Smerte eller belønning?

nytt_DSC1639
Hundens nese er fantastisk! Det er fascinerende hva de klarer å fange opp, og det er viktig å stole på hunden når man går spor. For tiden jobber jeg med å lære å lese Ziva, og ikke blande meg inn for mye når hun går spor. Dette er Snøftes vakre nese i mars 2014. Foto: Rolf Estensen.

Den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på en utstyrsbruk som jeg aldri før har sett, tror jeg. Det er egentlig vanskelig å tro, men jeg kan virkelig ikke huske å ha sett det før. Jeg snakker om er det som heter nato-løkke. Første gang jeg så det (la merke til det?) var i juli i sommer. Siden den gang har jeg sett det 3 ganger til.

En nato-løkke er en løkke rundt magen til hunden. De jeg har sett har gått med vanlig halsbånd, og et langt bånd. Båndet har vært festet i halsbåndet, så lagt langs ryggraden til hunden, og deretter i en løkke rundt magen (foran bakbeina til hunden). Løkken rundt magen blir i praksis en slags rennerøkke. Effekten blir at når hunden drar i båndet strammes løkken, og påfører hunden smerte ved at tauet strammes rundt den myke mageregionen.

Den første gangen jeg så denne fryktelige innretningen ble jeg så sjokkert. Hver gang jeg har sett noen gå med en nato-løkke på hunden sin har jeg sagt i fra om at dette ikke er noen god løsning (og forklart hvorfor!). Et par stykker har vært helt uvitende til det de har gjort. De gjør det fordi hunden drar i båndet, og har fått tips fra andre mennesker. Det virker som de har trodd at dette er en helt kurant måte å løse problemet på. Uvitenhet er trist å se, og det er synd at folk hører ukritisk på råd fra hvem som helst. Det finnes så mange mer humane metoder å bruke på hunden når den drar i båndet (nesegrime, Halti-sele, osv.). Det finnes også mange treningsteknikker man kan bruke, slik at problemet avtar på sikt.

Det verste tilfelle av nato-løkka opplevde jeg i helgen, på sportrening med en av hundeklubbene jeg er medlem i. Vi gikk sammen to og to, og la spor for hverandre. Ziva og jeg gikk vårt spor først. Deretter skulle den andre gå sitt spor. Idet hun gjør seg klar ser jeg at hun lager en nato-løkke av sporlina. Jeg får helt sjokk, og spør om hun virkelig skal gå sporet sånn. Jeg får vite at det skal hun, for hunden er så sterk i sporet. Det er visstnok den eneste måten å få hunden til å sette ned tempo og dra mindre. Hunden gikk med lite trykk i sporet, og ujevnt drag i lina syns jeg – forståelig nok!

Det kan kanskje oppfattes som en god ide å ha en nato-løkke på hunden, til og med når man går spor. Resultatet er jo at hunden drar mindre – mission accomplished, ikke sant? Men nei, resultatet er at man fikser symptomet (dvs at hunden drar) men ikke det bakenforliggende problemet. Det man må gjøre er å spørre seg er: Hvorfor drar hunden? Det gjør den selvsagt fordi det lønner seg. Får den lov til å dra kommer den fremover og oppnår det den vil, feks snuse på en bestemt lukt, hilse på en hund eller gå den veien den vil. Hver gang den lykkes lærer den at det lønner seg, den får jo tilgang på det den ønsker. Tar du av nato-løkka er problemet fortsatt der fordi den har ikke lært noe. Den drar ikke med løkka fordi det er vondt, ikke fordi den har skjønt at å dra er en dårlig ide.

Når man går spor vil man helst at hunden har et lite ‘sug’ i sporlina. Det skal helst være et jevnt trykk i sporlinen, så man har litt kommunikasjon med hunden (Ziva er ikke veldig god på dette). En hund som går spor i nato-løkke vil ikke utvikle dette suget i linen, vil jeg tro. Det største problemet jeg ser med å bruke nato-løkken når man sporer er den uheldige assosiasjonen hunden får. Når den drar får den vondt. Det å spore skal være lystbetont, og er ofte det morsomste en hund vet. Tydeligvis har hunden jeg så i helgen også vært veldig entusiastisk og energisk i sporet (litt for mye, antagelig). Men bruk av nato-løkka vil gjøre at sporing assosieres med smerte og ubehag. Jeg vil tro at dette påvirker hundens generelle glede over arbeidet på sikt. Som sagt gjør hunder det som lønner seg. Er hunden for voldsom og drar for kraftig i sporet tenker jeg det kan være lurt å avslutte aktiviteten, så den ikke oppnår det den ønsker (nemlig å spore). Ziva hadde en tendens til å dra veldig hardt i sporlina før. Dersom jeg stoppet opp eller forsøkte å få kontakt med henne i sporet virket hun frustrert og irritert over avbrytelsen. Men det å ta pauser i sporet har hjulpet på henne. Da får hun mulighet til å hente seg inn, og hun går mer rolig og konsentrert etter pausen. Man kan også legge godbiter i sporet, eller gjenstander, for å få hunden til å roe ned tempoet litt. Det kan også hjelpe å gå spor på harde underlag (asfalt, betong, grus, osv.) for å lære hunden rett sporadferd og få den til å bli mer nøyaktig. Ziva og jeg har masse vi må jobbe med i sporet. Jeg er ingen ekspert, men jeg leser mye bøker, artikler på nettet, går kurs og snakker med folk. Det finnes et antall ting jeg ville prøvd ut dersom hunden ble for sterk i sporet. Å påføre hunden min smerte er ikke aktuelt for meg.

Når man har hund, uansett hvor aktiv man ønsker å være med den (familiehund eller konkurransehund), må man gjøre et valg om hvordan man ønsker å trene: med smerte eller positiv belønning. Mange følger bare strømmen, og de vilkårlige rådene de får, mens andre er svært bevisste. Bruker man strupehalsbånd, nato-løkke, napper i båndet, tar hunden i nakkeskinnet eller bruker fysisk avstraffelse (klyping, legge den i bakken, osv.) da bruker man smerte som virkemiddel i treningen. Man får nok en hund som oppfører seg, men den gjør det fordi den ønsker å unngå smerte og ubehag. Bruker man belønningsbaserte treningsmetoder, der man belønner adferden man ønsker (med mat, ros, lek eller annet hunden liker) og overser den man ikke ønsker, da får man en hund som jobber for belønningen. Den jobber med glede og fordi den får en lystbetont (be)lønning. Hunden med nato-løkka gikk jo sporet sitt på et vis. Hunder som jobber for å unngå smerte kan nok vise en slags glede når jobben er gjort. Men gleden er ikke fordi den er fornøyd med seg selv, eller fordi den har likt jobben nødvendigvis. Den er lettet fordi den har unngått smerte.

Alle med hund må ta et grunnleggende valg: vil du trene med smerte eller belønning? Jeg kan ikke forstå at noen velger smerte. Selv om hunden ikke virker å la seg påvirke nevneverdig av feks en nato-løkke (eller å bli kløpet eller nappet i halsbåndet, osv) er det det et verktøy som baserer seg på bruk av smerte, og det kan oppleves som skremmende, truende og krenkende for hunden. Man påfører hunden smerte for å få den til å endre adferd. Det virker på meg som en utrolig feig, grusom og unødvendig måte å behandle hunden sin på.

Reklamer

2 thoughts on “Smerte eller belønning?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s