Året etter

IMG_1755
Snøfte og Ziva for ett år siden i dag, 5. april 2014. Den siste turen de gikk sammen. Ziva var hos Per-Ove og Vibeke, og mamma Shira og Cava, de siste dagene Snøfte levde.

Denne påsken har jeg jobbet mye, og ennå er det en dag igjen av påsken. Ziva har fått være med på hyttetur sammen med mammaen sin Shira, og ‘tante’ Cava. Cava er den andre hunden til Per-Ove og Vibeke. Hun kommer fra samme kennel som Ziva og Shira, men de er ikke i slekt. Siden nyttår har moren min også passet Ziva i kortere perioder. I tillegg har hun flere ganger i uken kommet innom kontoret og hentet Ziva, og gått lange turer med henne. Alt for at jeg skal kunne sitte lenge på kontoret og jobbe uten å få dårlig samvittighet for at Ziva ikke får det hun trenger. Det er godt å ha slike snille mennesker rundt seg (og som Ziva i tillegg elsker å være sammen med!), når jeg trenger avlastning og hjelp. Nå begynner jeg omsider å se slutten på arbeidet med avhandlingen. Jeg tør nå tro på at jeg virkelig kan komme til å bli ferdig innen fristen i mai. Det er en lettelse.

IMG_1546
Dette bildet henger på kontoret mitt, og jeg ser ofte på det. Spesielt når jeg står fast, eller tviler på at jeg blir ferdig med avhandlingen. Kortet fikk jeg tilsendt i posten fra en venn kort tid før Snøfte døde.

Midt i innspurten på arbidet med PhD-avhandlingen tenker jeg mye på Snøfte. I går var det bursdagen hans. Han hadde fylt 12 år dersom han hadde levd. Det er vemodig å tenke at han er borte, men jeg prøver å glede meg over minnene. Jeg har ganske mange små filmsnutter, og bilder jeg tok av han. Det er utrolig koselig å se på når jeg savner han. I går delte en jeg kjenner  en video på Facebook av en eldre agility-hund som gikk sitt siste løp. Stiv i kroppen luntet den gjennom en tunnel og slalomen, før føreren lot den få avlutte sin karriere med verdighet. Jeg ble utrolig rørt, og begynte å tute. Det er noe helt eget med eldre hunder. De er så trygge og har mye livserfaring. Om noen dager er det ett år siden Snøfte døde, og jeg gruer meg. Jeg savner han, og han er i tankene mine til stadighet.

IMG_1642
Snøftes bursdagsfrokost for ett år siden. Snøfte oppdaget bokstavkjeks den siste uken av sitt liv. De falt virkelig i smak, og han elsket dem!

Som jeg har skrevet om på bloggen har jeg slitt litt med å forsone meg med tidspunktet han døde. Jeg tror det var rett for han, men kunne han ha levd lenger? Jeg har innsett at det nok var rett, og uansett var det nok i tilfelle bare snakk om dager eller noen få uker. Han var sterkt plaget av varmen om sommeren. Han peste mye, og jeg ser på filmene av han fra de siste dagene at han slet (selv om lyset og glimtet i øynene er der, og halen vifter av glede). Det var nok varmere på denne tiden i fjor enn i år, og han hadde det ikke lett. Det var nok en riktig avgjørelse, men det var tungt å måtte ta avgjørelsen for han.

IMG_1756
«Super-Snøfte», tegnet av en nabo-jente som gikk turer med Snøfte og ble veldig glad i han.
Reklamer

3 thoughts on “Året etter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s