Rundering

Foto: Anna Bjurgård Compton
Foto: Anna Bjurgård Compton

Jeg har (litt motvillig) innsett at jeg liker å trene bruks, og spesielt rundering. Det var nesten umiddelbar kjærlighet, før jeg egentlig skjønte hva det var. Jeg føler meg litt som en rosa-blogger i og med at jeg ønsket å skrive ting som *elsk* og *smelt* og ❤ rundering ❤ i tittelen til dette innlegget, men jeg klarte å styre meg! Da jeg fikk Ziva var planen å bruke henne til terapihund, og kanskje konkurrere litt lydighet. Bruks hadde jeg ikke sansen for, så for meg skikkelig macho-menn med strupehalsbånd og store schæfere eller maller i skogen. Tenkte at i den verden hadde jeg og en søt liten labrador (vanlig labbis og ikke jaktlabbis engang!) som trener med klikker og positive metoder ingenting å gjøre. Men så ble jeg litt interessert i å trene redningshund da Ziva var valp, og begynte i NRO da hun var 7 måneder gammel. Jeg hadde lest litt om rundering, i bøkene Rundering i teori og praksis (Morten Egtvedt og Cecilie Køste) og Sök och räddningshunden (Anita Leander Mellin). Men det er en øvelse det er vanskelig å kun lese seg til. Det virker så abstrakt og i teorien veldig enkelt! Men rundering er langt fra enkelt. Det ser enkelt ut når en ferdig opplært hund gjør det, men det er en utrolig kompleks og sammensatt øvelse. Det er mange detaljer som alle skal fungere sammen. Man ber jo hunden løpe frem og tilbake i skogen, gang på gang, i et bestemt mønster. Og dette skal den gjøre til den finner noen, uten å minske fart eller miste motivasjonen. Det er nesten naturstridig at det er mulig! Ikke nok med løpingen, når hunden finner et menneske i skogen, enten sittende, gående, oppi et tre, eller gjemt under en skrent dekket med et kamuflasjenett så skal de gripe en bøyle de har hengende rundt halsen (såkalt fastbitt), finne hundeførerern og slik melde funnet. Jeg syns fortsatt det er utrolig at det er mulig å lære hundene dette.

Første funn
Zivas første funn, januar 2014. Foto: Christina Skorge

Selvsagt begynner man med øvelsen i ulike deler, og gradvis settes det sammen. Og man begynner med løsbitt, før man lærer hunden å bruke fastbittet. I starten har man kanskje bare to-tre slag ut i skogen med funn på hvert slag. Ziva tok dette med melding veldig greit, og meldte med løsbitt fra dag en. Det har vært veldig lite tull med meldingene hennes. Hun har ikke så veldig lange bein, og en kompakt kropp, det er hennes svakheter. Men hun utmerker seg med en voldsom arbeidskapasitet, høy motivasjon og stor fart – Ziva kan løpe skikkelig fort!

