Treningsgruppe?

Det er veldig vanlig å gå kurs med hunden sin. Men har du sett at det også finnes noe som heter treningsgruppe? På kurs (enten helgekurs eller kurs som går over flere uker) er det gjerne noe bestemt man skal lære, feks grunnferdigheter, eller hverdagslydighet, valpekurs, spor, rundering, osv. Det er et fastsatt pensum og læringsmål. Så hva er da en treningsgruppe?

Et raskt søk på nettet viser at hva som legges i begrepet treningsgruppe varierer veldig. Hos noen hundeskoler er det et ekstra aktiviseringstilbud for de som har fullført visse kurs hos med dem. Gruppen kan administreres løst av en instruktør, der noen av gangene er egentrening uten denne. I enkelte treningsgrupper ser det også ut som deltakerne bestemmer det meste av innholdet. Hos andre igjen er treningsgruppen et sted man kan delta for å få smakebiter av ulike hundesporter. For eksempel kan man få to kvelder med rallylydighet, to kvelder med agility, to kvelder med lydighet, osv. Eller hvis man er interessert i søk kan det være smakebiter på spor, rundering, feltsøk, nosework osv. Det som virker felles for alle treningsgruppene er at de ikke har noen bestemt slutt. Det er et gitt antall ganger, men deltakerne kan ha utbytte av å fortsette på treningsgruppen i overskuelig fremtid. Ekvipasjen blir sånn sett ikke ‘utlært’.

B9919101-1328-44AE-8118-BE8BB652FBB3
Bilder fra treningsgruppe innendørs våren 2018.

Jeg har treningsgrupper i både rundering og det jeg kaller lydighet. På mine treningsgrupper er jeg alltid tilstede som instruktør, og de arter seg på mange måter som kurs. Men hver enkelt deltaker får stor frihet til å definere hva de ønsker å trene på. Slik jeg ser det er treningsgruppene et sted deltakerne kan få utvikle seg og sin kunnskap i hundesporten med god støtte fra meg. I runderingsgruppen runderer deltakerne selvsagt, og får tilbakemelding på dette. Men jeg forbereder deltakerne på hva som kommer videre i treningen, ting som kan jobbes med separat fra skogen, osv.

«Jeg synes det er utviklende å gå ukentlig over lang tid. For ikke å glemme det å gå sammen med andre som har kommet lengre i treningen enn meg.»
– Anne Line Berntsen

I gruppen som jeg har kalt treningsgruppe i lydighet står deltakerne fritt til å definere selv hva de vil trene på. Navnet på gruppen er muligens litt misvisende, for det trenes ikke bare på konkurranselydighet! Her kan deltakerne selv bestemme hva de ønsker å trene på, være det seg hverdagslydighet, forstyrrelser, eller triks – i tillegg til lydighet eller rallymomenter. Denne gruppen foregår innendørs i oppvarmede lokaler. I høst begynner den 3. september, og strekker seg over 10 ganger til desember. Tanken er at man skal kunne ha kontinuitet i treningen, en fast treningsavtale som motiverer. Som instruktør bidrar jeg med tips og innspill til løsninger slik at man ikke blir stående fast i treningen.

Treningsgrupper er effektiv trening. Du blir selvstendig i treningen, men får innspill og tips fra meg som instruktør til å få større fremgang en du muligens ville hatt på egenhånd.

Det er fortsatt ledige plasser på treningsgruppen innendørs som starter 03.09., og det er mulig å henge seg på fortløpende utover høsten. Du faktureres for de gangene som er igjen. Høres dette interessant ut? Mer informasjon og påmelding her: 
http://canishundeskole.no/kurs/lydighet-treningsgruppe/

Høstens treningsgruppe i rundering er godt i gang, og helt full. Men, det er satt opp en  treningsgruppe i rundering (‘weekend edition’ 😉 ) utvalgte søndager utover høsten. Mer informasjon og påmelding her: http://canishundeskole.no/kurs/rundering-treningsgruppe-helg/

Zita (terriermix) er deltaker på høstens treningsgruppe i rundering.
Reklamer

Mellom barken og veden

I går ble Ziva angrepet av en annen hund. Jeg har aldri opplevd liknende, og jeg er fortsatt ganske rystet. Jeg har fått ut frustrasjonen og forskrekkelsen, så det skal jeg ikke skrive om her. Og jeg har skrevet om båndtvang tidligere (jeg er ikke for båndtvang hele året), og et tidligere angrep som Ziva ble utsatt for. Denne gangen har jeg lyst å skrive om rollen som hundeier. I perioder føles det som en umulig rolle.

Dette er noen av episodene jeg har opplevd etter 8 år med hund:

  • Da Ziva ble angrepet i går ble jeg naturlig nok veldig opprørt. Jeg sa kraftig i fra til hundeeieren at han måte få kontroll på hunden sin. Han presterte å kjefte på meg for at jeg brukte banneord da jeg sa dette, og truet med å slippe hunden hvis jeg ikke gjorde dette.
  • Jeg har fått kjeft fordi hunden min ikke vil hilse (av både andre hundeeiere og mennesker uten hund)
  • Jeg har fått kjeft av andre hundeeiere fordi jeg ber dem holde hunden sin borte fra min.
  • Jeg har gått langt ut i grøfta eller inn i skogen langt bort fra veien vi gikk på, rop til hundeeier som kommer i mot at hunden min vil ikke hilse. Denne har valgt å ikke høre på meg, avkrevd en forklaring fra meg om hvorfor hunden min ikke skal hilse, og blitt kjeftet på for at jeg ikke lar hunden min hilse på andre hunder, selv om Ziva tydelig signaliserer at hun er ubekvem og prøver å komme seg bort fra den andre hunden.
  •  Når jeg sier at min hund ikke vil hilse har jeg blitt avkrevd forklaring. Alt annet enn løpetid virker ikke som en fullgod grunn. Når jeg deretter har ropt ‘LØPETID’ til en hund med eier som kommer meg i møte på tur har eieren prestert å si: ‘Nei, det er ikke løpetid, da oppfører han seg på en annen måte.’
  • Jeg har opplevd å stå sammen med en venn og hennes hund, mens hundene rolig hilser kommer en syklist som sikter på å kjøre mellom hundene (og mellom meg og min venn), selv om det er plass bak meg. Rett før syklisten er i ferd med å kræsje med hundene presterer syklisten å rope ut: «Ta hundene i bånd!» (hadde det egentlig hjulpet?)
  • Jeg har blitt spyttet på av en forbipasserende.
  • Da Ziva var 4 måneder gammel opplevde jeg en jogger som med høye kneløft og skrikende stemme hylte: «Ta hunden i bånd!»
  • Jeg har opplevd å bli presset ut av veien fordi en familie på 4 ikke klarer å gå inn til den ene siden når vi kommer mot dem.
  • Jeg har opplevd at Ziva en gang snuste litt ekstra på en forbipasserende (hun bryr seg generelt ikke om passerende mennesker på tur, muligens 1-2 i året blir snust litt på). Vedkommende hylte ut: «Få kontroll på hunden din!» (seriøst, tror du hundeeiere kan kontrollere hver eneste bevegelse hunden tar? Ville jeg kunne hindret at hun snuste på forbipasserende hvis jeg hadde henne i bånd? Er hunden ute av kontroll bare fordi den snuser eller ser på deg? Er det farlig om en hund snuser på deg eller ser på deg?)

