Takk, Snøfte!

Foto: Rolf Estensen
Foto: Rolf Estensen

Min lærer, min terapeut, min kollega, min venn – verdens beste Snøfte fikk sovne stille inn i dag. Han var en brobygger og et følelsesmessig kompass, alltid lojal, tilstede, trygg og ærlig. Sammen hadde vi det utrolig gøy, ble kjent med mange flotte mennesker, og lærte veldig mye nytt. Jeg har forberedt meg på denne dagen jeg visste ville komme, men det blir vanskelig å gå videre uten min tapre, uendelig milde kjempe.

Snøfte var en helt spesiell hund. En slik hund man bare treffer kun én gang i livet, tror jeg. Mer menneske enn hund, spør du meg; klok og fornuftig. Jeg hadde han i over 3 år, og han hjalp meg på en måte som jeg aldri kunne forutsett.

Jeg hadde ingen god ungdomstid. Jeg ble mobbet fra jeg var rundt 12 år. Det sluttet etter noen år, i løpet av ungdomsskolen, men da var jeg så traumatisert og ødelagt sosialt at jeg ikke fungerte normalt. Jeg var redd for å være på skolen. Jeg var redd for å ha en mening, og redd for å ta plass. Jeg var redd for store grupper av ungdommer på gata, selv om jeg ikke kjente dem, og selv om de var yngre enn meg. Jeg har som voksen slitt i perioder med angst, depresjon og en utrolig dårlig selvtillit. Årene etter skolen har gått med til å forsøke å fortrenge, og deretter forsøke å forholde meg til fortiden min. Jeg har i perioder vært sykemeldt på grunn av depresjon eller overbelastning. Jeg har blitt utbrent og møtt veggen to ganger, hvorpå jeg har jobbet meg tilbake til livet.

Problemet med mobbing er ikke bare de umiddelbare konsekvensene i kjølvannet av handlingene, altså barnets plager mens det pågår. Det aller største problemet mener jeg er ettervirkningene, langtidsplagene etter at selve mobbingen opphører. I mitt tilfelle har jeg videreført og fullført mobbernes agenda. Jeg har virkelig trodd at det var noe galt med meg, det måtte det jo være siden jeg ble mobbet. I og med at jeg aldri forsto hvorfor har jeg konstruert grunner selv. Det måtte jo være fordi jeg var dum eller stygg eller feit. Så i årene etter at mobbingen sluttet, og etter at jeg kom meg fysisk bort fra det som opprinnelig skapte følelsene av vemmelse og angst (gater, områder, mennesketyper, osv.) har jeg likevel rakket ned på meg selv. I mange år gikk jeg med blikket festet i bakken, turte ikke se folk i øynene når jeg snakket med dem, og si høyt hva jeg egentlig mente eller ønsket.

Når man mobbes lærers det (rimelig kjapt) at den du er passer ikke inn – i forhold til noen andres definisjon. Man lærer at man ikke er riktig, mangler noe, eller er tar for stor plass på en måte. Mange jeg har hørt om, som er tidligere mobbeoffer, vet hva mobberne ikke likte ved dem. De var for feite, for pinglete, hadde tykke briller, eller var nerdete. Og så fortsetter de hele livet med å forsøke å fjerne eller undertrykke denne egenskapen fra sin personlighet. Den pinglete spiser proteinpulver og blir bodybuilder. Hun feite, blir besatt av å være tynn og slanker seg syk. Mobberne setter på en måte dagsorden for personens liv. Og den som blir mobbet utfører lydig mobbernes agenda i stillhet. Lenge etter at mobberen har sluttet å bry seg, og har påbegynt et helt normalt, sympatisk A4-liv.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble mobbet. Jeg har aldri forstått det. Derfor har jeg hele tiden etterpå gardert meg. Noe måtte det jo være! Så mantraet som bygget seg opp, stemmen inni meg sa alltid: «Du er feit, dum og stygg! Feite, stygge, dumming, hvorfor gjorde du det/sa du det? Ingen kommer til å ville snakke med deg du er jo så stygg!» Hvorfor lot jeg noen prepubertale ungdommer definere hvem jeg skulle være som voksen?

I ti år ble jeg analysert og fortalt hva jeg måtte gjøre for å bli frisk. Jeg var ødelagt, og avvek fra det normale. Mobberne hadde fått rett. Jeg hadde, med deres hjelp blitt en avviker. I perioder har jeg hatt det ganske bra, men angsten eller depresjonen kom alltid tilbake. De destruktive tankene, påbudet fra mobberne om å aldri være fornøyd med den jeg var kom alltid tilbake. Psykologer, leger og psykiatere prøvde hele tiden å fortelle meg hva som var galt med meg, at jeg var problemet, de stemplet meg med diagnoser. Men hvorfor var jeg problemet? Jeg er jo den som ble mobbet, og i følge vårt samfunns forståelse av mobbing så er det de som utfører det som er de reelle avvikerne. Hvorfor skulle jeg da ‘fikses’? Jeg lot meg villig underkaste av helsevesenets gylne sjargong. Mobbeoffere kan dette med å underkaste seg, bli myke som geleklumper i andres grep – tilpasse oss deres ønsker i håp om å få overleve.

