Er det greit bare fordi mange gjør det?

 

Foto: Anna Bjurgård Compton

Dette innlegget er delvis inspirert av bloggeren Vrinske hest.no, etter at jeg lenge har gått og tenkt på mye av det samme. I et nylig publisert innlegg setter Vrinske (Emma Wold) ord på et problem som finnes i hesteverden og ryttermiljø. Som Vrinske poengterer så kan de fleste være imot mishandling av hester:

«Rollkur [omstridt treningsmetode innen ridning] funket dritbra for Anky [Anky Van Grunsven, nederlandsk gullvinner i OL i dressurridning], og har i etterkant blitt stemplet som dyremishandling av alle som har et fnugg kunnskap om hest. Men hey, hun vant mye, sant? Er ikke det bra da? Det funker også KJEMPEBRA å mishandle Tennesee Walker-hestene til de forgår av smerter, sjokk og all mishandligen, fordi hey; de vinner jo priser. Og det er bra…? Og du verden, det funker også kjempebra å terrorisere unghester når de løshoppes ved å putte skarpe fremmedlegemer i beleggene så de får ekstremt vondt om de slår beina borti en bom. Og du verden som det funker å blistre hestene til det punktet der de får kjøttsår på bena. Og i alle dager så bra det funker å lære alle dressurhestene hvor udugelige de er så de slutter å protestere når de blir voldtatt i kjeften av et par harde rytterhender og får sporesår over ribbeina.  Det funker jo kjempefint, for man vinner jo medaljer når man holder på slik. Det er også helt ok å ri inn dressurhestene når de er to år gamle, for da vinner man alle unghestchampionatene. Funker dritbra det, selv om hesten må slaktes når den er 7.»

Slik jeg leser Vrinske er hun opptatt av få leseren til å reflektere over hvor grensen går mellom mishandling og det som kan aksepteres i trening for å oppnå resultater. Er det greit med litt ubehag og vondt i behandlingen av hester dersom man oppnår resultater til slutt? Berettiger målet virkelig middelet i disse tilfellene? Som nevnt kan de fleste stille seg bak at tortur og mishandling av dyr er galt og bør slås ned på (vi ser folk ta avstand fra slikt på sosiale medier hver dag), men hva med de små tingene som (i dag) ikke ansees som så ille. Vrinske nevner hverdagslige eksempler fra hesteverden som å stramme neseremmen for hardt, hardhendt bruk av tøylene (og presset hesten opplever i munnen fra bittet), samt at mange rir hester som normalt selv om de er halte.

Portrett av Snøfte, slik naboene våre Nora og Liv-Karin tegnet han i 2014.

I hundeverden finnes liknende eksempler. Man hører om mennesker i utlandet som trener med strøm, fysisk straff, flooding, pigghalsbånd, tvang og hardhendt bruk av bånd. De får resultater, men likevel kan de fleste av oss være enige om at det ikke er greit. Sånt gjør vi ikke i Norge! Mange av metodene er til og med forbudt ved lov i Norge. Men hvor går grensen mellom det som er ugreit og det som er greit i behandlingen av hunder? Mange i Norge bruker bjeffehalsbånd, tillater strømming av hundene sine for å gjøre de sikre på sau (dette er tillatt i Norge, dog med strenge restriksjoner), harde napp i strupehalsbånd, heise hunden opp fra bakken så de strupes som avstraffelse, nappe i halsbånd, røske hunden i nakkeskinnet, klype hunden i lysken, legge den i bakken (aka ‘alfa-rulle’), klapse den på snuten, bruke nato-løkke for å få den til å slutte å dra i båndet, tvangsapport, la hunden ligge lange dager i et lite bur, ikke gi hunden valgmuligheter hvor den skal hvile, kjefte på hunden, stirre den i øynene når den gjør noe galt, osv.

Går grensen ved det som er tillat ved lov, eller er det mulig å tenke selv? Er noe greit fordi instruktøren din sier det, eller bør du tenke igjennom saken selv også? Jeg bare spør, for jeg har inntrykk av at mange ikke er så reflekterte rundt disse spørsmålene. Skal man fortsette å bruke ubehag i treningen bare fordi andre gjør det? Vrinske spør retorisk: «Hvorfor er du så selvsikker på at alt du har lært til nå er riktig, og at du ikke har sett deg blind på egen hest og/eller egne/andres metoder?»

Foto: Kirsti Ekstrøm

Jeg trener med positive treningsmetoder som er forskningsbaserte fordi disse metodene er etiske (påfører ikke fysisk eller psykisk ubehag), og viser seg å være de mest effektive i forhold til læring. Men mange lar seg provosere av positive trenere, og argumenterer mot å bruke godbiter eller avstå fra (litt) ubehag i trening av hunden. Hvorfor er det egentlig så provoserende for mange å behandle hunden sin godt, og ikke påføre den ubehag?

Måten du behandler hunden din på blir ikke greit bare fordi mange andre gjør det samme, ei heller fordi jeg promoterer noe her på bloggen. Som Vrinske sier, man skal ikke være redd for å se seg selv i speilet, eller spørre instruktøren om kildene som ligger til grunn for det de hevder. Vi har alle et ansvar for å være kritiske og tenke selv – og ikke minst har vi alle et ansvar for å utvikle oss, gå på kurs og stille gode spørsmål.

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s