O herlige valpe-fryd!

IMG_9737
Slik ser vanligvis mine hunder ut etter å ha gått på tur. Litt våte (de finner alltid noe vann, selv om det er tørt på bakken), litt sølete, og veldig glade! Har du lyst at lille sprettert i forgrunnen hopper opp på deg?

Temaet for dette innlegget har jeg tenkt på lenge, men har kjempet med hvordan jeg skulle utforme det uten å fremstå som en sur megge. Jeg prøver å være positive og konstruktiv, men dette må bare ut. Etter å hatt en valp i høst har jeg sett en side av det å ha hund som jeg virkelig ikke liker, og er sjokkert over å oppleve. Jeg skjønner at det å ha en rolig, høflig, snill hund som Snøfte har skånet meg fra mye fordommer, og undertrykt sinne og fordommer i befolkningen som kommer ut i møtet med hunder med eiere.

Det virker som den delen av den norske befolkningen som ikke har hund forventer at hunder (og dets eiere) skal ha to funksjoner i samfunnet:

  1. Hunder skal være et underholdende, hyggelig innslag publikum kan benytte seg av på tur, på vei til barnehagen, eller på handletur – når som helst når det skulle passe dem. Her er det den ikke-hundekyndige part som har regien på møtet, meningsutvekslingen og forventningene. Hundeeieren forventes å være en nøytral tilrettelegger, litt som scenearbeiderne på et teater. Hunden skal oppfylle en forutbestemt forventning hos publikum. Som oftest består denne i at hunden skal være glad, gjerne overøsende glad på randen til å hoppe/slikke, men aldri overskride den grensen. Fire poter i bakken til en hver tid, takk! Straks hunden overskrider de usynlige grensene for forventningen, eller eier trekker opp grenser for møtet snur stemningen og møtet blir som regel avbrutt med en sur mine eller kommentar.
  2. Hund og eier skal etterstrebe å være helt usynlig, ikke ta plass eller komme for nær. Publikum uten hund forventer å kunne gjøre akkurat det de vil, når de vil til en hver tid. Dersom de har lyst å spre alle medlemmene i sin familie på fem i hele bredden på veien skal de kunne gjøre dette. Hundeeieren forventes å ha kontroll på hundene (selvsagt!), og har bare å innfinne seg med at de må stå i grøfta og vente til de har passert. Barn skal kunne utfolde seg fritt (selvsagt!), og dersom de føler for å vifte med pinner og jakker når det gå hunder i nærheten skal de få det. Det samme gjelder løp og lek.

Her er et par glimt fra virkeligheten. De er veldig typiske for daglige erfaringer jeg har med Ziva (vi bor ved en barnehage, som vi må passere for å komme til turområdet). De har flere fellestrekk, men jeg syns de illustrerer disse forventningene om at hunder skal være til underholdning og forlystelse i møtet med mennesker som ikke har hund. Og hvordan min kunnskap og tilbakemeldinger som hundeeier uvesentliggjøres.

  • En dag traff jeg en bestemor på vei for å avlevere to barnebarn. Barna var veldig interessert i hundene mine, og vi befant oss i et område der det var veldig smalt. Jeg hadde ingen annen mulighet enn å la barna få hilse. Det er krevende med Ziva, for hun er så spretten og entusiastisk i forhold til barn. Jeg prøver alltid å si til de vi møter at de ikke må klappe henne når hun er oppspilt og hopper, men overse henne i noen sekunder, så roer hun seg ned. Dette skrev jeg et innlegg om tidligere i høst. Det de i realiteten gjør er å belønne henne for å hoppe og sprette, selv om jeg vet at de aller fleste helst vil treffe hunder som ikke hopper. Jo mer Ziva hopper, jo mer hilser folk på henne. Det er nesten som de tror hun vil roe seg dersom hun blir klappet. I dette møtet henvendte jeg meg til barna og  prater litt med dem om hvordan de skal klappe; nemlig på ryggen, med hårene og i lange strøk. Barn syns jeg generelt er veldig flinke til å gjøre det de blir fortalt, og jeg opplever til stadighet at de er mye flinkere til å overse Zivas sprell enn foreldrene. I dette tilfellet med bestemoren er Ziva ganske ivrig, det er morgen og hun er sprek (og jeg er trøtt!). Barna klapper litt, men Ziva er litt for gira til å stå stille. Da presterer bestemoren å kommandere sitt! sitt! sitt! sitt! sitt! for å få henne til å sette seg. Ziva kan sitt veldig godt, og gjør det kjapt, men ikke når man roper det gang på gang på gang. Til slutt mister bestemoren tålmodigheten og begynner å trykke rompa hennes i bakken. Ikke bare at hun er frekk og tar seg til rette (det skulle tatt seg ut om jeg begynte å kommandere hennes barnebarn, og håndtere dem fysisk!), men situasjonen krevde det på ingen måte. Ziva var urolig, men hun hoppet ikke. Hun er valp, det er totalt unødvendig å kreve at hun skal sitte stille for å bli hilst på. Jeg var fornøyd med at hun var såpass imøtekommende, det var tross alt 3 ukjente mennesker i ring rundt henne på en ganske trang sti. Hun viste ingen tegn til stress selv om hun ikke hadde noen fluktmuligheter. Jeg sa til bestemoren at det var helt unødvendig, avbrøt møtet og tok jeg en motvillig Ziva forbi dem og videre hjemover.
  • Mann med barn på vei til barnehagen med barn. Ziva står og vrikker på hele kroppen i enden av båndet for å hilse på mannen. Mannen begynner å bøye seg ned for å klappe. Jeg sier: ”Jeg vil helst ikke at du hilser på henne. Da får hun belønning for å hilse når hun er oppspilt”. Hvorpå mannen svarer: ”Ja, da får du en nevrotisk hund”. Jeg biter tennene sammen, tvinger meg til å smile for da blir stemmen blid, og svarer (til ryggen hans, for han har allerede begynt å gå videre): ”Nei, slik får jeg en rolig hund” så går jeg videre mens jeg snakker høyt til meg selv: Hva vet han om hundeoppdragelse? Hvorfor skjønner han ikke at dersom du belønner en adferd så ender du opp med den? Hvorfor er det så viktig for disse foreldrene til småbarn å hilse på hundene mine, og spesielt den oppspilte, sprellende reka av en unghund? Hvorfor forstår ikke vanlige folk i gata at en underholdende klapp i dag (jeg skjønner at det kan være koselig å bli tilbedt av en sprudlende glad labrador en tidlig, mør januarmorgen på vei til barnehage, altså!) betyr at neste gang du treffer hunden er den antagelig en ustyrlig tulling som hopper på deg med sølete labber, du blir irritert på eieren og går derfra mens du rister på hodet om at hundeeiere er noen uansvarlige tullinger – og alle dine fordommer mot hunder og hundeeiere blir bekreftet.