Dette er ikke ment som et ‘stakkars oss, livet er urettferdig’ innlegg. Det jeg vil frem til er hvor vanskelig det er å være en god hundeier, hvor snevre rammene er for hva som aksepteres i vårt samfunn. Man får kjeft om man sier nei til at hunden hilser, og men får kjeft dersom hunden tilfeldigvis kommer litt for nær (og definisjonen for ‘litt for nær’ er veldig individuell) Hunder skal være både underholdning og usynlige. Snille tålmodige hunder skal på et øyeblikk midt i en rolig tur, i møte med en annen brautende hund med ufint språk, være punching bag og læremester helt uten at dette er avklart med eier på forhånd. Alle har ulike forventninger til turen de går på og hundene de møter. Ziva ønsker bare å få være i fred, ikke noe mer eller mindre. Men selv det blir feil, for mange hundeeiere (og ikke-hundeeiere) mener de vet mye bedre hva Ziva trenger.

Det føles ofte som en umulig rolle å være hundeier. Ziva vil aldri hilse på noen, vi går i buer rundt dem vi møter, går så fort vi kan, overser eller går omveier. Ziva er bare ikke interessert. Hun holder seg rundt meg, kommer med én gang jeg roper (med mindre hun kjenner lukten av noe menneskebæsj eller søppel 😛 ). Hun er en flink hund som tar liten plass på tur, løper ikke etter syklister, barn eller joggere. Hun kan gå forbi et barn med ball eller mat i hendene. Likevel får vi kjeft, blir spyttet på, og hun blir angrepet. Det er en Catch-22: damned if you do, damned if you don’t.

Jeg har ingen tro på helårs båndtvang. Det vil bare gi mer frustrerte hunder og hundeeiere. Dessuten kan en hund i bånd fortsatt snuse på deg eller se på deg som går forbi. Enkelte land har ordninger med obligatoriske kurs eller sertifikat for å ha hund. Det er visst vanskelig å gjennomføre og håndheve på en god nok måte. Jeg har stor tro på kunnskap. Mer kunnskap er løsningen på de aller fleste spørsmål og problemer. Kunnskap om hunders adferd, hva som er normal adferd, hvordan man forholder seg til en hund (selv om man ikke liker hunder) osv må formidles til alle, ikke bare de som er glade i hund eller har hund. Hunder er en del av samfunnet, og alle må lære seg å omgås dem. Og man må forstå at hunder har rett til å ta plass, og må behandles med respekt. De er ikke underholdning eller noe som man kan kjøre på eller gå mot og forvente at de på magisk vis fordufter.

 

 

 

Feilmelding og snapping i rundering

Jeg fant 5
Ziva melder her med løsbitt.Fastbittet henger rundt halsen. Foto: Anna Bjurgård Compton

Siden sommeren 2016 har jeg hatt et spørreskjema liggende på SurveyMonkey. Det er en slags undersøkelse om feilmeldingsproblematikk i rundering. Jeg har ønsket å finne ut hvor vanlig problemet er, hvilke situasjoner det oppstår i første gangen, hvilke tiltak som har fungert for å få kontroll på problemet og hvorvidt hunden fungerer på en god måte med fastbitt etterpå.

Et par begrepsavklaringer:

Melding: Når hunden i søk lokaliserer et menneske eller gjenstand gir den beskjed til fører, enten ved å ta fastbittet (se under) i munnen og løper tilbake til fører, eller ved å halse (bjeffe) ved mennesket/gjenstand til fører kommer.

Feilmelding: Hunden tar fastbittet – den orange bøylen som henger rundt halsen, eller en tau/skinn-stump som henger fra halsbåndet – i munnen uten at det finnes en figurant eller gjenstand, og kommer inn til fører med denne.

Snapping: Hunden tar fastbittet i munnen, tilsynelatende umotivert når som helst under søk, og bærer dette i korte eller lengre strekninger. Hunden kommer ikke inn til fører for å avlevere. Ofte slipper hunden bittet av seg selv etter en stund.

I løpet av de 2 årene undersøkelsen min har ligget ute har jeg fått 21 svar. Ikke veldig mange svar, men det gir en indikasjon på hvordan problematikken arter seg. De aller fleste er aktive innen redningshund-miljøet (NRH/NRO), og de aller fleste har opplevd feilmelding eller snapping hos hunden. Av 21 svar har 4,76% opplevd kun feilmelding, 38,10% har kun opplevd snapping, mens 38,10% har opplevd begge deler. Totalt har altså 80,96% (17 stk) opplevd feilmeldingsproblematikk. For de fleste oppsto problemet på trening (12 stk – 66,67%), noen opplevde det første gang på en prøve (4 stk – 22,22%), resten (1) anser det som en tilfeldighet at det skjedde. Av de 17 som har opplevd problemet svarer 11 stk hvilket utdanningsnivå hunden befant seg på første gang det skjedde. De aller fleste (6 stk) opplevde at dette skjedde underveis i B-godkjenningssesongen. Litt færre (4 stk) svarer at hunden var rekrutt eller nybegynner. Én opplevde dette i A-godkjenningssesongen.

