Så var det spor, da

Spor5
Litt rotete, litt divergerende interesser og motivasjon. Slik er det å gå spor med Ziva… Foto: Kristine Korneliussen.

Jeg har flere ganger skrevet om hvor moro det er å rundere og hvor spennende det er å trene overværssøk. Noe jeg sjelden skriver om er å gå spor. Dette er fordi verken jeg eller Ziva syns det har vært så veldig moro.Eller snarere, det virker som Ziva syns det er ganske greit å gå spor når hun går løs på tur. Jeg ser henne gjøre det titt og ofte på tur, og hun går helt nydelig: rolig, fokusert og nøyaktig. Nøyaktigheten kan jeg se når hun følger spor på snø, på gress med frost eller dersom bakken er myk og sporene står igjen. En annen ting jeg observerer er også at hun ikke følger sporene så lenge. Så det virker ikke som Ziva syns det er veldig givende å gå spor lenge av gangen. En av Zivas beste venner er en Springer Spaniel som  eter Ero. Når vi er på tur med Ero (og eieren Christine) ser man hvor ulike de er i interesse og motivasjon i forhold til spor. Ero kan gå med nesen i bakken i lange strekk og følge et spor uten å ense omverdenen. Det gjør aldri Ziva. Hun følger det i 10-20 meter, så er det nok.

IMG_9242
Ziva går ett av sine første spor, 4 måneder gammel. Se så søøøt og flink, da! Oktober 2013. 

Vi gikk vårt første sporkurs når Ziva var 4 måneder gammel. Alt gikk egentlig veldig bra. Hun gikk nøyaktig og rolig (om jeg husker rett). Men så ventet jeg litt før vi fortsatte treningen. Husker ikke helt hvor gammel Ziva var blitt, men jeg tror det var etter at vi hadde begynt overværssøk. Hun var nok rundt 9-10 måneder. Da var tempoet et helt annet, og hun ønsket å ruse fremover i et voldsomt tempo. I min uvitenhet prøvde jeg å holde henne tilbake og regulere tempo. Ziva ble bare mer påståelig og frustrert. Til slutt satte hun seg ned i sporet, så på meg og hyyyyylte ut sin frustrasjon. Slik skapte jeg en dårlig relasjon mellom oss i sporingen. Sporing ble et nødvendig onde på vei mot NRH-godkjenning, og ingen av oss ble veldig glade i å gå spor sammen. Jeg har gjort mange feil, rett og slett fordi jeg ikke har visst bedre. Jeg har spurt instruktører og folk jeg syns er flinke om å gå bak når vi går sporene våre. De fleste kommenterer at hun er litt rask og unøyaktig, men hun finner jo frem på et vis så de tilbakemeldingene jeg har fått er at alt virker greit. Men jeg har aldri vært fornøyd med følelsen jeg har når jeg går spor med Ziva. Det føles som en kamp, og jeg har ikke kunnet stole på henne. Det har føltes som gambling å gå med henne.  Jeg burde selvsagt ha gått flere kurs, men i og med at jeg har mislikt å gå spor så sterk så har det bare ikke blitt prioritert. Når jeg har 2-3000 til overs (ikke ofte!) vil jeg selvsagt mye heller går runderingskurs enn sporkurs! Men jeg har prøvd å gå bak når andre flinke folk har gått spor med sine hunder. Det jeg har observert er at tempo ofte er lavere enn med Ziva, og mange har kun et lett drag i lina. Når Ziva går spor har jeg nok med å bare holde meg på bena, hun drar så hardt og løper så fort at jeg ikke har noe jeg skulle sagt – i hvert fall de første 3-400 meterne. Etter det har hun brukt opp det meste av energi og blir veldig spak i lina. Da kan jeg nesten ikke ha noe kontakt i lina for da drar jeg henne av sporet.

