Hva er det med schæfere?

Vent!
Snøfte og Aquila høsten 2011.
Det er to schæfere i gata der vi bor. I naboblokka var det lenge en eldre schæfer (som ble barbert om sommeren slik at den så ut som en løve, men det er en digresjon). Rett etter at jeg fikk Ziva (og hadde nettopp flyttet inn i nabolaget) traff vi på den for første gang. Ziva var 9 uker gammel, og Snøfte var en eldre pensjonert førerhund og godkjent terapihund – godt språk og snill som dagen var lang. Vi traff altså på naboens schæfer og den fløy rett på Snøfte og Ziva etter tur. Etter dette gikk jeg alltid store buer rundt den når jeg så den, ofte store omveier. Eierne hadde en forkjærlighet for å bare slippe den ut i ‘hagen’, dvs gangveien alle må gå for å komme til turområdet. Der sto den, eller lå, i timesvis og ‘voktet’ på eiendommen sin. Jeg prøvde å gå forbi en gang, men da kom den mot oss med harde, stirrende øyne. Deretter la vi om turen med en gang jeg så denne hunden.
Den ande schæferen i nabolaget bor litt borti gata. Om sommeren lar eieren den være mye på verandaen, det virket nesten som den bodde der om natten. De bor i 1. etasje, rett ved siden av bilveien og fortauet. Da Ziva var liten gikk vi kveldsturen den veien. Men jeg oppdaget raskt at det ikke var så lurt for denne hunden på verandaen våknet selvsagt til live hver gang det gikk en hund forbi på fortauet. Det ble høylydt bjeffing på gamle Snøfte og Ziva. Nå ser vi denne hunden på tur av og til, og den brumler mot Ziva. Hun vil gjerne gjøre det samme, men jeg går over på andre siden av veien når de kommer og avleder med mat. Den går heldigvis alltid i bånd, selv om jeg syns det er veldig trist å se at denne store hunden aldri får strukket på beina og utfolde seg fysisk. Det kan hede den får det, for jeg ser den jo bare når de går på veien. Men jeg har aldri sett den på noen av turveiene i nærheten heller.
Naboen med den territoriale scæferen som angrep Ziva og Snøfte har nå fått seg ny hund. En omplassert schæfer. Noen naboer sa at det virker som en grei hund. I dag på morgenturen traff vi den for første gang. På oversiden av blokkene finnes en stor gressplen som ofte brukes av barna i nabolaget for å spille fotball. Der ligger det ofte utstyr eller baller de har glemt når de går hjem, men ikke så mye nå om vinteren. Ziva var overlykkelig da vi kom opp på gressbanen for det lå en fotball der! Hun hadde så lyst å leke, men jeg klarte å overtale henne til å vente til vi hadde gått runden vår. Da vi kom tilbake til banen hadde Ziva forventninger til at hun skulle få leke med fotballen. Men jeg så at den nye schæferen og en av eierne allerede lekte med den i andre enden av banen. Det var godt med avstand, så jeg besluttet å ikke ta bånd på Ziva. Hun er tryggere og lettere å kommunisere med når hun går løs, og det er lett å avlede fra forstyrrelser med mat når det er så stor avstand. Jeg ropte til eieren og ba henne ikke kaste ballen mens vi gikk forbi, men hun gjorde det likevel. Etter at schæferen hadde tatt ballen i munnen begynte den å komme mot oss. Ziva klarte ikke la være (Ball – og hund! Jippi!) Så hun løp dessverre hunden i møte. Den gikk rett i en annen modus og angrep Ziva. Det så ut som lille Ziva ble trampet på, at denne hunden bare valset over henne. Hun pep men klarte å komme seg på beina og løp i full fart bort fra den. Men schæferen kom etter, men store kraftfulle galoppsprang. Han var rett bak Ziva, men hun klarte akkurat å løpe raskt nok. Samtidig kom det noen lyder jeg aldri har hørt fra henne, en slags frustrert desperasjon. Det så virkelig ut om hun var helt i villredde og løp i blinde. Jeg prøvde å være rolig og rope på henne slik jeg pleier, positiv og rolig (ikke lett!). Heldigvis svingte hun mot meg rett før skogen og kom til meg. Da ga schæferen seg, og eieren fikk kontakt med den.
Jeg tror ikke Ziva ble skadet. Klynkene og piiivingen var nok fordi hun ble litt sjokkert og overrasket. Hun har ikke opplevd å bli angrepet før (bortsett fra da hun var 8 uker, men jeg løftet henne opp med en gang, så det var ganske kort – og hun var veldig ung). Jeg ser ingen sår eller skader på henne, heldigvis. Jeg ble skikkelig sint på eieren. Ikke så lurt, jeg vet. Men jeg ble skremt og hadde nok behov for å avreagere. Jeg blir så utrolig irritert på hundeiere som mangler kunnskap. Jeg blir så lei av å være tålmodig og predagogisk og forståelsesfull, og være den som skal oppmuntre til at folk skal bli inspirert til å hjelpe hunden sin (og seg selv!) ved å søke kunnskap. Man kaster da ikke en ball (eller annen ressurs for den saks skyld!) når man ser en annen hund i nærheten!?!! Spesielt etter at jeg har bedt henne om å ikke gjøre det. Kunne hun ikke se at jeg holdt Ziva nær, at jeg ikke ville at hun skulle løpe bort? Jo, jeg kunne tatt Ziva i bånd, men jeg tror faktisk situasjonen kunne blitt verre. Dersom den andre hunden hadde kommet mot oss og Ziva hadde vært i bånd er det stor sannsynlighet for at hun hadde blitt usikker og begynt å lage lyd. Da kunne den andre hunden tolket dette som aggresjon og flydd på henne på helt annen måte.
IMG_0618
Ziva (7 mndr) leker med Quiero (9 mndr) i januar 2014.
Det er påfallende at alle schæferne i nabolaget har vanskeligheter med å være sosiale. Jeg er nok i utgangspunktet litt negativt innstilt til rasen. Moren min ble bitt av en schæfer da vi var på joggetur sammen. Jeg var ca 11 år, og vi bodde i Roma. Vi løp nedover en gate i et rolig boligstrøk. Tydeligvis var en av portene til ett av husene åpen, for plutselig kommer det en schæfer løpende bakfra og helt uprovosert biter den mamma i leggen. Jeg ser dette i øyekroken i det dette skjer. Den gaper skikkelig opp, tar tak og holder rundt den høyre leggen. Det blir flere tydelige hull i huden etter tennene.
Jeg har aldri likt schæfere. På grunn av den lave bakparten ser det ut som de lusker seg bortover. Derfor syns jeg de virker så uærlige i kroppsspråket sitt. Jeg er klar over at jeg ikke er så glad i schæfere, så jeg har bevisst forsøkt å gjøre noe med det. Da jeg fikk Ziva var jeg veldig opptatt av at hun skulle få leke med schæfere slik at hun ble vant med dem. En av hennes beste kompiser som valp ble brukschæferen Quiero. De lekte veldig godt sammen som valper. Han har blitt en stor (flott) hund, og da han var tenåring ville han ri på henne hele tiden. Han ville ikke at andre hunder skulle komme nær henne på tur, så det ble litt klabb og babb, og de har ikke fått truffet hverandre så mye etter at de ble voksne. Jeg prøver å pushe meg til å være figurant når det er schæfere som skal trene. Quiero er på NRH-laget mitt, og det går kjempefint å være fig for han. Vi hadde en annen schæfer på laget i fjor, Pepsi, og jeg var fig for henne. I 2011 bodde Snøfte og jeg sammen med Charlotte og schæferen Aquila i flere måneder. Jeg er ikke så redd for schæfere tror jeg, men jeg er ikke spesielt glad i dem heller. Men jeg tror ikke jeg har overført min skepsis for rasen til Ziva. Schæferne i nabolaget får kun én sjanse. Jeg klarer ikke stole på dem. Nå skal det sies at de schæferne jeg klarer å forhode meg til har veldig flinke eiere som er bevisste på sin rolle og som aktivt forsøker å jobbe med seg selv og hunden. De er nysgjerrige og deltar på treninger og kurs. Jeg mistenker at schæfer-eierene i nabolaget ikke har gått på så mange kurs med hunene sine, dessverre. Trist for hundene, og naboene.
Quiero og Ziva i januar 2014.
Quiero og Ziva i januar 2014. Se så vakker Quiero er!
Advertisements

