Trekkhunden Ziva

IMG_0274
Her har Ziva fått ferten av en katt eller to utenfor blokka. Det er ingen lek å holde igjen når dette skjer! Etter hvert begynner hun også å hyle som en stukket gris(!) Det krever tålmodighet de første gangene man venter på at de skal snu seg!

I høst har det utspilt seg en ganske slitsom og langvarig kamp mellom Ziva og meg: prosessen med å lære Ziva til å gå pent i bånd uten å dra. Jeg kan ikke fordra når hunder drar i båndet, og er fast bestemt på at Ziva SKAL lære dette ordentlig, og det med positive metoder. Snøfte har dessverre flere ganger vært vitne til treningen på tur, og han har nok ikke vært kjempeglad for dette. En kald november-kveld fant han det så ulidelig å være vitne til det at han likesågodt forsvant i et kort øyeblikk der jeg hadde fokus på Ziva. Det var rett før midnatt en av de første kveldene med minusgrader. Jeg gikk over alt der han kunne ha gått. Han hadde knappt ett minutts forsprang. Jeg fikk helt panikk der jeg gikk rundt og ropte i nabolaget. Til slutt gikk jeg hjem og satte Ziva fra meg i buret. Fant en pakke med leverpostei og løp ut igjen forberedt på et langvarig søk. Gråtende og hikstende gikk jeg tilbake mot der jeg hadde sett han sist. Før jeg kommer frem kommer herlige Snøfte mot meg ut av mørket, som om ingenting skulle ha skjedd! Han fikk da masse leverpostei og godord og klapp. Snøfte er en svært følsom hund, som fanger opp stemninger veldig lett. At han velger å fjerne seg helt fra treningssituasjonen sier mye om den ladede stemningen og frustrasjonen som har ligget i luften mellom meg og Ziva i høst. Turene har blitt en kjempeutfordring, eller rettere, den delen av turene der Ziva må gå i bånd har vært veldig slitsomme. Dette gjelder første og siste del av morgen- og ettermidags-turene, og kveldsturene. På morgen- og ettermiddagsturene går jeg i skogen eller på gjorder, og da kan begge gå løs. Strekkene før de kan slippes har altså virket nesten uoverkommelige i perioder, og det har helt klart påvirket humøret og stressnivået mitt i hverdagen.

Helt siden jeg fikk Ziva har jeg vært veldig bevisst på at hun skulle bli flink til å gå i bånd og bli god på innkalling. Snøfte har lært meg fordelene og gledene av å ha en hund som ikke drar i bånd, og som kan gå løs nesten hvor som helst. Snøfte kan gå løs stort sett alltid. Det virker nesten som han blir fornærmet og umyndiggjort dersom han må gå i bånd. I starten var Ziva veldig grei i bånd. Hun dro ikke noe de første 3-4 ukene. Men så oppdaget hun at verden var veldig spennede, og at båndet hadde begrensninger. Hun dro plutselig masse. Jeg hadde lest om hvordan man jobber med hunder som drar i båndet, og startet med disse teknikkene fra første stund. De to vanligste rådene for å bli kvitt problemet er:

1. I det øyeblikket hunden går så langt unna deg at båndet blir stramt skal man stoppe og vente helt til hunden selv snur seg mot deg, eller tar et steg tilbake og dermed gjør båndet slakt.

2. Når båndet blir stramt snur man, uten å si noe, og går i motsatt retning med rolige bestemte skritt. Når hunden føger deg i den nye retningen begynner man å gå i den opprinnelig retningen igjen.

Drar hunden i båndet skal man altså ikke rykke i båndet, eller holde det unormalt stramt for å forhindre uønsket aktivitet. Dette lærer hundne ikke noe av, og adferden forbedres ikke (trolig snarere tvert imot!).