Det er nesten like mange teorier på hvorfor problemet oppsto som det er deltakere i undersøkelsen, og tiltakene spriker deretter. Men enkelte ting (eller varianter av litt liknende ting) går igjen. Blant årsaker skriver de som svarer feks:

  • Overslagshandling
  • Dårlig generalisert melding
  • Sliten hund
  • Stresset eier
  • Fastbittet for løst
  • Mye tomslag
  • Hund usikker på oppgaven
  • ‘Please’ eier

Tiltakene som eier har forsøk er: 

  • Variere mellom direktebelønning, løsbitt og fastbitt
  • Teipet eller gjort fastbittet utilgjengelig i perioder
  • Legge til rette for at hunden kun gjør korrekte repetisjoner
  • Belønne tomslag (der hunden ikke feilmelder) på midtlinjen
  • Aldri belønning på midtlinjen når hunden kommer med melding
  • Godbit hos figurant før hunden tar melding
  • Omvendtlokking hos figurant
  • Sende på nytt samme sted til hunden gjør rett (dvs ikke feilmelder)
  • Mer balanse mellom tomt og funn (dvs mindre tomt enn tidligere)
  • Mer påvirkning
  • Bruke glad stemme og kommandoer
  • Jobbe med momenter
  • Gå litt tilbake i treningen
  • Jobbe med utholdenhet

I listen over har jeg markert med fet skrift de tiltakene de fleste anser har vært løsningen for å få hunden til å slutte med feilmelding eller snapping. Jeg ble overrasket over at ingen har indikert omskolering som et tiltalt (dvs at en hund som feilmelder/snapper med bringkobbel læres å bruke svenskebitt eller halse i stedet, eller omvendt).

På spørsmål om hunden har sluttet å feilmelde/snappe svarer 57,50% (6 stk) JA, ingen svarer nei, og 62,50% (10 stk) svarer UAVKLART. På spørsmål om de syns hunden fungerer med den meldingsformen de har feilmeld/snappet med tidligere svarer 73,33% (11 stk) JA, og 26,67% (4 stk) USIKKER. Ingen svarer nei.

Dette er ingen representativ undersøkelse. Det er altfor få deltakere, og utvalget deltakere er ikke representativt. I tillegg kunne nok spørsmålene vært bedre formulert fra min side. Likevel syns jeg det er interessant at såpass mange er innom problematikken i løpet av mtdanningsforløpet, og at det for såpass mange likevel ikke utgjør noe stort problem som ødelegger karrieren som runderingshund. Det syns jeg er veldig gledelig!

Når det kommer til årsakene og tiltakene spriker dette en del. Det er også min erfaring at det er mange teorier på hva som forårsaker feilmelding, og hva som hjelper for å løse dette. Ofte går løsningen ut på å fikse det synlige problemet. Men mange er også av den oppfatning (inkludert meg), at feilmeldingen i seg selv egentlig ikke er problemet. Feilmelding er et symptom på at noe er galt i runderingen. Altså, feilmeldingsproblematikk oppstår fordi alt ikke er som det skal i øvelsen forøvrig. Da hjelper det ikke bare å fikse det synlige problemet, eller akkurat den situasjonen der feilmeldingsproblemet oppsto. Er ikke søksystemet i runderingsøvelsen på flyt og grundig generalisert, og  meldingen solid baklengskjedet, på flyt og generalisert vil det kunne oppstå nye problemer senere.

Vil du gå på runderingskurs? Alt fra nybegynner til erfaren, eller problemløsing. Jeg har et par ledige plasser på helgekurs i Oslo 14.-6. september. Mer informasjon og påmelding herFinn runderingskurs i ditt distrikt her

Jeg fant 4
Foto: Anna Bjurgård Compton

Dette innlegget er også publisert på Canis

 

 

 

Tørre tenner

img_5320
Flinke Canis-instruktører på vei opp midtlinjen, fra venstre Kristine Korneliussen (Oslo/Romerike), Catja B. Pedersen (DK) og Silje M. Hjellnes (Drammen). Så mye kompetanse på ett lag!

For en uke siden kom Ziva og jeg hjem fra treningssamling for Canis-instruktører på Sølen. Sølen er trolig det fineste stedet man kan trene bruks i Norge;  nydelig terreng som er flatt og åpent – og det er så mye av det! Med treningskortet man kan kjøpe på Sølenstua Camp & Hytter har man tilgang på 14 løyper (se bilde)! Vi runderte hele dagen i seks dager, og det var ganske fantastisk. På forhånd var jeg veldig spent på formen til Ziva, og min egen. Som jeg har nevnt tidligere har jeg det siste året hatt litt problemer med knærne. På instruktørsamlingen i august i fjor husker jeg knærne var vonde. Jeg måtte sette meg ved enhver anledning for å avlaste dem. Tidligere i år var vi også på Sølen, fem dager i mai. Da turte jeg ikke rundere mer enn én økt. Resten av tiden gikk jeg spor, og la spor for andre. Likevel var knærne ømme og slitne nesten hele tiden.

img_5227
Kart som viser treningsområde for hund på Sølen, med oversikt over løyper.

Rundering er en ganske krevende øvelse fysisk, både for hund og fører. Eller, det er ikke slik at din økt nødvendigvis er så krevende. Fører går som oftest langs midtlinjen, og noen ganger ut i terrenget for påvis. Men, skal man rundere må man hjelpe til som figurant for de andre man trener sammen med. Ofte er man 4-6 på et runderingslag, og hver hund trenes separat. Hvis man er få på laget må man bidra som figurant ganske mange ganger i løpet av dagen. Selv om løypa ikke nødvendigvis er så lang, blir det mye gåing og småløping i skogen utenom stier, samt at man setter seg på bakken og reiser seg hele tiden i løpet av dagen. I tillegg skal man belønne hunden når den finner deg, ofte med leke. Slik er rundering en aktivitet som kan være ganske fysisk, og utfordrende spesielt dersom knærne ikke er på topp. Det har irritert meg det siste året at jeg ikke har klart å delta slik jeg ønsker, og har kunnet tidligere. Jeg ønsker å være den som spretter ut i skogen dersom det trengs en figurant, jeg liker å kunne bidra og delta når ting skal gjøres. Men smertene har begrenset meg. Derfor var jeg på forhånd veldig spent på denne uken. Denne sesongen (siden april) har jeg rundert kveldsøkter og hele dager, samt en hel helg (2 dager på rad), men ikke 6 hele dager på rad. Kom det til å gå?

img_5389
Glad figurant i regn på fredagen!