Mange snakker varmt om å gå spor på harde underlag (asfalt, grus, betong, osv) for å øke nøyaktigheten til hunden. Jeg har derfor prøvd dette, i flere perioder. Jeg har lest i boken Spårhunden och lukterna, som argumenterer for at hunden bør lære å spore på harde underlag før man lar hunden spore på gress og i skogen. Jeg er helt med på argumentene, men oppskriften i boken har fungert dårlig på Ziva. Hun bare ruser i vei fremover og det virker som hun gjetter hvor sporet antagelig går. I denne prosessen lærte hun seg å skinnspore, dvs hun har nesen i bakken og altså rett sporadferd, men at hun ikke faktisk går sporet. Hun lærte seg å tolke kontakten min i lina. Hun skjønte at når jeg lettet på trykket i lina gikk hun frem i den retningen. I og med at jeg gikk kjente spor jeg hadde lagt selv, så kunne dette merkelig samspillet få utvikle seg. Jeg oppdaget problemet for sent. Jeg var ganske stolt av Ziva, for jeg trodde vi endelig hadde knekt koden. Hun gikk et spor på asfalt som kanskje var 50 meter. Men så oppdaget jeg at retningene hun valgte var avhengig av hvor hardt jeg holdt i lina, feks ved vinkler. I en vinkel latet jeg som sporet gikk til venstre (når jeg visste det gikk til høyre), og Ziva fortsatte å gå kjempefint spor i lang tid med nesa fint i bakken, selv om jeg visste at det ikke var noe spor der. Ganske nedslående, og veldig demotiverende!

Det har frustrert meg at vi ikke har klart å få til spor på asfalt, til tross for at «alle» ser ut til å mestre det. Jeg har tenkt at det å gå spor på harde underlag vil være en løsning på problemene våre i skogen. Ziva blir unøyaktig fordi hun går for fort. Jeg har tenkt at dersom hun lærer å jobbe mer nøyaktig så vil tempo bli roligere, og denne kampen mellom oss vil bli borte. Det vil være lettere å følge en hund som sporer litt roligere, og da vil ikke jeg bli slik en slitsom dødvekt i andre enden av lina. Mange sporinstruktører er opptatt av at lina skal være stram når man går spor. Gjennom lina får man slik informasjon om hunden er på sporet eller av sporet. I og med at Ziva har lært seg å skinnspore har jeg bestemt meg for at jeg ønsker minst mulig kontakt i lina når hun jobber og er på sporet.

Spor2
Søk etter rød gummibit på grus. Ser du den? Rød prikk til venstre for Zivas hode/øre. Foto: Kristine Korneliussen. 

I høst meldte jeg meg endelig på et sporkurs, med en av forfatterne bak boken Spårhunden och lukterna, Tobias Gustavsson. Det var virkelig ikke motiverende å tenke på 2,5 dag med spor på asfalt når jeg meldte meg på. Den første dagen brukte vi til å få i gang nesa til Ziva. Tobias jobber på en slik måte at hundene lærer å finne og markere på små gummibiter i trekantfelt på ca 1 meter. Gummibitene skal helst være rundt 1-2 millimeter tykke(!), men man starter med litt større biter først og går gradvis ned i størrelse. I starten virret Ziva bare rundt og latet som hun jobbet, eller så på meg etter hjelp. Når gummibitene var store fant hun dem og spiste dem i stedet for å markere – sukk. Derfor fikk vi råd av Tobias om å gå ned på størrelsen med en gang og gjemme dem i sprekker i asfalten. Det hjalp, og Zivas nese satte igang! Så asfalt feltsøk etter røde gummibiter kan hun (bitene er røde fordi hunder ikke ser denne fargen så godt, men det er lett for oss å se selv små røde biter på den mørke asfalten). I Tobias sitt system så gjør man trekantfeltet gradvis mindre, og legger en av gummibitene i en spiss, og etter hvert i et bredt spor ut av trekanten. Tanken er veldig bra, og det er absolutt noe jeg skal prøve med en evt neste hund. Men Ziva ble så opphengt i å finne gjenstanden, at hun ruste fremover for å finne gjenstander. I og med at hun gå rså fort, går hun unøyaktig, og selvsagt over gjenstandene hun så desperat prøver å finne. Altså, dette var en start, men ikke hele løsningen.

IMG_6831
Rød gummibit fra søk på asfalt. Liten!