Ja, jeg er enig i at alle skal få utfolde seg, spesielt barn. Men vi lever i et samfunn der vi alle er ulike og har forskjellige behov. Hunder er en del av samfunnet, som gamle mennesker, barn, barnevogner, syklister, joggere, rullestoler, skigåere og skateboardere, osv. Ulike mennesker og aktiviteter krever tilpasning og at vi viser respekt, dette må barn lære. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor (voksne) mennesker tror de vet hva som er best for mine hunder og ikke klarer å ta innover seg tilbakemeldingene jeg gir? Hvorfor har et møte med akkurat deg og den eventuelle kortvarige gleden/underholdningsverdien det gir deg der og da forrang sammenliknet med min langsiktige plan for hunden og dens oppdragelse?

Jeg skulle gjerne likt at ’hundekunnskap’ kom inn på timeplanen i skoler, på linje med skolekjøkken og seksualundervisnng. Litt om hvordan man forholder seg til en hund, litt grunnleggende om hvordan hunder reagerer (dersom du begynner å løpe rett foran en hund kommer den til å løpe etter, dersom du vifter med en pinne i nærheten av en hund kommer den til å bli veldig interessert) samt litt om årsak og virkning når det gjelder hundeadferd og læring (dersom hunden opplever at den oppnår det den ønsker når den gjør en adferd kommer den til å fortsette med det, for eksempel klapper du hunden når den hopper på deg kommer den til å fortsette med det) Jeg vet at det finnes noen hundeeiere som utdanner hundene sine til såkalte barnehunder og lesehunder, og jobber pedagogisk med hunder på skoler og barnehager. I disse oppleggene inngår det gjerne grunnleggende kunnskap om hvordan barn skal forholde seg til hunder. Snøfte er en slik godkjent barnehund (en av 5 i landet, flere blir kurset i Sverige denne vinteren!) og vi hadde praksis blant annet i en barnehage. Det er fantastisk hvor flinke barn er til å forstå og ta til seg kunnskap om hunder. De som er redde får på denne måten redskaper som gjør at de kan takle møter med hunder i hverdagen. Da Ziva var ca 4 måneder (og fortsatt ganske bitteliten og søt) løp hun bor til en joggende dame som tydeligvis var redd for hunder. Hun kastet hendene i været, og spratt rundt med høye kneløft som på en aerobics-time. Det er jo utrolig synd at denne kvinnen er så redd, selv for en liten valp. Det må være slitsomt og frustrerende å jogge i marka (vi traff henne i marka) og være redd for alle de løse hundene hun helt sikkert treffer på hver eneste joggetur. Det virker nesten umulig at alle skal kunne ha glede av å gå tur i marka når det finnes slike urimelige forventninger til oss hundeeiere. Jeg liker å tro at jeg er en ansvarlig hundeier, og jeg jobber konstant med Ziva for at hun skal bli en rolig og grei hund (på sikt) som kan fungere godt i samfunnet. Hun løper ikke lenger etter joggere, heldigvis. Men det kommer alltid til å finnes valper i verden. Det tar tid å lære opp hunder til ikke å løpe etter joggere og ikke hoppe på barnehagebarn, og valper/hunder trenger litt ”real life experience” – altså erfaringer fra virkeligheten – for å få repetert adferd og reaksjonsmønstre. Men for at det skal fungere må befolkningen forstå litt om hvordan hunder lærer, og man må ha tillit til og respekt for at hundeeieren er en aktiv part. Vi er ikke alle uvitende og uansvarlige!

Godt nytt år!

Reklamer

2 thoughts on “O herlige valpe-fryd!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s