Ett år etter

IMG_5376
Ivrig Ziva på vei til et feltsøk, på helgekurs i august 2014.

Jeg går og smiler skikkelig bredt om dagen. Ziva er inne i en herlig periode, og det er kjempegøy å være sammen med henne. Hun er rolig inne (både hjemme og på kontoret), og oppmerksom ute. Når vi skal jobbe eller trene, være det seg lydighet eller bruksøvelser (rundering, søk, spor) gir hun absolutt alt. Hun er sosial og flink med andre hunder og mennesker, til og med kenguru-tendensene begynner å roe seg litt. Hun går helt nydelig i bånd, og drar nesten aldri lenger. Jeg kan ikke forstå at jeg har vært så heldig, tenk at jeg har fått en så fin hund!

De som har fulgt denne bloggen vet at det har ikke vært akkurat plankekjøring med Ziva. Men jeg tenker at det sjelden er plankekjøring med valper. Noen hunder er født rolige og lydige, men det er viktig å huske at dette er unntakene. De flete valper er ganske lydhøre og interessert i å følge flokken. Men så oppdager de at resten av verden er fryktelig spennende rundt 4 måneder, så er det i gang: dra i båndet, stikke av gårde når de ser andre hunder, bjeffing når de ikke får det som de vil og hopping på fremmende mennesker. Jeg tror mange tenker at den voksne hunden blir akkurat slik den er som valp (dette ser man ofte i måten valper fra useriøse ‘oppdrettere’ fremstiller valpene på finn.no). Det er jo ikke tilfelle. De skjer MYE mellom 8 uker og 2 år – heldigvis! Og man har mange muligheter til å få det til. Løpet er ikke kjørt dersom innkallingen ikke funker når hunden er 5 måneder. Det er litt godt å vite, syns jeg. Tenårings-perioden(e) er ikke morsom, men man må bare tåle hundene og komme gjennom det. Her er det dessverre mange som kaster inn håndkledet og omplasserer hunden på grunn av ‘allergi‘ elller ‘dårlig tid’ eller ‘endret livssituasjon’.

Jeg vet ikke helt hvorfor Ziva nå tegner til å bli en så fin hund, men jeg har brukt mye tid på henne i hverdagen. Vi har gått mange kurs (vi har gått 9 kurs totalt det siste året, og vi er med på det tiende denne høsten), og jeg har vært veldig konsekvent. Ikke bare konsekvent i visse situasjoner, men hele døgnet. Hun får aldri lov å gå ut utgangsdøren før hun har satt seg. Hun får aldri lov å dra i båndet på tur (uansett hvor vi er, eller hvem vi ser). Det minste tegn til draing medfører at jeg stopper, og jeg rikker meg ikke før hun kommer inn i utgangstilling (står/sitter ved siden av meg på venstre side). Jeg bruker aldri kommando, verken ved døren eller i bånd, dette har hun funnet ut på egenhånd at lønner seg. Jeg roser henne dagen lang for små og store ting, og har alltid godbiter i lomma for å understreke gode poeng. Enkelte adferder er så viktige at de gir godbit hver eneste gang: innkalling og hopp inn i bilen, og oppmerksomhet på meg dersom det er katt eller hund i nærheten. Ziva får også godbit og ros hvis hun kommer inn til meg frivillig når hun går løs på tur (bonus). Jeg er nøye med å variere kvaliteten på godbiene så hun ikke helt vet hva som er i lomma i dag: pølsebiter en dag, så smøreost på tube neste, og kanskje Frolic på kveldsturen. Leverpostei og tørrforkuler får hun også innimellom.