Ziva har hatt en uvanlig rolig vinter. På grunn av knærne mine har det ikke blitt like mange lange turer. Jeg tok en pause fra NRH-laget i oktober for å kunne fokusere på å bli frisk i knærne. Jeg havnet på krykker igjen i november, så vinteren ble krevende. På grunn av de enorme snømengdene (og snøen lå til langt ut i april) i Oslo var det begrenset hva jeg fikk til. I sommer har det vært tropevarme, så aktivitetsnivået har vært lavt i sommer også. Formen til Ziva er ikke hva den var i fjor. Jeg var skikkelig spent på hvordan 6 dager med rundering ville gå.

Da vi ankom Sølen på søndag var Ziva supergira. Det virket som hun kjente seg igjen, og ble glad for å være der. Første kvelden var hun alene på hytta noen minutter og klarte (i hennes øyne) å score jackpot. Hun fant posen med brød oppå benken, og sto og gomlet i seg det når jeg åpnet døren(!) Kjempeteit av meg å ikke legge brødet et sted hun ikke kunne få tak i det, men jeg skulle bare være borte veldig kort tid (famous last words). Kvelden var komplett for henne (not so much spør du meg… Labradorer, ass).

img_5441

Treningen mandag og tirsdag gikk veldig bra, men jeg syns Ziva virket sliten på tirsdag kveld. Hun sovnet som en stein på kvelden. Jeg var redd vi måtte ta en hviledag neste dag. Men på onsdagen fikk vi Cecilie Køste på besøk på laget, så det var ikke dagen for å hvile! Alle vi instruktørene ønsket å benytte oss av sjansen til å observere og lære av Cecilie, noe som medførte at vi var 8 personer på laget(!) Jeg tror de fleste av oss hadde tenkt at vi derfor bare ville få én økt den dagen, i stedet for 2 som er vanlig på en heldagstrening. Men Cecilie er et slags sprekt overmenneske, så vi fikk til 2 økter på alle. Dvs at det ble 16 økter den dagen. Det har jeg aldri vært med på før. Vi var alle supereffektive, og ble ferdige rundt kl 18. Etter onsdagen hadde jeg store smerter i beina, og tenkte at dette var grensen min. Knærne og beina verket hele kvelden og gjennom natten, og var generelt ubehagelig. Men neste dag var jeg likevel klar. Beina fungerte, selv etter en så krevende dag. Ziva så ut til å stortrives med jobbing hver dag, og klarte helt fint å henge med. Det var så utrolig moro å oppleve at kroppen fungerte igjen.

Hver dag var både jeg og Ziva slitne på kvelden, men vi klarte å hente oss inn igjen i løpet av natten og følte oss freshe og fine igjen hver morgen  – yay! Trener man rundering (eller andre ferdigheter og adferder) ‘The Canis Way’ så legger man opp til at hunden skal lykkes. Det ble seks dager fylt med rundering, økt mestring, latter og treningsglade. Dette gir store smil. Og hva får man da? Jo, tørre tenner![1]

455e0f52-0e2b-4e1a-ba62-9dbd04eec421
En nydelig passering på midtlinjen (aka flying) demonstrert av Terra (Border Collie, 6 måneder gammel) og Silje M. Hjellnes.

Er du nysgjerrig på rundering? Eller har dere prøvd, og kommer ikke videre? Jeg har fortsatt et par ledige plasser på helgekurs i rundering 14.-16. september i Oslo. Klikk her for mer informasjon og påmelding.

[1]Takk til de danske Canis-instruktørene på samlingen som lærte meg uttrykket tørre tenner. Jeg kjente dette ikke fra før. Tørre tenner er akkurat det man får når man trener med Canis!

img_5457
Ziva koser seg på Sølen! Tydelig at hun trives når hun får jobbe hver dag. Ideell døgnrytme for Ziva: spise, jobbe, sove, spise, jobbe, sove, osv. Foto: Sissel Larsen.

Hva er greia med grunnferdigheter?

Ziva i stå på avstand. Foto: Kirsti Ekstrøm

Grunnferdigheter er et sentralt begrep når man trener med klikker og positiv forsterkning. Men hva er det egentlig, og hvorfor er det så viktig?

De fleste som trener lydighet vil gjerne trene på hele øvelser så fort som mulig. Det er jo de man skal vise frem i konkurranser! Det er veldig forståelig, men de fleste av øvelsene i konkurranseprogrammene er samensatte øvelser med flere ledd. Trener man ferdige øvelser kan det oppstå problemer flere steder. Ta for eksempel innkalling fra sitt. Denne øvelsen finner man allerede i Bronsemerke-prøven. Hva kan gå galt her? Hunden blir ikke sittende når du går i fra, hunden reiser seg eller legger seg når du går i fra, hunden løper ut av ringen når du går ifra, hunden kommer etter deg eller løper mot deg før du har gitt kommandoen, hunden går eller traver mot deg når den får kommandoen, hunden stopper foran deg, hunden fortsetter forbi deg uten å stoppe, hunden stiller seg på venstre side men setter seg ikke, eller setter seg inn skjevt. Hvordan kan man hindre at uforutsette ting skjer når man trener hele øvelser?