Vel, jeg prøvde begge teknikkene (1 og 2) fra første stund, da Ziva var i underkant av 3 måneder gammel. Teknikk 1 syns jeg hadde begrenset effekt, utover å lære henne at hun skulle se på meg når jeg stoppet å gå. Men jeg syns ikke den lærte henne så mye om å gå pent i bånd. Teknikk 2 så ut til å ha veldig god effekt da hun var såpass ung. Etter to uker med konsekvent arbeid på tur med disse teknikkene virket det som Ziva ble flinkere. Ting roet seg en del, og hun gikk ganske greit i bånd i noen uker. Innimellom måtte jeg gjenta teknikkene noen ganger, oppfriske Zivas minne, på en måte. Likevel trodde jeg at jeg hadde klart å lære henne å gå fint i bånd. Men jeg har lært meg i løpet av valpetiden at ting går litt i perioder, som om man kommer til læringsplatåer og må gjøre jobben litt på nytt etter noen uker. Dette med å gå i bånd ble et kjempeproblem ganske fort, og jeg har slitt med det i ca 2 måneder. Det er bare de siste ca 2 ukene at ting har løsnet (men ikke løst seg 100%).

Ziva lærer generelt veldig kjapt. Hun tar ting nesten med en gang. Derfor syns jeg det var utrolig frustrerende at det ikke virket som hun forsto dette med å gå i bånd. Dag etter dag, uke etter uke, brukte jeg de to teknikkene over. Det ble aldri bedre, og teknikkene fungerte bare som midlertidige, kortvarige ‘plaster’. Det sank liksom ikke inn, merkelig nok. Så kom jeg på at jeg kunne bruke klikkeren (duh!) Jeg er jo kjempefan av klikketrening, og bruker den på innlæring av stort sett alle andre adferder. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før? Etter å ha prøvd meg litt frem har jeg brukt tre teknikkker på Ziva i ca tre uker, på alle turer i bånd (ca 3 pr dag). Det har gått mye bedre, og mye raskere enn jeg hadde kunnet håpe. De har også hjulpet enormt på Zivas ekstreme fiksering på nabokattene når vi beveger oss i området rundt blokka og i trappeoppgangen vår. For å bruke disse teknikkene må hunden forstå hva klikkeren betyr, og må vite hva håndtarget er. For å lære grunnleggende klikkertrening anbefaler jeg på det sterkeste at man tar Canis sitt gratis e.post-kurs, og trener på håndtarget/snutetarget:

IMG_0251
Ziva drar, og jeg står stille.

1. Straks Ziva drar båndet stramt stopper jeg og venter, klar med klikkeren i hånden. Idet hun vender hodet bakover mot meg (det skjer før eller senere for hun er en veldig utålmodig hund!) Ziva vet godt hva klikket betyr, og går derfor mot meg for å få belønningen sin. Når hun har spist godbiten er hun i posisjonen jeg ønsker meg hele tiden! I starten (de første dagene) klikket jeg derfor for dette med en gang. Med dette er vi over på teknikk 2:

IMG_0254
‘Smilende’ bånd: klikk!!!

2. Hver eneste gang Ziva tilfeldigvis gikk i slakt bånd (eller ‘smilende bånd’, som noen kaller det – fordi et slakt bånd tegner en bue som tegner et smil i luften) klikket jeg. I starten hadde jeg høy belønningsfrekvens, det vil si at jeg klikket nesten umiddelbart etter at Ziva hadde svelget godbiten. Slik fikk hun  nesten kke mulighet til å begynne å dra, og i lange perioder på tur gjorde hun bare rett.

IMG_0244
Hådtarget

3. I og med at Ziva til tider har litt lopper i blodet ender teknikk 1 av og til med at hun tar godbiten og løper tilbake i enden av båndet og står der og tripper mens hun ser på meg og resten av verden med et kvikt, flakkende blikk. Noen ganger ledsaget med litt utålmodig piping. Derfor har jeg ofte brukt håndtarget når hun har dratt i båndet. Da står jeg og venter i enden av det stramme båndet (som i nr 1). I tillegg holder jeg ut en hånd flatt som håndtarget. Når hun snur seg i trippende utålmodighet står jeg rolig til hun oppdager håndtarget og kommer mot meg. Idet snuten berører hånflaten min klikker jeg og belønner. Ofte forter hun seg tilbake til enden av båndet og er utålmodig på å komme videre. Da har jeg bare fortsatt å stå stille og forventet at Ziva gjør snutetarget på håndflaten flere ganger. Dette har gjort at hun har sluttet å gå tilbake til enden av bånet mellom hver gang, og har gjort at hun har roet seg ned. Når dette skjer sier jeg ‘Da går vi’. Dette har nå blitt en slags kommando som betyr at vi skal bevege oss fremover, ganske praktisk også i andre situasjoner, som dersom hun står og snuser lenge ett sted og jeg ønsker å gå videre.