Jeg kjefter og straffer aldri fysisk. Det har skjedd at tålmodigheten min har tatt slutt, og jeg har for eksempel holdt henne igjen i nakkeskinnet. Men de situasjonene kan jeg telle på én hånd. Jeg kan heve stemmen og bli litt bestemt, men det er også svært få ganger. Hun har lært at lyden ‘eh-eh’ betyr at det du gjør nå må du slutte med med en gang (jeg bruker ALDRI ‘nei’ eller ‘eh-eh’ når vi trener eller lærer inn nye ting. Det brukes kun i hverdagssitusjoner, feks hvis hun blir for ivrig i lek tennene kommer nær hånden min, eller hun snuser for nær på maten på bordet). Praktiske hverdagskommandoer er også ‘vent’ og ‘pass-pass’. Vent betyr hold den stillingen med en gang (dvs. frys possisjonen). Den er utrolig praktisk feks hvis vi skal gå over gata, og det er trafikk, båndet surrer seg rundt beina og jeg vil ordne det, eller jeg vil at hun skal vente ved døren for jeg har glemt noe inne. Pass-pass betyr at hun skal flytte seg bort fra deg med en gang. Praktisk dersom hun er på vei inn i skapet når jeg åpner skapdøren (veldig vanlig!), eller når jeg går rundt inne og hun går i beina på meg.

Jeg har gjort mye med Ziva dette året, men det aller viktigste i denne prosessen har vært Snøfte, tror jeg. Jeg har hatt et veldig tydelig forbilde, noe jeg har jobbet mot. Ziva blir aldri en ny Snøfte, men han viste meg hvordan en hund kan være – hva som er mulig å kunne forvente. Ziva fikk leve sammen med han i 7 måneder, og jeg har hatt et tydelig bilde på hva jeg ønsker i en hund.

Jeg gleder meg skikkelig til de neste årene med Ziva, hun er bare 15 måneder gammel. Det blir spennende å se hva vi får til sammen. I sommer fikk hun sitt første CERT på utstilling, vi har klart sølvmerket i lydighet, og forrige helg besto vi appellprøven (lydighet) til Norske Redningshunder (NRH) på første forsøk – med blant annet fellesdekk i 5 minutter med skjult fører og forstyrrelser(!) Hun runderer med stor iver og motivasjon, løper rett ut til 50-60 meter, og melder korrekt hver eneste gang. Hun begynner å bli flink i feltsøket, og er ivrig på å spore (og jeg henger på på slep!) Nylig fikk jeg beskjed fra NKK at hun er fri for HD og AD (hun er grad A på både hofter og albuer).

Vi har mange planer, og jeg gleder meg til å jobbe mot målene jeg har satt. Ziva har alle forutsetninger for å klare dem. Vi skal prøve oss på lydighet klasse 1 igjen snart, første mål er opprykk til klasse 2. Vi var 3,5 poeng unna sist, i april, så dette skal gå! Det blir et par utstillinger utover høsten, og drømmen er selvsagt et CERT til. Vi trener med NRH 2 ganger i uken, og drømmen er å klare kravene til B godkjenning i løpet av neste sommer. Det er jo så gøy!

Advertisements

4 thoughts on “Ett år etter

  1. Gratulerer med så flott hund 🙂 Utrolig deilig å lese at målrettet trening gir så gode resultater. Jeg tror det du skriver om å trene hele døgnet er veldig viktig. Hadde alle gjort det hadde det vært veldig mange flere velfungerende og harmoniske hunder rundt omkring. Mange trener hunden bare en eller to timer om dagen. Hva med de resterende timene, tenk alle uvanene hundene plukker opp fordi ingen følger med og belønner det de faktisk vil ha mer av.

    Bra jobba, nå ble jeg inspirert. Kan alltid ble mer konsekvent i hverdagen her også 🙂

    1. Tusen takk! Det har vært frustrende perioder dette året, og jeg har hatt lyst til å hyle høyt enkelte ganger. Et par ganger har jeg måttet sette henne i buret mens jeg gikk i et annet rom for å trampe i bakken og rive i stykker noe i sinne. Det som har hjulpet meg er å tenke på målet, alltid følge prinsippene i positiv trening, og ikke minst mottoet mitt som jeg oppdaget på en blogg i fjor høst: «Practice makes permanent». Det hunden får mulighet til å øve seg på (være det seg vaner og uvaner) blir permanent over tid. Derfor er det så viktig å være våken og trene bort uønsket adferd med en gang (feks. bjeffing, hilsing, kaste seg over maten, gå ut og inn av dører, dra i båndet, osv), og ikke håpe det forsvinner av seg selv, eller tenke at man tar det når man har bedre tid, eller når hunden blir eldre. Kjempeviktig, tror jeg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s