En oppdatering på Snøfte

IMG_0493

Det kan kanskje virke som jeg helt har glemt Snøfte, og at han forsømmes til fordel for ’barneoppdragelse’ av Ziva. Det stemmer at Ziva krever mye oppmerksomhet, og det er mange nye gleder og utfordringer med en ny (ung) hund. Men jeg har helt fra starten vært veldig oppmerksom på at Snøfte skulle ha det bra og bli ivaretatt, selv om det kom en ny valp inn i huset. Snøfte er ikke veldig begeistret for valper og unghunder, så det var en utfordring å sørge for at begge fikk det de trengte i starten. De hadde helt forskjellige behov den første tiden. Snøfte trenger mye kos, ro og turer der han får løpe løs og snuse i sitt eget tempo. Ziva trengte trygghet, rammer, rutiner og forutsigbarhet. I starten klarte hun ikke gå på turer, og trengte konstant oppmerksomhet slik at hun ikke tisset inne eller gnagde på inventar. Det er ikke ideelt å få en valp når den hunden man allerede har er gammel (dvs eldre enn 7-8 år gammel). Men man må se an hunden. Er den veldig sprek og leken, kan det gå bra. Snøfte er ikke spesielt sprek, men det som gjorde at jeg tenkte det kunne gå bra var at han er så fornuftig og har et så stabilt godt temperament. Han er trygg på seg selv, og har et veldig godt språk. Dessuten er han veldig lett å kommunisere med, og jeg vet at han forsøker å i det lengste å unngå konflikter. Han er en veldig myk og mild hund. Det jeg var mest redd for var at valpen ville overta helt og henvise Snøfte til et hjørne. Heldigvis ga Snøfte beskjed med en gang Ziva kom i hus at hun måtte holde avstand. Første gangen de traff hverandre var i hagen utenfor leiligheten. Ziva var nok sliten etter en lang kjøretur fra oppdretteren, og litt nervøs, så hun spratt og vimset rundt han. Snøfte sto helt rolig og observerte henne. Kom hun for nær løftet han rolig på leppen. Heldigvis skjønte Ziva dette avstandsskapende signalet og trakk seg raskt tilbake. Hun klarte ikke holde seg unna så lenge om gangen i starten, men Snøfte var tålmodig. Etter hvert fikk de en sags overenskomst der de kunne omgås inne og på tur, men de var aldri nær hverandre. Ziva prøvde innimellom å ligge, sitte eller være helt nær, men Snøfte bare fjernet seg fra situasjonen. Han mislikte også sterkt at hun pep og sutret når hun måtte være alene i buret. Da ble han urolig, og ville helst ut i hagen. Den første tiden lå Ziva i buret sitt på gangen om natten, og Snøfte lå i sengen min. Etter hvert som hun lærte seg å være rolig i buret flyttet jeg det inn på soverommet ved siden av sengen, men Snøfte nektet å ligge på den siden av sengen som var nærmest buret. Etter ca 8 uker begynte Snøfte å senke muren, og slippe Ziva nær. Først veldig forsiktig ved at han tillot henne å ligge sammen med han på sofaen. Plutselig en dag vi var i hagen tillot han at Ziva slikket han på ørene, og det føltes som et fantastisk gjennombrudd! Snøfte tillater ikke hvemsomhelst å snuse eller slikke på ørene hans. Mennesker kan gjøre hva de vil med han, men han er veldig selektiv i forhold til hvilke andre hunder som får lov å bli så intime. Veldig gradvis har Ziva fått lov å bli en del av hans intimsone. For 3-4 uker siden var Snøfte ganske dårlig, og jeg var redd han ikke skulle leve så mye lenger. En jeg kjenner som trener førerhunder tilbød seg å passe henne noen dager slik at Snøfte kunne få litt ro og en pause. Snøfte koste seg de første dagene med all min oppmerksomhet på han. Men etter hvert fikk jeg inntrykk av at han kjedet seg. Det ble nesten litt for stille uten Ziva. Når hun så kom tilbake logret han og de snuste på hverandre i et lite gjensynsrituale. Det hjelper nok at Ziva nå har blitt over 7 måneder, har impulskontroll og et godt språk – og jeg mistenker at hun begynner å lukte litt tispe. Det skader nok ikke.

