eller slet seg ut. Hun la seg ned på gulvet og lå stille for første gang! Da hvisket jeg til hene rolig: ‘Så flink’, og prøvde å klappe med lange rolige strøk. Klappingen ble for mye stimulering, og hun fikk en ny raptus. Jeg satte meg og så i veggen på nytt til hun la seg ned. Da bare hvisket jeg til henne. Til slutt sovnet hun, og jeg kunne bære henne ut på plassen hennes. Gjennom mange slike sesjoner på badet over de neste 10-14  dagene skjønte hun at hun bare fikk oppmerksomhet fra meg dersom hun var rolig og avslappet. Jeg tror Ziva er en ekstremt sosial hund, men at hun ikke helt skjønner hvordan hun skal få den oppmerksomheten hun så gjerne vil ha. I tillegg tror jeg hun er en hund som er veldig følsom for lyder og inntrykk. Hun kan gire seg lett opp hvis det er høye stemmer, eller kvikke bevegelser. Så jeg har vært veldig opptatt av å fokusere på hvilke inntrykk hun får og i hvilke mengder. Gradvis har Ziva blitt flinkere til å takle inntrykk, og hun går ikke helt i hundre resten av dagen bare fordi nabojentene kommer innom og klapper litt på henne. Hun klarer nå å ta en treningsøkt meg klikker og lek, og deretter roe seg ned på sofaen. Hun har blitt en ganske grei hund å ha med å gjøre. Nå er hun 18 uker, og jeg syns vel hun er en mer normal gjennomsnittlig valp nå. Men fortsatt er det et problem å få henne til å sove nok. I går var hun med på et foredrag på kvelden. Hun var, som hun ofte er på nye steder, en stjerne. Lå på teppet sitt hele tiden og gnagde rolig på beinet sitt, hilste pent på andre menesker og hunder, tisset der hun skulle. Når vi kom hjem føk hun veggimellom for å avreagere. Hun var super-sliten, men klarte ikke roe seg på egenhånd. Jeg koblet henne til båndet som er festet til sofaen, og hun sloknet med en gang. Hun er fortsatt preget av gårsdagen. Hun sov greit i natt, men mens jeg har skrevet dette innlegget har hun virret hvileløst rundt i leiligheten, prøvd å egge opp Snøfte ved å mase på han, dratt i puter og tepper, og andre spillopper. På meg virker det som hun er sliten, og jeg har derfor tatt henne ut for å tisse og deretter lagt henne i buret. Etter en kortvarig protest har hun nå sloknet. Voksne, friske hunder trenger 16-18 timer med søvn i døgnet. Jeg prøver å være veldig nøye med at Ziva også sover nok. Får hun ikke det hun trenger, hun klarer ennå ikke regulere dette selv, blir hun den maniske ADHD valpen igjen. Da jeg fikk henne sovnet hun ikke utenfor buret. Det klarer hun nå, men hun sovner ikke nødvendigvis når hun er trøtt.

IMG_8875
Et sjeldent sovebilde av Ziva!

Merkelig nok, og kanskje heldigvis!, blir man utrolig glad i disse merkelige, destruktive, sutrete knøttene. Ziva har sin egen personlighet som er ulik alle andre jeg har truffet i mitt liv. Hun er en sær, morsom, tullete og lur liten hund som får meg til å smile, le og tenke. Jeg gleder meg til de neste 10-15 årene med henne. For jobben jeg gjør nå, tålmodigheten jeg utviser og tryggheten jeg gir henne, den får jeg nye godt av de neste årene. ‘Belønningen’ for å tåle henne, hjelpe henne og holde ut og ikke falle for de enkle løsningene er en veltipasset, trygg og sosial hund i andre enden. Og det er det verdt!

IMG_9441
Heldigvis finnes det nå mange dager med harmoni og perioder med ro. Ziva kan gå løs i leiligheten stort sett hele dagen, og hun sover også av og til utenfor buret om natten. Joda, det har skjedd mye på disse ukene. Jeg er positiv med tanke på fremtiden!
Reklamer

2 thoughts on “Min maniske valp

  1. Kjenne meg SÅÅ igjen. Men Karma e heldigvis flink te å roa seg. Har fokusert veldig på rotrening fra fysste stund. Mer utfordringar med varsling og random bjeffing :p Men e långt i fra å ha sammen bra kontakten som eg har med Beauty. Men me jobbe videre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s