Når man går kurs hos Canis lærer man om grunnferdighetene. Disse er en liste over delmomenter som går igjen i veldig mange øvelser, uansett om man trener konkurranselydighet, brukslydighet, rallylydighet, agility eller andre hundesporter. Blant disse er sitte (foran fører, ved siden av fører, på avstand, sitt fra ligg osv), gripe (apportbukk, andre genstander), target (snutetarget, potetarget, slippe på target), bli stående, spontan galopp fra sitt, osv. Grunnferdigheter kan settes sammen til mer sammensatte øvelser. Bruker vi eksempelet fra tidligere, innkalling fra sitt, vil grunnferdighetene være

  • Sitt
  • Bli sittende med fører på avstand
  • Eksplosiv start fra sitt
  • Gallopp mot fører
  • Utgangsstilling fra foran fører

Et sentralt poeng når man trener grunnferdigheter er at dette gjøres uten kommandoer i starten. Man bygger på hundens egeninitiativ og bruker så lite hjelp som mulig for å få frem nye adferder. Dette kan virke litt tungvindt i starten, men etter hvert som hunden forstår konseptet blir de flinke til å prøve seg frem for å finne ut hvilken adferd som lønner seg å utføre nå. Med andre ord får man på denne måten hunder som selv medvirker i treningen og blir kreative problemløsere (og dette er kanskje det jeg elsker mest med klikkertrening!)

Målet med treningen på grunnferdighetene er å få dem på flyt. En adferd som er på flyt er automatisert og ofte veldig stabil. Hunden utfører den alltid med høy fart og presisjon. I tillegg til høy fart og presisjon etterfølges utførelsen av en flytende adferd av kort latenstid. Dette betyr at straks hunden har svelget godbiten utføres adferden korrekt på nytt. Når man har en adferd på flyt koster det hunden veldig lite å gjøre den, og man får den korrekt utført hver eneste gang. Da kan man sette på kommando, og etter hvert sette sammen adferdene i kjeder (ferdige øvelser). Flyt kan faktisk måles! Ved å foreta slike flytmålinger (dvs hvor mange repetisjonen klarer hunden på 60 sekunder?) kan man objektivt finne ut om man har flyt og hvor god denne er.

Ved å trene grunnferdighetene får man altså frem adferder som utføres med fart og presisjon hver gang. Dette er byggesteinene i de ferdige øvelsene. Kan hunden alle grunnferdighetene, og at de er på flyt, så kan man sette sammen ferdige øvelsene i alle lydighetsprogrammene uansett nivå. Ganske lurt, ikke sant? Grunnferdighetene er som bokstavene i alfabetet. Kan man bokstavene kan man sette sammen ord, og til slutt hele setninger.

Denne høsten skal jeg ha kurs i grunnferdigheter i Sandvika, innendørs i oppvarmede lokaler. Oppstart er mandag 3. september. Link til mer informasjon og påmelding finner du her.

Endresen
Foto: Rolf Estensen

Dette blogginnlegget er også publisert på www.Canis.no

 

Spennende nytt

nytt_DSC1493
Ziva og Snøfte. Foto: Rolf Estensen

Jeg har vært heldig og fått holde ganske mange kurs de siste årene. Men jeg er alltid på søken etter mer kunnskap, og er alltid tørst på mer hundetrening. Derfor ønsket jeg å ta et instruktørkurs, i tillegg til NKK sitt trinn I-kurs. Som nevnt tidligere har jeg siden august 2017 gått Canis sitt KlikkerINSTRUKTØR-kurs. I april leverte jeg alle prosjektoppgavene, og i midten av april fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått – lykke! Det har vært et krevende kurs, med webinarer hver uke og en rekke prosjektoppgaver. På dette kurset må man jobbe jevnt fra august til mai. Oppgavene skal vise at hunden (og du!) har hatt utvikling i treningen (feks grunnferdighetene skal måles over flere måneder), man må vise at man forstår sentrale treningsaspekter som stimuluskontroll og baklengskjeding (og kan planlegge og trene hunden, uten ‘oppskrift’ fra andre). I tillegg skal man bruke treningsmetodene på seg selv, og foreta selvtrening(!), samt levere til skriftlige oppgaver med feedback (gi tilbakemelding til andre som trener sin hund), lage kursplaner mm. Det er et omfattende, utfordrende, ekstremt lærerikt og utrolig morsomt kurs!

Det finnes mange instruktørkurs der ute på markedet. Det er mange flinke folk som driver med hund i Norge! Jeg har kikket på og vurdert mange av tilbyderne av instruktørkurs før jeg valgte Canis sitt. Som med det meste i livet er det fordeler og ulemper med alt – også instruktørkurs. Det som gjorde at jeg valgte Canis var at jeg ønsket å bli skikkelig god på klikkertrening. Noen instruktørkurs gir deg smakebiter på ulike hundesporter og gir deg kjennskap til litt av alt. Med Canis sitt instruktørkurs blir du veldig god på å klikkertrening. Når du er det kan man bruke denne til å trene det meste (også seg selv!). Forstår man prinsippene og er god på læringsteori, så kan dette overføres til alle hundeaktiviteter. Dette mener jeg er det som gjør Canis sitt instruktørkurs unikt, og det var derfor jeg valgte å ta det.

Når det er sagt, så er det en ekstra bonus at Morten Egtvedt og Cecilie Køste er hovedinstruktører på kurset. Ønsker man å bli skikkelig god på klikkertrening og bli klikkerinstruktør, hvorfor ikke bare gå rett til kilden? Disse to er, og har vært det lenge, pionerer på klikkertrening i Norge.

nytt_DSC1512
Foto: Rolf Estensen

Alle som består Canis KlikkerINSTRUKTØR-kurset kan søke om å bli Canis-instruktør. For ca 1 måned siden søkte jeg om dette, og fikk raskt positivt svar! Jeg er overlykkelig over å være blant de flinke instruktørene i Canis Hundeskole. Jeg har i vår vært en av instruktørene tilknyttet Lahaugmoen Hundesenter. Det kommer jeg til å fortsette med. Men mine kurs kan du heretter også finne på Canis Hundeskole sine nettsider. Som tidligere kommer jeg til å holde kurs i lydighet og grunnferdigheter. I sommerhalvåret vil jeg også tilby kurs i bruks, som rundering, og etterhvert spor og feltsøk. Jeg tilbyr også privattimer.

