Bytur

Bilde 24.02.2016, 13.40.36

I dag har Ziva og jeg vært på Torhov for å kjøpe fiskeolje og vom-kuler. Benyttet anledningen til å ta en tur i parken. Ziva er sjelden i sentrum, og er ikke så vandt med det. Det er fint at hun blir eksponert for den slags miljø innimellom også. Hun plages ikke av trafikken eller lydene, men hun er et naturbarn, og er svært fascinert av alle luktene og hundene. Det er mye å ta inn på en gang for henne. Hun er litt usikker med ukjente hunder, og små hunder er ikke så vanlig at vi treffer på oppe hos oss ved marka-grensen. Vi har jobbet en stund med at hun skal holde seg hos meg til hun får klarsignal (‘værsågod’) til å gå bort til andre hunder. Da føler hun seg tryggere, og jeg kan se an hunden litt før hun stormer bort til den.

I parken traff vi på en skjønn gul larbrador-tispe på 13 måneder som lekte med en frisbee. Ziva måtte brumme litt for å vise denne jyplingen at hun var eldst, deretter lekte de fint. Labbis-eieren kastet frisbeen og begge labbene koste seg med å løpe etter og hente (Ziva var raskest, og syns et var litt stas å ‘vinne’ frisbeen gang på gang). Gradvis kommer det til mange flere (små) hunder, blant annet en helt herlig trygg og sosial liten valp på 13 uker. Denne hadde vi truffet tidligere på runden i parken. I møtet med alle disse spennende hundene blir valpen litt overivrig og det koker litt over for den. Den bjeffer en del.

Her er et utdrag fra hvordan dette gikk:

Valp (13 uker): Vov-v-vovv-vov-vov! Vovv!
Eier: Nei!
Valp: Vovv! Vovv!
Eier: Nei! Nei!
Valp: Vov! Vov-vov-vov!
Eier: Nei!

… (osv i ca 15 min)

Valp: Vov-vov-vov
Eier: Nei!

Jeg tenker at dette har ingen effekt, stakkars valp som bare får høre Nei! Jeg klarer ikke å være vitne til dette lenger. Eieren virket reflektert og flink da jeg pratet med henne tidligere. Jeg bestemmer meg for å gå bort til henne, og sier rolig og vennlig:

Meg: Jeg tror ikke det hjelper å si nei.
Eieren: Det har hjulpet veldig bra tidligere.
Meg: Hadde jeg vært deg ville jeg tatt hunden bort fra situasjonen når den bjeffer (hvis det plager deg at den gjør det). Da vil den etter hvert lære at den ikke oppnår det den vil (leke og være sosial) ved å bjeffe.
Eieren: … (lar hunden være, den fortsetter som før).

Alle eierne i gruppen ser på meg som om jeg kommer fra en annen planet.
Jeg går. Vi har vært der lenge nok. Jeg har fått nok av hundeeiere i byen.

Hva er det som får folk til å tro at en valp, som er helt ny i livet, på magisk vis vet at nei betyr slutt å bjeffe? Hadde hun lært valpen hva nei betyr? Hvordan sikrer hun seg at valpen ikke kobler nei til å sosialisere med andre hunder? Var den i det hele tatt klar over at den bjeffet? Å si ‘nei’ har kanskje fungert i andre settinger med mindre forstyrrelser, feks hjemme på stuegulvet, men dette var noe helt annet! Og hva lærer hunden av dette om den bare hører nei, og ikke får ros når den faktisk gjør det rett, dvs leker uten å bjeffe? Hva er vitsen med å gjøre ting mot hunden om den ikke lærer noe av det? (Mange gjør dette feks når hunden hopper. Hjelper det? Lærer den? Hvorfor fortsetter eiere likevel å kjefte når det ikke har noen effekt? Traff en gang en dame med en duddel på 5 år som hoppet på meg som en kenguru. Hun kjeftet, og ba meg kjefte – noe jeg selvsagt ikke gjorde! Bør man ikke skifte taktikk etter fem år?) Det er mange veier til Rom, for å si det slik, men hvorfor ikke velge en som gir effektiv læring OG bygger en god relasjon med hunen? Det forundrer meg (fortsatt) at så mange velger å kjefte og bryte ned relasjonen til hunden, og bygge et samspill på tvang og trusler.