I vinter observerte jeg at Ziva gjerne bruker sporing i kombinasjon med overværssøk når hun går feltsøk. Jeg hadde derfor en periode der jeg la felt i områder jeg visste det var lite tråkk. Slik kunne jeg legge spor til gjenstandene jeg la ut. Ziva fulgte ofte linjen jeg hadde gått når jeg la ut gjenstanden, selv om jeg bevisst hadde gått omveier med vinkler. Kjempemoro å se hvor flink hun var til å gå frispor! Heldigvis for oss så er vi på et NRH-lag med mange flinke hundefolk. En av disse er Anna Bjurgård Compton, og hun observerte Ziva gå spor på nyåret. Jeg luftet alle mine frustrasjoner med Anna. Da hadde hun forslag på en metode vi ikke har prøvd tidligere: bruke klikker! Det føltes som en åpenbaring! Endelig en metode som spiller på hvordan vi vanligvis trener, en måte å kommunisere med Ziva i sporet uten å måtte ta i lina eller snakke. Denne dagen trente vi på is/snø, og man kunne tydelig se fotsporene til sporlegger. Det var enkelt å klikke når Ziva hadde nesa nedi fotsporene, eller gjorde rett i en vinkel. Og vi gikk nesten bare buer og vinkler, slik at Ziva aldri vet (eller kan gjette!) hvor sporet går. Det virker som Ziva syns dette er mye mer givende, og vi fikk endelig til et samarbeid i sporingen. Vi har gått mange spor på harde underlag med denne teknikken de siste ukene. Det fungerer ganske godt, men Ziva har lett for å gire seg opp. Hun vil gjerne haste fremover i gammel vane. Tidligere har jeg bare blitt så glad for at hun har vist interesse på asfalt i det hele tatt, så jeg har latt henne gå når hun har gått i ca riktig retning. Hvis hun har vært litt unøyaktig, feks kuttet vinkler eller gått litt på siden av sporet, har jeg unnskyldt henne med at hun har fått overvær av sporet fremover, eller at hun går sekundærspor pga av vinden. Men det godttar jeg ikke lenger. Nesen skal være på, og hun skal jobbe med sporet – og lina skal ikke være stram. Jeg har i tillegg sydd et lite tillegg til lina med elastikk. Slik blir kontakten mykere dersom hun drar. Det virker som hun trives bedre med dette. Foreløpig klarer hun å gå korte strekk på denne måten, type 1-5 meter. Men hun slår raskt over i gammel vane, og da stopper jeg opp og venter til hun roer seg ned og jobber konsentrert igjen. Det tar lang tid å endre en dårlig vane vi har hatt i ca 3 år. Den foreløpige treningsplanen går ut på å jobbe med harde spor frem til ca påske. Deretter skal vi gradvis gå over til skogen. Vi skal ha en spor-bolk på NRH laget etter påske, så da får vi jobbet litt ekstra konsentrert med dette i et par uker. Jeg tror ting vil gå ganske greit når Ziva lærer seg at det lønner seg å gå konsentrert med nesa på. Derfor bruker jeg god tid på denne delen på harde underlag. Jeg legger ganske lange spor, type 50-100 meter), og nesten ingen rette strekninger. Men når vi går sporet blir det i realiteten bare maks. 5 meter med konsentrert sporing av gangen før vi må ta pauser. Men målet er å få klikket og belønnet mye for disse partiene som egentlig er veldig bra! Jeg håper at disse gode partiene kan bli gradvis lenger etter hvert som vi jobber. Jeg legger foreløpig ikke gjenstander i sporet. Jeg vil at Ziva skal fokusere på selve sporet, og ikke haste fremover for å finne gjenstander. Jeg belønner heller ikke sporslutt med ball eller annet gøy. Dette fordi det girer henne opp i forventning av ballen. Etter hvert håper jeg at hun blir såpass rolig å fokusert at gjenstander kan brukes. Og jeg kan legge spor med overganger mellom underlag, og legge på forstyrrelser som krysninger. Etter påske håper jeg liggetiden også kan utvides. Målet er selvsagt at vi blir klare til A-prøven i mai. Da skal vi gå spor i skogen på 1000 meter(!) Vi har kommet oss igjennom slike spor før, men målet er jo at vi skal kunne gjøre det på en litt bedre måte enn tidligere – med større nøyaktighet, ro og samarbeid.

Spor1
Bildet er faktisk fra sporkurset i september 2016, men viser ikke et realistisk bilde av slik situasjonen egentlig var denne helgen! Kristine som tok bildet klarte å fange ett kort øyeblikk der alt var slik jeg drømmer det skal være: Konsentrert Ziva som jobber rolig og nøyaktig, jeg som går bak med lett kontakt i lina. Dette sporet var kaos, husker jeg. Så bildet er ganske fint, men lyver litt. Foto: Kristine Korneliussen. 
Advertisements

2 thoughts on “Så var det spor, da

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s