Jeg tok Canis sitt KlikkerTRENER-kurs i fjor, før instruktør-kurset. Det var jeg veldig glad for at jeg hadde gjort. Det gir et solid grunnlag i klikkertrening før man tar instruktør-kurset. Disse KlikkerTRENER-kursene tilbys flere steder i landet, og er ikke like omfattende som instruktør-kurset, men veldig nyttige – og de gir deg en smakebit på hva du møter mer av på instruktørkurset. Jeg kan varmt anbefale KlikkerTRENER-kurs til alle som er interessert i og vil lære mer om klikkertrening!

Endresen
Foto: Rolf Estensen

Finn 3 feil

 

Ziva er en treningsvillig hund som er lett å belønne. Likevel går ikke treningen alltid på skinner. I forrige uke var vi på tur i et område der det er satt opp ulike aktiviseringsstasjoner i skogen, ment for mennesker. Blant annet er det ganske smale planker som man kan balansere på. Ziva har alltid hatt ganske lett for å klare fysiske utfordringer. Hun har generelt god balanse og er ganske spretten. Men å stå på eller gå sakte på smale stokker eller planker er hun ikke så god på. Så det prøver jeg å få henne til å øve på hvis jeg ser en mulighet for det på tur. Vi har trent på akkurat dette stedet i skogen tidligere, og Ziva klarte å gå over den smale planken 2-3 ganger sist. Denne gangen tenkte jeg derfor at jeg skulle filme det. «Tenk så kult å kunne legge ut på Instagram!» Jeg tenkte det skulle bli enkelt, i og med at Ziva har gjort det før. Få henne til å gå mot kamera et par ganger, gå videre. Nei, så enkelt ble det ikke.

Jeg vet selvsagt bedre, men det tok litt tid før realitetene sank inn. Jeg var låst i tanken om at dette skulle være så enkelt. Når virkeligheten ikke var slik likevel, ville jeg at Ziva på magisk vis (med tankenes kraft!) bare skulle gjøre det jeg hadde planlagt, så jeg fikk et par gode tagninger av at hun balanserte over bommen å velge fra.

Jeg har laget en liten film satt sammen av en tagning fra helt i starten på økta der hun faktisk går over bommen (hun kan!) Jeg ble grådig og ønsket bare én til, for å være sikker på at jeg hadde det jeg trengte til Instagram – bare én til! Så kommer det et lenger klipp med noen smertefulle repetisjoner (dvs det er vondt for meg å se på!) der det går ganske dårlig. Jeg vet at Ziva klarer øvelsen rent fysisk, hun har jo gjort det før, så jeg stresser meg opp. Hvorfor hopper hun av bommen hele tiden?!? Jeg prøver desperat å late som jeg er positiv, men frustrasjonen bobler innvendig – trust me! Dette er så typisk Ziva og meg i et nøtteskall. Hun kan det! Hvorfor gjør hun det ikke da!!!! Jeg er nok litt bortskjemt med en hund som gjerne vil trene, og som alltid er med på leken (uansett hvor dårlig planlagt den er).

Jeg gjør 3 veldig vanlige feil i dette klippet, og derfor får jeg ikke Ziva til å gjøre det jeg ønsker. Mens jeg holdt på der i skogen, og pushet hunden min som ikke skjønte noen ting til slutt, ble jeg utrolig flau. Da Ziva var yngre hadde jeg slike økter der alt bare ble frustrasjon, men det er en stund siden sist nå. Jeg vet bedre nå, trodde jeg. Gammel vane er vond å vende, og pipler frem når jeg minst venter det – tydeligvis. Jeg skulle jo bare filme litt, og hadde ingen planer om å trene. Etter å ha klart å komme til fornuft og tenke litt klarere får vi en kjempefin liten økt. Denne delen ser du til slutt i filmen. I starten av dette siste klippet vil nesten ikke Ziva en gang opp på plattformen, for det har ikke vært spesielt lønnsomt til nå (lur hund!) Så planen var å starte helt på nytt, bare å få Ziva til å få mange repetisjoner der hun går ut på planken, og kanskje halvveis over. Til min store overraskelse tilbyr hun etter kort tid å gå over hele planken. På klippet kan man høre min overraskelse. Så hva er forskjellen på første del av økten og siste? (Hint: TKFF! ❤ )

TKFF er forkortelsen for

Timing

Kriterier

Forsterkningsfrekvens

Forsterkningskvalitet

Når man trener hund, og dersom man ikke får fremgangen man ønsker, er dette de fire første tingene man bør vurdere å gjøre endringer på. Ofte er det forsterkningskvalitet man bør gjøre endringer på først. I Zivas tilfelle er dette sjelden problemet. Hun jobber godt for all type mat, og ball.

I klippet der alt går galt er timingen på klikkene mine feil (jeg kommenterer det ene, der jeg klikker idet hun hopper ned fra bommen – man får mer av det man forsterker!). Kriteriene er alt for høye. Kriteriet for å få klikk og belønning er å gå over hele bommen. Dette, kombinert med at jeg klikker bittelitt for sent (når hun akkurat forlater bommen på vei ned), gør at det er nesten umulig for Ziva å lykkes og få belønning. Hun forsøker gang på gang, men forstår til slutt lite av hva jeg ønsker av henne. Hadde jeg senket kriteriene litt (feks klikke konsekvent når hun hadde gått halvveis over bommen, eller et par steg på bommen), ville forsterkningsfrekvensen blitt hyppigere. Når man trener bør 80% av repetisjonene belønnes. Forsterker du sjeldnere enn 8 av 10 ganger er kriteriene dine for høye. Belønner du hyppigere enn dette kan kriteriene økes. I klippet der ting går dårlig belønner jeg sjelden (for kriteriet er for høyt i forhold til der hun er i treningen), og i de siste klippet belønner jeg hyppig (for kriteriet er lavt nok). Selvsagt er det morsommere (for hunden) å trene når man skjønner hva man blir bedt om å gjøre, får hyppige belønninger og mestrer øvelsen!

Prøv selv!

