Modningstid

IMG_2815
Ziva har blitt veldig glad i vann, og elsker å bade. Hun svømmer villig etter pinner eller ball.

Nå er det lenge siden forrige innlegg. På denne bloggen skriver jeg innlegg etter innfallsmetoden. Jeg skriver om det som inspirerer meg, irriterer meg eller opptar meg til en hver tid. Hadde jeg hatt en ‘publiseringsrutine’ (som jeg ser noen har) ville det blitt veldig kjedelig. (Hunde)livet mitt et stort sett ganske hverdagslig og rutinepreget. Jeg har en jobb som jeg går til hver dag. ZIva er med, og på kvelden trener vi lydighet eller spor eller er med redningshund-gruppa, eller går en lang tur i skogen. I helgene er det vasking av leiligheten og en del mer av det samme som på kveldene i ukedagene. Av og til er det en utstilling eller en annen aktivitet. Siden Snøfte døde i begynnelsen av april har jeg fokusert på hverdagen og rutinene. Ziva ble ganske usikker når Snøfte ble borte, og bjeffet mye. Hun ble også etter kort tid akutt tenåring! Jeg trodde jeg hadde sett det verste av Ziva og hormoner, men mai måned har nok vært den aller verste. Hun har vært ganske uforutsigbar. Fortsatt snill og vennlig og flink på innkalling, men ellers var det meste ganske  skiftende. Før Snøfte døde hadde jeg rukket å melde Ziva og meg på et par konkurranser, blant annet debut i lydighet kl 1. I tillegg bronsemerkeprøve og klubbmesterskap i lydighet kl i 1 i Retrieverklubben avd Oslo. Tanken var at Ziva (og jeg!) skulle få litt erfaring med å gå lydighetsklasser med forstyrrelser og få litt erfaring. Jeg har jo ikke konkurrert i lydighet tidligere, og ikke ZIva heller. Eneste erfaringen jeg har fra tidligere er bronsemerkeprøven med Snøfte. Det er noe helt annet å gå lydighetsøvelsene i en konkurranse sammenliknet med hjemme eller på trening.

Jeg syns debuten til Ziva var grei nok. Hn gjorde det hun skulle, selv om hun ikke ville inn i utgangstillingen. Dette har helt siden starten vært Zivas ‘default’ øvelse, den hun alltid tilbyr først når hun vil ha en godbit, eller ikke vet hva jeg forventer av henne. Så at jeg slet så veldig med å få henne i utgangsstilling før hver øvelse var litt uvant. Men vi fikk helt greie karakterer. Dessverre hadde jeg ikke gjort en god jobb med lufting (var jeg nervøs? stresset?) så Ziva tisset i ringen (gress) mellom to øvelser. Da blir det automatisk 0 poeng på helhet. Det er en ganske kjip øvelse å nulle på for den teller x3 (potensielt 30 poeng!). Vi endte opp med en poengsum på 130 poeng (tilsvarer 3. premie).

To uker senere deltok vi i en ny klasse 1 og fikk 156,5 poeng (fattige 3,5 poeng fra opprykk til klasse 2!). Men Ziva var kjempeflink denne dagen. Fellesdekken var helt grusom. Av de 5 hundene som startet øvelsen var det bare Ziva og en til som klarte å gjennomføre hele tiden. Den andre hunden ble liggende mens 2 hunder begynte å bråke. Ziva ble usiker og reiste seg opp, men blandet seg ikke inn, heldigvis. På neste forsøk ble det på nytt bråk, og Ziva reiste seg igjen, men deltok ikke. Begge gangene klarte jeg å kalle henne inn. Jeg gikk rett ut av ringen og la henne i dekk og fullførte tiden på egenhånd. Ziva har lært denne øvelsen sammen med Snøfte som aldri reiste seg. Han var en klippe i dekk + bli, og Ziva har også blitt ganske flink. Jeg var redd øvelsen nå var ødelagt for henne, og ville gi henne mestring med en gang, og ikke vente til vi kom inn i ringen igjen (og det kanskje smalt igjen!) På tredje forsøket var vi 2 ekvipasjer igjen som fikk forsøke seg på nytt. Denne gangen gikk det bedre. Den andre reiste seg, men Ziva lå støtt hele tiden! Jeg var så lettet og glad. Men når jeg kom ut av ringen merket jeg at jeg var ganske rystet og hadde en veldig indre uro. Det var ingen god opplevelse den fellesdekken. Dagen var varm, og når vi skulle inn i ringen var både jeg og Ziva ganske tappet for energi. Lineføring gikk ganske dårlig, men jeg fikk jobbet opp enerignivået mellom øvelsene og det ble bedre etter hvert.

