Den siste tiden – og fremtiden

2014
Det siste bildet av Snøfte og Ziva sammen, tatt lørdag 5. april 2014.

Dagene etter at Snøfte fikk sovne inn har vært merkelige, triste og tomme. Jeg syns jeg hadde forberedt meg godt på selve dagen. Heldigvis kunne jeg planlegge hvordan og når det skulle skje. De siste ukene forberedte jeg meg mentalt på det som skulle skje hos veterinæren. I starten klarte jeg ikke en gang tenke tanken på å ta Snøfte med inn døren til veterinæren uten å bryte sammen. Etter hvert som jeg mentalt gikk igjennom scenarioet klarte jeg å være rolig. Jeg så for meg rommet, veterinæren, hvordan jeg ønsket å sitte, plassere meg i forhold til Snøfte, hva jeg skulle si til han, osv. Jeg trengte lang tid på å klare å gjøre disse forberedelsene. I og med at Snøfte var en så følsom hund, og var så opptatt av at jeg hadde det bra, var det viktig for meg at han ikke skulle merke at noe var vanskelig eller annerledes. Han skulle tro at det var nok et besøk til veterinæren, som vi har gjort så mange ganger før. Da dagen kom var Snøfte hele tiden rolig. Han logret og var glad for å se veterinæren. Snøfte fikk en likeglad sprøte med en gang vi kom inn. Jeg satte meg på gulvet, og veterinæren hentet en stor skål med godbiter. Snøfte fikk en stri strøm av godbiter mens han gradvis ble slapp. Til slutt la han seg ned med hodet på beina min. Jeg holdt rundt han og ga han noen gode klemmer mens jeg fortalte han hvor glad jeg var i han, at han var flink og hvor glad jeg var for at han var til. Etter at han fikk den siste sprøyten gikk det veldig fort, og Snøfte døde i armene mine. Jeg fikk mulighet til å sitte med han etterpå så lenge jeg ville. Det var vondt å se at han var borte. I tiden før Snøfte døde hadde jeg hatt en del tvil om tiden var rett, men etterpå har jeg vært sikker på at tidspunktet var det beste. Han hadde store problemer med pusten, og med å bevege seg. Det var vanskelig å legge seg, sette seg, og å reise seg. På tur gikk han for det meste rett bak meg. Han var ved godt mot, og logret til det siste, men han hadde nok smerter. De siste 3 dagene var jeg alene med han for å ta farvel. Ziva var hos mammaen sin som bor hos Vibeke og Per-Ove. Da merket jeg at Snøfte ble mye skrøpeligere. Jeg tror han har tatt seg veldig sammen på grunn av Ziva. Han har nok latet som han var sprekere enn han egentlig var. Det var vondt å se han så skral, men fint å få denne tiden sammen bare oss to.

I dagene etterpå har det vært tomt. Jeg var forberedt på alt som skulle skje før han døde, men hadde ikke tenkt så mye på tiden etterpå. Den første dagen begynte jeg å gråte med en gang jeg satt i ro. Det var vanskelig å sovne den første kvelden, jeg ville bare gråte. De neste dagene har vært litt bedre, men sorgen kommer helt uventet, og plutselig så bare gråter jeg. Jeg savner lydene hans. Jeg tror Ziva også forstår at han er borte. Hun har vært alene med meg før, for mamma passet Snøfte av og til, men de siste dagene har hun vært litt usikker og skvetten. Det kan virke som hun har brukt Snøfte som et trygghetsbarometer. Ved den minste lyd har hun våknet og bjeffet, eller hoppet til side. Jeg tror hun har støttet seg på Snøfte i slike tilfeller tidligere. Dersom han ikke reagerte på en yd har hun tolket det som trygt. Nå må hun finne ut at ting på egenhånd, og det er nytt.

Jeg er veldig glad jeg har så mange bilder av Snøfte. Det er godt å ta dem frem og titte på. Og det er godt å ha Ziva her. Hun trenger sitt, og holder meg i aktivitet. Og det er godt å ha en pels å klappe på når ting blir trist. Men det er utrolig vanskelig å forsone seg med at jeg aldri får ‘snakket’ med Snøfte igjen. Han hadde en fantastisk peronlighet, og vi hadde en helt spesiell kontakt. Vi kommuniserte på en veldig intuitiv måte, nesten telepatisk. Snøfte trengte nesten ikke kommandoer, han forsto hva jeg sa virket det som. Han gikk alltid løs, og var alltid rundt meg. Han kunne være med over alt, på bussen, i butikken, til venner, over alt! Jeg stolte på han 100% og jeg tror han gjorde det samme. Jeg håper Ziva etter hvert kan bli en trygg og grei hund som Snøfte var. Men ingen kan erstatte Snøfte, han var  helt spesiell!

Jeg setter stor pris på alle de fine meldingene, støtten og ordene alle har kommet med de siste dagene. Snøfte gjorde inntrykk på alle han møtte. Selv de som kun traff han en gang snakker varmt om inntrykket han gjorde. Mange kjenner han kun fra Facebook-siden, og det varmer at så mange var glad i han selv om de aldri traff han. Jeg syns han var unik, og det virker som mange andre også syns han var spesiell. Jeg kommer til å fortsette denne bloggen under samme tittel. Snøfte har farget hele min verden i løpet av de årene jeg kjente han. Hans verden var min verden. Snøftes verden er også Zivas verden. Derfor ønsker jeg å fortsette å skrive innlegg her, og bloggen skal fortsette å hete Snøftes verden. Min holdning til Ziva, til hundetrening og livet med hund er Snøftes fortjeneste. Alt jeg gjør og blogger om er i hans ånd, det er derfor bare passende at bloggen videreføres og beholder hans navn.

2011
Snøfte og meg sommeren 2011.
Reklamer

2 thoughts on “Den siste tiden – og fremtiden

  1. Tilbaketråkk: Snøftes verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s