 

Snøfte 15 år

nytt_DSC1290
Snøfte i mars 2014, kort tid før han døde. Foto: Rolf Estensen

I dag ville Snøfte fylt 15 år gammel. Det er straks 4 år siden han døde. Jeg tenker til stadighet på han. Han har vært viktig i livet mitt generelt, og for hundeinteressen min spesielt. Men nå har han faktisk vært død i flere år enn det jeg hadde han. Jeg har hatt Ziva lenger enn jeg hadde Snøfte. Likevel er han en klippe, et viktig fundament i livet. Da han døde føltes det som en vegg hadde falt, eller et hjul på bilen var borte. Det jeg lærte av Snøfte har endret hvordan jeg tenker om dyr, om relasjoner til andre, jeg ble vegetarianer, jeg lærte å trene hund, og ble kjent med mange nye mennesker. Alt har vært viktige berikelser i livet.

IMG_8792
Snøfte med lille mini-plutte-Ziva i august 2013.

Et annet viktig bidrag er det han gjorde for Ziva. De fikk bare 7 måneder sammen, men han har påvirket henne enormt. Arven etter Snøfte lever i Ziva. I dag er hun 4 år (snart 5 år), og hun er så lik Snøfte; rolig, enkel å ha med å gjøre, masse personlighet, lyst til å være med på ting, og god kontakt. Snøfte var drømmehunden og lærermesteren, helt unik. Ziva er litt mer kompleks som type, men fortsatt veldig fin (til forskjell fra Snøfte liker hun ikke alltid nærkontakt, men hun liker å være nær). Jeg har innsett i det siste at vi har en veldig god kontakt. Hun har tillit til meg og at jeg ikke setter henne i vanskelige eller ubehagelige situasjoner. Og jeg har tillit til henne, til at hun er fornuftig og intelligent. Jeg kjenner reaksjonene og preferansene hennes godt. Og jeg vet at hun responderer når jeg roper på henne eller ber henne om å gjøre noe. Det er nesten en intuitiv kontakt, og den minner om relasjonen jeg hadde med Snøfte. Nå kan man selvsagt innvende at Ziva har blitt så lik Snøfte fordi jeg er fellesnevneren. Men så mye av hvordan jeg forholder meg til Ziva og trener henne, mine preferanser om hundehold og hundehverdag har jeg lært av Snøfte. Han påvirket ikke bare Ziva, arven og lærdommen etter han lever videre i meg også.

01_reading
Den gangen Snøfte ble tolket av en illustratør. Her er han sammen med de andre hundene vi gikk barnehund-kurset (lesehund/fadderhund) med i 2012-13 hos Norske Terapihundskolen. Fra venstre: Mia (cocker), Molly (hvit puddel), Thalia (chihuahua, heter i dag Pixel og jobber som terapihund sammen med Helle i Firbent Terapi), Sara (grå puddel), og Snøfte. Illustratør: Buffy Espersen Mohlman – Handmadeby Buffy.

 

IMG_1755
Siste turen sammen, Snøfte og Ziva 5. april 2014.

 

Selvtrening

På denne bloggen handler det primært om hund, og spesielt Ziva. Ikke denne gangen. Eller jo, på et vis, det skal i hvert fall handle om trening. Men denne gangen er det ikke Ziva som har blitt trent. Det er meg! Jeg har trent meg selv. Du spør kanskje, er det mulig, da? Ved bruk av operant betingning kan alle dyr med en ryggrad (og trolig også noen uten, det finnes for eksempel fascinerende filmer online av bier som lar seg trene med bruk av positiv forsterkning!) trenes til å forandre adferd med bruk av bruk av positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon.

Som jeg har nevnt her tidligere går jeg for tiden KlikkerInstruktør-kurset til Canis. Det startet i august, og eksamen leveres 1. april. En av prosjektoppgavene jeg har jobbet med i løpet av kurset er altså et selvtrenings-prosjekt. Vi fikk i oppgave å identifisere noe vi ønsket å endre ved egen adferd; noe vi ønsket å gjøre mer av eller mindre av. Her kunne man velge fritt, for eksempel slutte å røyke, studere mer effektivt, bruke mindre penger, være mer sosial, osv. Det var viktig at vi valgte et prosjekt, en adferd, som virkelig ville gjøre en forskjell. Etter å ha sett denne videoen på Facebook en dag innså jeg hva som måtte bli mitt prosjekt:

Videoen er ganske spekket med kjent amerikansk heroisk retorikk à la ’if you can dream it you can achieve it’ og ’one person can change the world’, osv. Det var ikke dette som fanget meg med admiral William McRavens tale, men det han sier i starten:

”If you want to change the world, start off by making your bed. If you make your bed every morning, you will have accomplished the first task of the day. It will give you a small sense of pride, and it will encourage you to do another task, and another, and another. And by the end of the day, that one task completed will have turned into many tasks completed. Making your bed will also reinforce the fact that the little things in life matter. If you can’t do the little things right, you will never be able to do the big things right. And if by chance you have a miserable day, you wil come home to a bed that is made. That you made! And a made bed gives you encouragement that tomorrow will be better.”

Mitt problem er ikke at jeg hater å re opp sengen. Faktisk har jeg alltid vært ganske flink til å gjøre det (jeg misliker sterkt å legge meg når dyna ligger vridd og putene er flate og skjeve). Det har vært en konstant i et ellers litt rotete hjem de siste årene. Jeg er flau over å innrømme det, men etter at jeg fikk hund har fokuset på å vedlikeholde det ryddige hjemmet liksom ikke hatt samme høye prioritet som før. Da Snøfte kom til meg i 2010 endret det seg for meg. Han ble viktig, og jeg brukte fritiden min på turer, trening og andre ting som hadde med Snøfte å gjøre. I 2013 flyttet jeg til en ny leilighet på bakkeplan med direkte utgang til hagen så Snøfte skulle slippe å gå i trapper. Jeg er fornøyd med leiligheten, men den har nesten ingen oppbevaringsplasser og minimal størrelse på boden. Så etter 2013 har jeg hatt store problemer med å holde orden. Jeg har kastet, gitt bort og solgt masse, men det var fortsatt fullt over alt. De siste årene har jeg i tillegg fullført en doktorgrad og trent med Ziva nesten hver eneste kveld og helgedag. Jeg har liksom aldri hatt tid til å komme skikkelig i orden. Når jeg fant ut om selvtrenings-prosjektet på KlikkerInstruktør-kurset ble jeg ganske fort klar over at det var rydding og vasking av leiligheten som måtte bli adferdene jeg skulle jobbe med.