Da jeg forlot denne stumme gruppen av voksne mennesker fulgte 3 hunder etter meg og Ziva. Jeg stoppet etter ca 50 meter, og to løp tilbake til eierne etter en stund. Den tredje ble med helt ned til veien. Der stoppet jeg, og den ble værende. Plutselig innser mannen som eide hunden at den var borte(!) Han kommer gående mot oss og tar hunden i bånd.

Idet vi forlater parken ser jeg en mann med hunden i bånd. Den drar mot Ziva og vil hilse. Mannen banner og kjefter og rykker og drar. Ikke nok med det, i skrittene etterpå svinger han pekefingeren og hånden som holder båndet mot hodet til hunden mens han gauler: «Ikke gjør sånn! Det der skal du ikke gjøre!» Hunden viker unna, og jeg får inntrykk av at den har fått seg noen klask med bånd/hånd tidligere.

Jeg er sjokkert over hvor lite interessert mange hundeeiere er i hunden sin, og hvor lite reflekterte de er om læring og relasjonen de skaper med den. Jeg blir lei meg på hundenes vegne. Glad vi bor utenfor sentrum. Det finnes nok slike eiere her i nabolaget vårt også, men jeg treffer dem heldigvis ikke så ofte.

Bilde 24.02.2016, 13.40.33

Advertisements

3 thoughts on “Bytur

  1. Det finnes så utrolig mye rare og uvitende hunde eiere. Blir helt matt selv. Og ja det finnes flere veier til Rom, men disse menneskene går jo knapt på veien. .

  2. Tusen takk for dette innlegget! Virkelig 🙂 Jeg synes dette med bjeffing og oppførsel rundt andre hunder er vanskelig i seg selv, også fordi jeg er førstegangshundeeier og man hører så mye RART, blir litt hodegal jeg! Hehe. Noen mener man skal si «nei» og like fort belønne for å bli stille, andre mener man bare bør snu og gå igjen og ignorere oppførsel, andre mener man skal starte med sladretrening f.eks. eller bare vente til den er stille generelt og stå på samme sted det starter. Jeg blir litt sprø selv, for jeg har en hund på nå 13 mnd som vil bjeffe på andre hunder og jeg får ikke kontakt med han… jeg prøver å lage god avstand, være veldig oppmerksom på å si bra eller klikke når jeg får kontakt/han er stille, men han enser hverken ord eller godbit ofte… Bah! Jeg har klart ved sladretrening å få det bort på mennesker og nå kan vi fint passere mennesker på gang vei uten noe stort ut av det, men lang vei igjen med andre hunder. Som jeg sier; så klart, bjeffing er én ting, men verre at jeg ikke får kontakt – han låser seg :p Derfor fint å lese en blogg som dette! Men må bare spørre, hva ville du gjort i den situasjonen dersom din hund dro seg mot en annen hund for å hilse slik du beskriver i siste del her? Kanskje du har noen gode råd på veien til meg if. det jeg skriver her? Vet han er valp, og føler dette kom mer og mer ved kjønnsalderen, men jeg er ikke personen som tenker «åh, det er alderen, det går over», for ofte gjør det ikke det – fordi det også blir en vane for hunden! :p Tusen takk, du virker så dyktig!

    1. Takk for kommentar! Sette stor pris på det. Beklager litt sent svar. Hundetrening, og problemløsning kan være utrolig frustrerende, for alle har en mening om hva som fungerer – virker det som. Det er mange veier til Rom, og mye kan fungere. Men mye fungerer ikke, og mange teknikker bidrar til å ødelegge relasjonen til hunden (fremfor å utvikle, bedre og bygge den), og noen gir bivirkninger man ikke kan forutsi på forhånd (annen adferd som kan være verre en den man forsøker å minimere). Som hundeeier må man ta et valg, et grunnleggende valg om hvor man står når det gjelder trening av hund. Jeg har skrevet noen innlegg om dette, feks disse:

      https://snofte.wordpress.com/2014/10/03/positiv-versus-negativ-hundetrening/
      https://snofte.wordpress.com/2014/10/19/smerte-eller-belonning/