Jeg hadde allerede da bestemt meg for at Ziva trengte en pause. Dagene rundt den 26. april (dagen med den fæle fellesdekken) bjeffet hun 15-20 ganger i døgnet. Det vil si også om natten. Noe måtte gjøres. Jeg bestemte meg for å gå litt tilbake i treningen hennes. Når man har tøffe perioder i livet er nok søvn noe av det viktigste. Har man ikke overskudd til å takle det som er vanskelig blir alt bare enda verre. Derfor bestemte jeg meg for at Ziva må få nok søvn. Jeg la henne i buret om natten, og når jeg satt i sofaen koblet jeg henne til et bånd. I tillegg fikk hun ikke lenger leke med ball eller andre ting som gjorde at hun ble veldig gira. Jeg bestemte meg også for å bare gjøre aktiviteter som ga mestring og som hun liker, som å finne folk med redningshundgruppa, spore og rundere. Jeg hadde meldt henne på bronsemerkeprøve og klubbmesterskapet, og litt oppmuntret av det gode resultatet til tross for den fæle fellesdekken besluttet jeg å prøve. Uansett ville det være en erfaring, tekte jeg. Men resultatene bare bekreftet for meg at Ziva trengte en pause. Bronsemerket fikk vi ikke. Vi nullet i dekk fra holdt pga en førerfeil. Men Ziva var ikke med, og hun var høy mellom øvelsene (bokstavelig talt: hun hoppet rett opp fra bakken og kikket meg inni øynene! De såkalte kenguruhoppene hennes har det blitt mange av den siste måneden…), og veldig lav i øvelsene (ingen energi eller engasjement. Tror vi fikk femmere og seksere stort sett. Men altså null på en øvelse på bronsemerkeprøven betyr at man ikke har bestått. På klubbmesterskapet kort tid senere fikk Ziva det for seg at dommeren trengte å se de fine kenguruhoppene hennes (!) Ikke noke med det, hun startet øvelsene med meg, tok så løpefart mot dommeren, hoppet opp og stusset forbeina sine på brystkassen til dommeren før hun kikket han i øynene. Stort sett på alle avelsene gjorde hun dette. Det var masse folk rundt ringen, grilling i ett hjørne, masse biler og hunder. Plutselig føk ZIva av gårde ut av ringen i rasende fart midt under en øvelse. Det var ikke mat hun hadde fått ferten av, men mamma Shira! Bak masse biler, på en liten gressflekk lengst borte fra ringen hadde Shira og Vibeke begynt å varme opp til kl 2. Tenk, Ziva gjenkjente lukten av moren blant alle de andre luktene den kvelden! Jeg ble litt imponert egentlig, men måtte prøve å fullføre klassen. Det klarte vi heldigvis. Dommeren var utrolig grei og vi fikk bare to nuller, resten var stort sett femmere og et par seksere tror jeg. Huff, det var en erfaring jeg helst skulle vært foruten. Alt tydet på at jeg måtte gjøre endringer. I mai har vi roet helt ned. Jeg har fokusert på å få Ziva til å roe seg når vi går spor, hun har blitt veldig utålmodig. Så har vi gått et helgekurs i rundering (kjempegøy!), og ellers bare gått på noen av treningene til redningshund-gruppa (blant annet klarte vi opptaksprøven!).

20140609-114248-42168634.jpg
Badenymfen! Hun finner alltid noe vann, og nekter å gå forbi uten å plaske litt.

Jeg tror dette har hjulpet. Ziva bjeffer langt mindre nå, kanskje 1-2 ganger i døgnet. Det virker som tenåringshormonene har roet seg litt også. Hun er har de siste par ukene blitt mye mer stabil og mer fornuftig, og svært lydhør. Den siste uken har hun begynt å tilby å gå fot på tur igjen! Jeg har ikke trent lydighet på ca en måned, og plutselig en dag begynte hun å gå fot, slik hun ofte gjorde i vinter. Utrolig hyggelig å se at hun har lyst å jobbe igjen. Jeg kommer nå gradvis til å begynne å trene lydighet igjen. Men det skal være basert på lek, frivillighet og være positivt for oss begge. Øvelsene kan hun, så jeg skal fokusere på energi og fart, baklegskjeding av øvelsene (og kjede flere øvelser sammen med tanke på konkurranse), samt trene konkurranselikt etter hvert av og til (med merkebånd og kun mat/lek utenfor båndet). Lineføring har vært vår dårligste øvelse hele tiden, så den skal vi ta helt tilbake til start og jobbe frem forsiktig. Har en liten ide til hvordan den skal bli bedre, men vil ikke dele det helt ennå. Vi får se om det lykkes…

20140609-114249-42169312.jpg
Lille Ziva blitt stor, og har fått en voksen kropp!

Som dere skjønner hadde Snøftes bortgang innvirkning på både mitt og Ziva sitt liv. Jeg undervurderte hans betydning for henne, og jeg tror det har vært helt nødvendig å gi henne et pusterom fra krav, og gi henne tid til å bli trygg igjen og modnes i sitt eget tempo. Det er forresten ikke bare mentalt hun har modnet. Hun har plutselig fått en voksen kropp og et hode som passer til resten! Merkelig å se at den lille valpen min nå er en stor hund. Hun blir 1 år om ca ti dager, og jeg må innrømme at jeg venter litt på første løpetid nå. Hannhundene snuser litt ekstra på henne, men hun er flink til å løpefra dem. Tror ikke det er noe på gang ennå. Mamma Shira fikk sin første løpetid da hun var 10 måneder, så jeg syns vel Ziva burde komme i gang snart hun også. VI får se.

20140609-114248-42168287.jpg

Reklamer

4 thoughts on “Modningstid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s