Jeg har slitt litt med motivasjonern når det gjelder runderings-treningen, spesielt for en måned siden. Det er krevende å trene rundering for man er veldig avhengig av å være flere. Man trenger helst 2 figuranter som kan gjemme seg i skogen (en på hver side av midtlinjen). Derfor må man nesten være minst 3 personer som trener sammen av gangen. ‘Prisen’ for å få trene rundering er at man selv må være figurant når de man trener sammen med trener sin hund. Og i og med at det er en så sammensatt øvelse er det mange meninger om hva man bør gjøre for å løse problemer som oppstår, og alltid nye detaljer som skal på plass. Jeg har i perioder holdt på å bli sprø av alle rådene og meningene jeg har fått høre. En dag hører man en ting, neste trening hører man noe helt annet 😛 Bah! Min motivasjonssvikt har i perioder ikke handlet om selve runderingen, men alt det andre rundt har av og til vært vanskelig å takle. Men å slutte har ikke vært et reelt valg egentlig. Jeg ser at Ziva elsker det, og hun må få brukt seg. Hun er en arbeidshund, og det hadde vært helt feil å slutte med det hun liker best av alt. Vi har hatt pauser (feks om vinteren når det er snø, og i perioder i vår da jeg jobbet mye), men det har alltid vært utrolig godt å komme igang igjen. Da jeg var ungdom drev jeg med hester, og var i stallen så mye som mulig. Jeg elsket det å være ute i all slags vær, føle at jeg fikk brukt meg og utfordret meg. Hestene må ha stell og mosjon selv om det regner sidelengs eller er kaldt. Etter at jeg sluttet å ri (da jeg begynte å studere) har jeg savnet det å være ute i naturen uansett vær og forhold. Med rundering får jeg litt av de samme typen opplevelser. Man går utenfor stier, sitter figurant i skogen selv om det regner, er surt eller er litt mørkt. Det stiller krav til at man har godt utstyr, noe jeg ikke alltid har hatt. Det er veldig kjipt å være figurant i våt skog dersom man har glemt å impregnere skoene. Noen ganger har det ikke vært gøy, man er klissvåt etter en halv time, og det er fem-seks til som skal rundere den kvelden. Men det er i slike situasjoner man blir utfordret, og må hente frem vilje og motivasjon og krefter og bite tenne sammen – og tenke at neste gang må jeg impregnere skoene og huske regntøy! Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv.

Ziva og jeg trener med NRH-laget vårt 2 ganger i uken (en kveld i uken, og en hel dag i helgen). I tillegg trener vi ofte med OODK (Oslo og Omegn Dressurklubb, en av hundeklubbene jeg er medlem i) en gang i uken. De har etter hvert fått en veldig aktiv brukshund-gruppe, og denne våren har veldig mange rundert. Det er utrolig gøy å ha et slikt flott treningsmiljø i den lokale hundeklubben. I tillegg kommer kurs og lagsamlinger i NRH.  I løpet av høsten skal vi klare B-prøven i rundering i NRH. Vi har prøvd en gang, men jeg var litt nervøs og stresset. Dette fanget Ziva opp, og jobbet ikke slik hun pleier, dessverre. Men hun kan dette, det har hun vist på trening flere ganger, så jeg tror vi klarer dette neste gang. For et par uker siden deltok vi i klubbmesterskapet til OODK i rundering. Kjempegøy å prøve seg i en konkurransesetting, selv om det var veldig uformelt. Bruks er ganske omfattende i konkurranser, for det er tre elementer: sepsialøvelsen (rundering eller spor), feltsøk, og lydighet. Før klubbmesterskapet tenkte jeg det var veldig mye, og merkelig at alle elementene var med. Men underveis i konkurransen syns jeg det var overraskende gøy! Det minnet meg litt om feltritt med hester, der man konkurrerer i dressur, feltritt og sprang. Og det var ganske gøy å vite at man hadde flere sjanser til å oppnå poeng. Det er ikke bare en runde i ringen som i lydighet, men tre. Spesialøvelsen teller selvsagt mest, og det er vanskelig å hente seg inn dersom denne går dårlig, men man har en mulighet. Tidligere har jeg tenkt at å konkurrere i rundering er totalt uaktuelt for meg og Ziva. Men etter erfaringen med klubbmesterskapet (der vi kom på andre plass) har jeg endret mening. Vi skal prøve oss i rundering kl. D i løpet av høsten!

Foto: Anna Bjurgård Compton
Foto: Anna Bjurgård Compton
Advertisements

4 thoughts on “Rundering

  1. Inspirerende og ærlig lesing, Signe! Bra at du ikke lar deg stoppe av alle mulige slags råd og uråd :-). Det er vel en av de tingene vi førere bare må lære oss å takle – sile ut – samt ev. være tydelig på når vi ønsker råd og ikke. Du og Ziva er jo veldig flinke.

    1. Tusen takk, Iren! Veldig hyggelig å høre. Kjempehyggelig i OODK, mye takket være de fine folkene, som deg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s