      Det grunnleggende valget, slik jeg ser det, er et valg mellom å bruke positiv forsterkning (belønning av positiv adferd), eller påføring av ubehag/smerte for å kommunisere til hunden at den har gjort feil. Jeg vet at du har gjort deg tanker rundt dette allerede (jeg følger deg på Instagram, og har fulgt bloggen din 🙂 ) Grunnen til at jeg sier dette så tydelig her er at dette grunnleggende valget kan hjelpe deg i situasjoner der du får mange innspill og ulike meninger. I hvert fall har det hjulpet meg når jeg har slitt med å finne en løsning på problemer. I og med at jeg kun vil bruke positiv forsterkning er det å si nei når Ziva gjør feil ikke så veldig produktivt som metode. Da gir man oppmerksomhet til den adferden man ikke ønsker, man gir ikke hunden noen alternativ adferd å utføre, og man belønner ikke noen ønsket adferd. Et alternativ i positive treningsmetoder (ikke alle er enige her, men jeg bruker dette) er å fjerne det hunden ønsker dersom den har uønsket adferd. Dvs at dersom hunden bjeffer på andre hunder (uønsket adferd) kan man fjerne den fra situasjonen. Så lenge den er sosial og ikke bjeffer får den fortsette med aktiviteten (belønning).

      Et annet prinsipp i positiv trening er at man skal lykkes minimum 80% av tiden. Dersom hunden ikke lykkes er kriteriene for høye/vanskelige eller forstyrrelsene for krevende for hunden. I alt du gjør med hunden bør du tenke på dette. Hjelp hunden til å lykkes! Dersom du ikke kan ha hunden din sammen med andre hunder uten at den bjeffer, eller kan gå forbi andre hunder på gaten uten at den bjeffer, så er dette foreløpig for vanskelig for han. Du må kontrollere situasjonen slik at hunden lykkes. Dvs at du feks kun står langt nok unna andre hunder slik at han ikke bjeffer. Belønn, og evt gå lit nærmere dersom du er sikker på at de vil gå bra. Begynne han å bjeffe må du ta et steg tilbake. Desom bjeffingen kommer etter en stund fordi han blir oppjaget og ivrig kan du la han være sosial så enge han er rolig, og fjerne han fra situasjonen før han rekker å bli oppjaget og begynner å bjeffe.

      Bjeffer han på alle? Eller er det noen han kjenner godt der han ikke bjeffer? Bjeffer han fordi han syns det er spennende, eller er han usikker? Dette er spørsmål du også må ta stilling til. Ziva bjeffer lite ute, men har hatt perioder de hun har bjeffet inne i leiligheten og i billen. Dette har vært usikkerhet, og da har jeg sørget for at hun føler seg trygg, får nok hvile, og minst mulig sjanse for å høre lyder osv som gjør henne usikker (feks ved å dekke til vindusflater så hun ikke ble oppmerksom på alle som gikk forbi ute, og da ble hun mye roligere).

      Jeg er veldig opptatt av at hunden skal lære seg gode vaner fra starten av. Det er mye lettere å lære hunden gode vaner ennå avlære problemadferd. Derfor er jeg veldig nøye med å gi Ziva minst mulig anledning til å gjøre ting feil. Ser jeg en adferd jeg ikke ønsker tar jeg tak i det med en gang. Mottoet mitt har vært «Practice makes permanent», dvs at jo flere ganger hunden får muligheter til å praktisere («øve») en adferd, jo større sjanse er det for at det blir varig. Derfor er det viktig å ta tak i problemer med en gang, lage en plan, og være konsekvent (og ikke tenke at det går over av seg selv – mest sannsynlig gjør det ikke det, og i mellomtiden har hunden fått rikelig med anledning til å øve på adferd som ikke er ønskelig). Dersom metoden man har valgt ikke virker (feks å kjefte på en hund som hopper i 5 år!), og hunden ikke lykkes i å gjøre rett adferd, bør man revurdere planen og legge om. Spør du meg er det å kjefte på hunden, rykke i bånd eller si «nei» til hunden gang på gang ALDRI rett metode. Det finnes alltid en måte å endre adferd på som følger prinsippene til positiv forsterkning og moderne, forskningsbaserte positive treningsmetoder. Alt kan trenes med positive treningsprinsipper. Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s