Med Snøfte har ting snudd. Han ble tungen på vektskåla. Mye av jobben var gjort før han kom inn i livet mitt, men hans tilstedeværelse har gjort at ting har falt på plass. Han klarte å snu på ting, ga meg mestringsfølelse i hverdagen, trygghet i meg selv, og jeg har opplevd at en indre styrke har begynt å vokse frem.

Psykologene hadde, som mobberne, sett etter det som var galt med meg, det som manglet. Snøfte fant det som var bra og sunt i meg. Det var faktisk litt igjen etter 25 år med egntrakkasering og systematisk utsletting av egen identitet. Altså var jeg ikke helt borte likevel. Han fant meg, bak all usikkerheten, ordene og (selv)hatet. Etter å ha blitt fortalt, fra jeg var 12 år av mobbere, psykologer og ikke minst meg selv, at jeg var en avviker var det fremmed å finne en som mente noe annet. En som så mitt innerste mørke, og i stedet for å kritisere ga meg tillit og trodde på meg. Det var skremmende, helt nytt og veldig annerledes. Nå handler jeg nytt, og hensiktsmessig i møte med andre mennesker. Instinktivt ønsker jeg å gjemme meg, men steg for steg prøver jeg nå å reagere på en annen måte.

De som har lest denne bloggen kjenner til at jeg er involvert i NODAT, og har et sterkt engasjement for dyr som terapi for mennesker som sliter, er syke eller ensomme. I ungdommen red jeg, og hestene gjorde at jeg overlevde den vanskelige perioden i livet. Snøfte har hjulpet meg til å finne en ro og trygghet jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg sier ikke at livet er en lek. Men jeg føler meg ikke lenger som en middelmådig versjon av noe jeg burde vært. Jeg er en utmerket versjon av den jeg faktisk er.

Takk, kjære, gode, snille Snøfte!

Det er ikke uten grunn jeg har kalt han verdens beste Snøfte.

Foto: Rolf Estensen
Foto: Rolf Estensen

Funeral Blues (W. H. Auden, 1938)

Stop all the clocks, cut off the telephone.
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling in the sky the message He is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever, I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one,
Pack up the moon and dismantle the sun.
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Advertisements

14 thoughts on “Takk, Snøfte!

  1. Ånei!!!

    Huff så trist!

    Jeg føler virkelig med deg, på alle tenkelige måter!

    Håper du og Ziva klarer dere gjennom dette; ta godt vare på minnene og bildene, og ta bildene fram så snart det gjør litt mindre vondt; de er viktige!:)

    All min medfølelse; dette er den værste, og mest uungåelige delen av det å elske ubetinget!:/

    Hilsen
    Matilde og de 7 dyra:)

  2. Du er sterk, – og så utrolig flott skrevet ! Jeg gikk jo et år over deg på skolen , og du gikk sammen med Tonje . Av hele mitt hjerte må jeg si at jeg har vært helt blind . Har jo fulgt litt med dine vanvittig flotte hunder . Ønsker deg alt godt . Varm klem fra en gammel nabo i Seljeholtet 16 . Thale

  3. Modige og sterke Signe! Ja, en hund kan gi oppbacking når livet er tungt. Men Snøfte var ikke «bare en hund». Han var veldig spesiell! Det er tungt for deg å miste ham, og selv om han var gammel og syk, så er man aldri forberedt på at en dag så er det slutt. Jeg føler med deg nå! Godt du har Ziva. Sammen skal dere gå videre på den veien som Snøfte var med på å gå opp. Stor klem og varme tanker fra Valgerd

  4. Guri land, så trist å lese. Dette visste jeg ikke om deg og kunne heller aldri ha gjettet. For meg virker du som en flott person, både det indre og ytre, og du har en sånn spesiell kontakt med dyr. Det kommer bare rolige og beherskede kommandoer fra deg i forhold til hundene dine, så spør du meg, så var det ikke bare du som var heldig med å få Snøfte. Han var minst like heldig som havnet hos akkurat deg! Du var utrolig flink med ham og nå har du vist at du klarer det med andre hunder også, for Ziva har jo blitt et prakteksemplar av en hund hun også! Dette er du utrolig dyktig på! Trist å miste en god venn, men godt at du har Ziva og at Snøfte fikk mulighet til å hjelpe deg med oppdragelsen før han dro til de evige jaktmarker. *klem*

  5. Wow, for et sterkt innlegg, Signe – jeg sitter her med klump i halsen og tårer i øynene. Tenk at noen uvettige idioter kan gjøre så mye vondt – og i tillegg vokse opp og få helt normale liv i etterkant, det gjør meg utrolig sint og lei meg. Du er både sterk og tøff som forteller om dette, og om hvordan Snøfte har hatt så stor innvirkning på livet ditt. Fortsett sånn, dette kan bare gå en vei og du er råflink. Ziva er heldig som har deg, og Snøfte likeså. Stor klem 🙂

    1. Takk, Ida! Det varmer å få slike kommentarer. Det er første gang jeg har ønsket (og klart) å være så åpen om dette temaet. Da er det ekstra hyggelig å bli møtt med støtte og oppmuntring, slik som jeg har blitt denne gangen – takk!

  6. Fantastisk flott skrevet om vennskapet mellom hund og menneske og ditt helt spesielle forhold til nydelige Snøfte!

    Gikk på skolen noen år under deg. Skulle gjerne skrudd tiden tilbake og sagt eller gjort noe. Du er et sterkt forbilde som er så åpen om temaet mobbing.

    Hilsen Vibeke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s