3 thoughts on “Hva er det med schæfere?

  1. Jeg forstår og deler din frustrasjon. Og heller ikke jeg orker å være tålmodig med alle hundeeiere lenger. Min oppfatning er at schäferhunder er flotte arbeidshunder som de fleste eiere ikke skulle hatt. (En digresjon, kanskje..: Jeg har selv adoptert en 6 år gammel atypisk schäferhund fra Ungarn nå – og det følger kjempemasse arbeid/trening med henne. De verste utfordringene er dessverre alle hundene som går løse i hagene her på bondelandet – flest elghunder. Jeg trener min hund med positiv forsterkning og klassisk betinging ift. andre hunder. Men det er håpløst å finne turveier å gå her når det er hunder som gjør utfall mot henne overalt. «Bare gå forbi», sier eierne). Schäferhunder står mitt hjerte nær – de gir en fantastisk kontakt og er usedvanlig samarbeidsorienterte når de blir behandlet riktig. Men jeg ser også altfor mange eiere med schäfer og andre arbeidshunder de overhodet ikke har kontakt med eller kontroll over. Det er så synd at rasen har blitt så populær i Norge, og det gjelder andre arbeidshunder, som Border Collie, også. De færreste tar seg tid til den mentale aktiviseringen disse hundene trenger. Jeg skulle ønske at spørsmålet ditt i stedet var: Hva er det med eierne av schäferhunder?». 🙂 Mvh. Britt Eriksen

    1. Takk for kommentar! Jeg er egentlig litt enig med deg, det er nok eierne som er problemet. Men det er påfallende at det er schæferne i nabolaget som er vanskelige å forholde seg til. De virker svært lite/dårlig sosialisert. Jeg er veldig opptatt at vi må se individene og ikke generalisere på bakgunn av hundens rase. Men jeg syns det er vanskelig her i nabolaget 😦

  2. Jeg har desverre samme oppfatning som deg, og jeg tror svært mange hunde eiere har samme erfaring som dere.
    Sånt er veldig kjedelig, men det er vel eierene vel så mye som hundene som trenger trening her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s