Distraksjoner

20140210-112315.jpg
Ziva har etter hvert blitt veldig flink til å overse folk på gaten, og temme sine sosiale impuler når vi er i det offentlige rom. Katter, og til dels også fugler (i trær og som hopper rundt på bakken), not so much…

Det er ikke bare hundene som må lære seg å jobbe med distraksjoner og forstyrrelser. Jeg har vært inne på temaet i et tidligere innlegg, men skal ta det opp på nytt. Det skjedde igjen: Nok en fjomp (ja, jeg tillater meg å kalle vedkommende for en fjomp, for i skkurat denne situasjonen oppførte han seg som en fjomt. Han er sikkert en grei person ellers, men her var han en fjomp!) av en besservisser på gaten som legger seg opp i hvordan jeg trener Ziva. Jeg har truffet disse fjompene gang på gang, og det som plager meg er at jeg lar meg provosere. Kan jeg ikke bare gå forbi og lukke ørene? Hvorfor klarer jeg ikke å overse og heve meg over det jeg vet er bullshit?

På vei til jobben i dag gikk Ziva i bånd. Vi nærmet oss Forskningsparken stasjon, som er ganske travel. Her stopper både trikk og t-bane. Jeg har jobbet masse med at Ziva ikke skal hilse på alle som går på gata, for det vil hun helst. Men jeg vet jo at de aller fleste mennester, la oss si 95%, liker ikke at en vimsete små-våt hund kommer bort til dem og hopper opp. Så er det en og annen som syns det er voldsomt stas å få hilse på en glad unghund. Problemet, har jeg skjønt, er at dersom Ziva får hilse på én person, så tror hun at hun kan få hilse på alle andre deretter. Jeg har begynt å si ‘være her’ når noen kommer mot oss. Hun skjønner nå at det betyr at hun ikke skal gå bort. De siste ukene har jeg gjort det konsekvent, og hun har blitt utrolig flink til å gå forbi mennesker vi møter på gata. Men så er det noen som ikke klarer å holde seg, og stikker hånda ned og klapper raskt på hodet hennes. Da er det gjort, og jeg må begynne denne treningen på nytt – igjen!

Så i dag, på vei til jobben, kommer en eldre mann som leier en sykkel mot oss. Det er (selvsagt) trangt, for på dette strekket går trikkesporet paralellt med fortauet (og grensen mellom trikk og fortau er nå om vinderen en høy brøytekant) og med et kraftig gjerde på den andre siden. Det er virkelig ikke plass til å komme unna. Det er så trangt at han ser sitt snitt til å stikke hånda ned for å klappe. Jeg drar inn båndet så fort jeg kan. Så sier jeg til han at «Nei, ikke klapp henne er du snill». Men det er for sent. Og hva skjer så? Han blir dritsur! Jeg får ikke med meg alle detaljene i hva han sier, men jeg anklages for det som grenser mot dyremishandling. For han hadde (hatt?) hund, så dette visste han: Hunder må få hilse på mennesker! Og hva gjør jeg? Jeg er så dum at jeg lar meg provosere! For hva vet vel han om hvor mange mennesker min hund får hilse på? Jeg tenner på (nesten) alle plugger. Tenk at det er mulig å vekke så mange følelser så raskt tidlig på en mandag morgen. En jeg kjenner rådet meg til å bare si at Ziva er smittsom i slike situasjoner. Dette må jeg bli flinkere til. Men disse møtene går så fort, jeg klarer ikke spytte ut slike glupe ting i farta. Må øve meg.

Tenk at folk blir så oppjaget av å ikke få lov til å hilse på en hund? De foretar en avgjørelse om mine evner som hundeeier og hvordan jeg oppdrar min hund på bakgrunn av toppen ti sekunder med observasjon. Ti sekunder av et døgn på 24 timer. Han skulle bare visst hvor mange mennesker Ziva har fått hilse på i løpet av de siste 24 timene!

Jeg tar dog selvkritikk, det er ikke greit at jeg lar meg provosere på denne måten. Det er helt unødvendig for disse menneskene er ikke åpne for å høre min side av saken uansett. De har snudd ryggen til før jeg rekker å si en hel setning. Det føles godt å kjefte på folk man ikke kjenner, men det har ingen hensikt, og jeg bærer det med meg i flere timer etterpå. Jeg kjenner på sinnet, frustrasjonen og kjører situasjonen om og om igjen i hodet. Jeg prøver å tenke ut hva jeg kunne gjort annerledes, hvordan jeg kunne forhindret at det skjedde. Heldigvis kan Ziva brukes som samtalepartner. Etter møtet gikk jeg og fortalte henne hvor teit denne mannen var, og hvorfor jeg syns han var en tosk og en fjomp. Hun lytter heldigvis, og er lykkelig over all oppmerksomhet. Hun logrer og titter på meg der jeg legger ut om frustrasjonen. Dersom jeg ikke takler distraksjoner syns jeg det er urimelig å forvente at hundene mine skal klare det også. Her må jeg skjerpe meg. Neste gang skal jeg si hun er smittsom, lukke ørene og bare gå videre!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s