Da jeg fikk Ziva syns jeg det var ganske krevende å ivareta begges behov. Jeg gikk en delt turer dobbelt, altså at jeg gikk tur med dem enkeltvis. Og jeg var veldig bevisst på å fordele godbiter og tyggeben likt, det samme med klapp og kos. De første månedene fikk Ziva mat 3 ganger om dagen. I den perioden fikk derfor også Snøfte litt å spise til lunsj. Jeg var pinlig nøyaktig på å ikke gjøre forskjell. Og den første tiden måtte jeg beskytte Snøfte en del. Det var viktig for meg at han forsto at jeg hadde kontroll i forhold til Ziva. I starten prøvde hun å hoppe opp i ansiktet hans og prøvde å nappe etter ørene. Hun kunne også finne på å ta løpefart og dunke borti skuldrene hans. I disse situasjonene gikk jeg rolig, fysisk i mellom og skilte dem med kroppen min. Jeg var opptatt av at Snøfte skulle forstå at vi var på lag, at det ikke bare var hans jobb å tåle Ziva. Ofte følte jeg at jeg kom til kort, og jeg var redd jeg ikke gjorde ting riktig. Heldigvis hadde jeg lest boken Valpen flytter hjemmefra, skrevet av Linn Palm, før jeg hentet Ziva. Der står det mye klokt om hvordan man skal håndtere valpen den første tiden. En venn av meg skrev et svar etter en frustrert melding fra meg: ”Det er ingen ting galt du kan gjøre som ikke rettes opp – over tid”. Selvsagt vil man ikke gjøre feil, men dersom man gjør feil en eller to ganger innimellom vil ikke dette gi avgjørende utslag i sammendraget til slutt. Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes, men sett under ett tror jeg det har vært en klar overvekt av fornuftige og riktige valg i å ivareta Snøfte og Ziva i denne perioden. Snøfte er glad og hengiven, Ziva er trygg og snill.

IMG_9757

IMG_0399

Og hver morgen spør jeg Snøfte om han har sovet godt, gir han en snutesuss og en kos. Ofte forteller jeg han at jeg er så glad for at han er til, og takker han for det han har gjort for meg og Ziva. På kvelden når vi skal legge oss får han en god klem, og jeg forteller hvor glad jeg er i han og forsikrer han om at han er verdens beste. Snøfte er høyt elsket. Men han har sammensatte helseplager. Han peser mye på grunn av en fettkul plassert mellom lungene. Denne presser lungene til siden, og han besvimer jevnlig. Trolig klemmer denne klumpen også på vagus-nerven, noe som skaper problemer med svelget. Ofte har han det veterinæren kaller omvendt nys, og ofte lager han hveselyder for å få opp slim i halsen. Muligens skyldes dette ødelagte flimmerhår. Han har forkalkninger i skuldrene, og beveger seg veldig stivt, og får smertestillende hver dag. Situasjonen overvåkes tett, og i jevnlig dialog med veterinæren. Snøfte har helseproblemer, men han er lykkelig! Han logrer og hoppeløper litt når han er glad. Han koser seg med snøen, og dytter hele hodet nedi hver gang han kommer ut. Ser han en vannpytt løper han igjennom så det spruter til alle kanter. Og han er veldig hengiven og tilstede. Jeg har sagt til han at dersom ting blir for vanskelige og smerten for tung å tåle skal han få slippe, men foreløpig har han et fantastisk glimt i øynene hver dag. Snøfte fyller 11 år i den 4. april, og jeg gleder meg til å feire den dagen!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s