Ved  bruke disse tre teknikkene konsekvent virker det som Ziva endelig lærer hva det er jeg ønsker. Stressnivået på tur er betraktelig redusert. De første dagene belønnet jeg med svært hyppig frekvens og med skikkelig gode godbiter. Nå klikker jeg og belønner mer spredt. Ziva er langt mer lydhør i bånd, og mye mer interessert i å ha kontakt med meg mens hun går i bånd. Både jeg og Ziva (og Snøfte!) syns det er mer lystbetont å gå i bånd, og skuldrene kan endelig senkes litt. Jeg føler i hvert fall at den onde, vanskelige sirkelen vi var inne i i høst har blitt brutt og jeg ser en vei videre. I perioden da jeg kun brukte teknikkene jeg hadde lest om i bøker (de første 1 og 2 øverst) så jeg ingen løsning eller lys i enden av tunellen.

Dersom du vurderer å bruke de tre teknikkene jeg beskriver over, anbefaler på det sterkeste at man i denne perioden har mange klikkere tilgjengelig, helst en i hver jakkelomme! Det er mulig å kjøpe elastiske bånd som kan festes på klikkere og som gjør at klikkeren henger på håndleddet når den ikke er i bruk – stor fordel. Lær hunden hva klikkeren betyr ved å ta det gratis klikkerkurset til Canis, og ha alltid masse godbiter lett tilgjengelig (pølsebiter, Frolic, leverpostei, ost, skinke, osv – det hunden liker aller best).

IMG_0262
Det er også viktig å være litt organisert når du går på tur. Kle på deg alt før du går ut døren det vil si lukk jakken, ta på lue og hansker (jeg har en tendens til å gjøre slikt på vei ut). Og hold klikker og bånd i samme hånd, som vist på bildet. Dette letter alt betraktelig, og minsker frustrasjonen. Spesielt med to hunder og to bånd har det vært helt avgjørende å ha litt orden på tingene i hendene!

 

Reklamer

4 thoughts on “Trekkhunden Ziva

  1. Kontakttrening er gull! Prøv også å tren kontakt (ro) i gangen mens du kler deg, før du går ut av døra, utenfor døra, nedenfor trappen, etc slik at hun får forventning om at tur= å ta kontakt og være rolig når vi går ut døra 🙂 Jeg bruker forresten ikke bare klikker, da jeg også har trent inn «bra» som betinget forsterker, så slipper jeg å måtte ha med klikkeren over alt hele tiden 😉

    1. Takk for kommentar, Helle! Ziva er ganske god på kontakt, men tror nok jeg burde kunne jobbe mer med det. Katter er helt klart hennes akillishæl. Hun er helt besatt av dem. De siste dagene har hun latt seg bli helt rusa og oppspilt når vi har gått forbi det området med busker der det pleier å sitte katter. Hun har reagert på en liten stubbe på toppen av en skråning som har værg gjemt av løv og busker i sommer og høst. Hun er overbevist om at det MÅ være en katt som sitter der opp! Hyler og skjelver i stramt bånd.

      Jeg har hørt det er mange som bruker et ord eller lyd i stedet for klikkeren, men det ville ikke fungert for meg. Det fine med klikkeren, syns jeg, er at den aldri har en dårlig dag, den blir aldri stresset, trøtt eller lei seg – eller tørr i munnen! Den høres helt lik ut alltid. Men jeg bruker verbale tilbakemeldinger når en øvelser begynner å sitte og jeg faser ut klikkeren, for å gi hunden tilbakemeldinger på adferd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s