Endelig har det løsnet!

For ikke lenge siden skrev jeg et innlegg om Ziva og hvordan jeg har jobbet med å få henne til å gå fint i bånd. Jeg misliker sterkt når hunder drar i båndet på tur. Jeg simpelten kan ikke fordra det! Snøfte har alltid vært en gentleman, så jeg er nok ganske bortskjemt. Han drar nesten aldri i båndet (jeg skal ikke si kategoriska aldri, men det er veldig sjelden. Dersom han drar er det en veldig god grunn til de, som at det ligger en skikkelig saftig pølsebit like i nærheten som bare må spises opp!) Så helt siden jeg fikk Ziva har jeg vært veldig bevisst på at hun ikke skal lære seg å dra i båndet. Jeg trodde jeg hadde klart å lære henne det, men da hun var ca 4 måneder ble de skikkelig ille. Huff, hvilken frustrasjon! Det var som om hun var en slave til driftene. Hun har ganske god impulskontroll generelt, alderen tatt i betraktning, men kom hun i bånd var det som om alt rundt henne fikk en magnetisk tiltrekningskraft. Uansett hvor gode godbiter jeg fristet med var det ikke nok til å overmanne hvor deilig resten av verden var. Jeg brukte teknikkene jeg hadde lært i bøker, jeg ble frustrert, rev meg i håret, gikk inn på badet etter tur og hylte inn i puter av ren frustrasjon. Hvorfor klarte jeg ikke å lære denne kvikke, oppvakte valpen at det å dra ikke lønner seg? Leser man i bøker om dette problemet skjønner man at begrunnelsen for teknikkene som anbefales er at man skal få hunden til å forstå at dersom de drar får de ikke tilgang på det de ønsker (lukter, andre hunder, løping, gå fort, what ever – det som motiverer dem).

Jeg  prøvde til slutt klikker, og det var da det begynte å løsne. Ziva er en hund som er veldig snill og intelligent. Det er ikke mulig å tvinge hene til å gjøre ting, og godt er egentlig det! Hun må forstå og man må trykke på de riktige knappene. Da er hun veldig lett å ha med å gjøre, og hun samarbeider med glede. Med klikkeren begynte hun å forstå at det kunne lønne seg å være mer oppmerksom på meg når hun gikk i bånd. Et gjennomgående problem i denne treningen har hele tiden vært at når jeg har brukt et par teknikker i noen uker er det som om Ziva gjennomskuer dem og de er ikke like effektive. Med klikkeren gjorde hun det hun skulle: for eksempel nesetarget på hånden. Men hun er så kvikk i hodet at hun etter en stund utførte bevegelsene og handlingene, men jeg kunne se at hun gjorde dem fordi hun fikk godbit men at hun hadde tankene på å hele tiden komme seg videre. Hun hoppet nesten tilbake når jeg stoppet, og sto og trippet. Når hun hadde gjort snutetarget fortet hun seg tilbake til enden av båndet og trippet og pep. Derfor endret jeg taktikk etter 3-4 uker med klikker-teknikkene. Dersom hun dro bare stoppet jeg og ventet på at hun skulle sette seg og se på meg. De første gangene tok dette veldig lang tid, og jeg belønnet også med en godbit for å understreke poenget (selv om det å få gå videre i seg selv kan være belønning nok, og jeg har stort sett ikke brukt godbit sammen med denne teknikken). Etter noen ganger skjønte hun poenget, men var motivllig til å gjøre det. Hun testet grensene, og hvilke krav jeg hadde, men jeg bare sto helt rolig og ventet. Hun prøvde flere avledningsmanøvere, som å begynne å snuse på ting eller tygge på kvister. Etter hvert begynte jeg derfor å gradvis korte inn båndet når jeg stoppet. Jeg dro henne ikke inn, men hver gang hun beveget seg fikk båndet litt slakk, og da dro jeg det inn. Til slutt hadde hun derfor ikke noe annet valg annet enn å gjøre det riktige, nemlig sette seg og se på meg. En periode prøvde hun seg med piping. Hun satte seg, men så ikke på meg, bare sutret. Det ga ikke noen effekt, selvsagt, så hun slutte med det etter noen dager. En annen ting hun prøvde seg på var å sette seg helt i enden av båndet og kaste meg kvikke, flyktige blikk. Da endret jeg kriteriene for å få gå videre, jeg krevde at hun skulle se på meg (blikkontakt) i flere sekunder sammenhengende. Jeg ble etter hvert også veldig bevisst på hvordan jeg signaliserte at vi skulle gå videre. Nå bare sier jeg veldig rolig ‘bra’ eller ‘da går vi’ og begynner å gå. Dette har bidratt til at Ziva har blitt mye roligere i båndet. Hun har litt lopper i blodet, og alt skal helst gå fort. Øvelser som bidrar til ro er viktige, og ved å kreve lengere perioder med blikkontakt gjør at hun må være rolig før hun klarer det. Det kan ta litt tid, men gjør at det å gå i bånd er en mye mer avslappet øvelse generelt for henne nå. De siste dagene har vi kunnet gå hele turer uten at hun drar en eneste gang! Av og til (særlig om morgenen, eller dersom vi går på nye steder) kan hun trenge 1 eller 2 påminnelser, men dette er en helt annen verden en det var for bare et par uker siden. Da måtte jeg stoppe nesten hele tiden. Jeg er fortsatt veldig nøye på belønningsfekvens, og når jeg belønner. Jeg belønner verbalt og med godbiter (tørrforkuler) når hun holder seg nær meg med ‘smilende’ bånd, eller dersom det oppstår situasjoner der hun gjør riktige valg. Et eksempel på det siste er dersom vi møter noen på gata eller det er noe som frister av lukter utenfor rekkevidde, men tar seg i det og snur seg mot meg i stedet. Her er en liten snutt jeg filmet i går. Glad hund (og eier) på tur!

Advertisements

One thought on “Endelig har det løsnet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s