Jeg hadde ingen illusjoner om at å re opp min seng ville endre noe som helst i verden. Men jeg hadde et lite håp om at dersom jeg fikk orden hjemme, så ville jeg kunne bruke mer av min mentale kapasitet og daglige energi på andre ting i livet. Andre områder i livet har lenge fått for lite fokus, så jeg hadde et håp om at orden hjemme kunne endre litt på min verden.

OK, så hva har jeg gjort? Jo, jeg har brukt de samme prinsippene som jeg bruker i treningen av Ziva, men på meg selv! Tilrettelegging av miljø, frivillig adferd, forsterke ønsket adferd, og få flyt på adferd. Det er enkelt når jeg trener hund (jeg har ganske god flyt på adferden hundetrening), men jeg lurte veldig på hvordan dette skulle gjennomføres i praksis da jeg begynte planleggingen. Gjennom TV og film og populærvitenskapelige medier blir man bombardert med at endring handler ‘bare’ om å bestemme seg og ha tilstrekkelig med viljestyrke. Klarer du ikke det du setter deg fore på nyttårsaften så handler det liksom bare om at man har ikke villet det nok, eller du har ikke vært streng nok med deg selv. Fallhøyden blir i slike tilfeller stor, og følelsen av å være mislykket følger etter. Finnes det en måte å endre egen adferd på, uten at det er viljestyrken som blir målestokk for om du lykkes? Jeg gledet meg til å teste ut metodene jeg bruker på Ziva, på meg selv.

Målene med prosjektet:

  • øke frekvens på adferd som bidrar til å vedlikeholde en ryddig leilighet, for eksempel sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin, støvsuge, rydde flater (bord, benker osv), vaske gulv, vaske bad, tørke støv/vaske flater.
  • øke frekvens på adferd som slik at ‘flaskehalser’ med rot ikke oppstår, for eksempel ta ut av oppvaskmaskin, henge opp våte klær som har blitt vasket, rydde bort klær når de er tørre, tømme søppel, tømme spesialavfall (papir, glass/metall, pante flasker).
  • øke frekvens på rydding i skuffer og skap, for å få bedre lagringsplass.

 

Igangsetting av prosjekt, og staus før start

Før jeg startet dokumenterte jeg adferden min (før-adferd, eller heller fravær av ryddeadferd?). Min måte å rydde/vaske på hjemme har tidligere vært litt mer i kategorien ’crisis management’. Jeg har vært fornøyd så lenge jeg finner de tingene jeg trenger til en hver tid slik at jeg kommer gjennom dagen (nøkler, papirer, båndet til Ziva, bæsjeposer, sko, osv.) Etter hvert skjedde det som alltid skjer; ting hopet seg opp og jeg kom til et punkt der det ikke gikk lenger. Da tok jeg skikkelig skippertak med rydding og vasking, og laget strenge forsett om at NÅ! skulle jeg være flinkere fremover (og dikterte mange regler i hodet, selvsagt). Men jeg ble ikke flinkere. Jeg mestret ikke å holde det ryddig, og syklusen gjentok seg gang på gang.

For meg er ikke et striglet designerhjem noe mål. Jeg kan håndtere litt rot. Det er når det hoper seg opp (som man kan se på før-bildene under) at jeg sliter. Jeg liker å vite hvor ting er. Jeg har ganske god hukommelse og retningssans, men når ting ligger i tilfeldige hauger er det vanskelig å finne igjen det man trenger. Og jeg misliker sterkt at oppvasken ikke er ren. Så hvorfor fikk jeg ikke kontroll, når jeg har slike antipatier mot rot? Det er jo fordi adferden forsterkes. Det er for meg mye mer givende å trene hund, være aktiv med Ziva, være sammen med folk jeg liker og gjøre det godt på jobben. Dette er langt mer meningsfullt enn å vaske og rydde hjemme. Jeg bor alene, ingen klager på rotet, eller straffer meg for det. Jeg har ikke barn som tar med venner på besøk i tide og utide. Ingen ser kaoset (før nå) så flauheten har vært på et minimum. Det er ingenting i mitt liv som gjør at jeg motiveres til å ha et ryddig og rent hjem (bortsett fra moren min som kommer innom av og til og påpeker at det flyter, men henne klarer jeg stort sett å overse hvis jeg vil). I og med at ingen av miljøsignalene i min hverdag motiverte meg til å endre adferden min i forhold til rot, så ble problemadferden (eller fravær av adferd?) den samme. Det som gjorde at jeg tok skippertak var at det gikk ut over annen adferd og aktiviteter som er på flyt og som er ønskelige (hundetrening, hvile, jobb). En annen faktor som har bidratt til å opprettholde ‘skippertak’-adferden i forhold til rydding av leilighet er følelsen jeg får når leiligheten blir ren og ryddig etter rot i lang tid. Den der lettelsen og tilfredsheten av å endelig se rene flater, og lukten av grønnsåpe er veldig god. Den forsterker hele adferdskjeden.

Jeg dokumenterte før-adferden min i én uke før jeg satte i gang med selve selvtrenings-delen av prosjektet 1. oktober 2017. Dette gjorde jeg ved å registrere frekvensen av rydde-adferdene mine. Uken der jeg registrerte før-adferd var 24.-30. september. Frekvensen var, som forventet, veeeldig lav i denne perioden! Skjemaet viser en samlet poengsum på 80 på 7 dager(!) 

Beskrivelse av tiltak

Viktige mål i prosjektet var å øke frekvensen på ryddeadferden, og få den på flyt. Får man en adferd på flyt er den automatisert. Slike adferder blir ofte veldig stabile. De blir alltid utført med høy fart og presisjon, og etterfølges av kort latenstid (tid mellom hver repetisjon). For å få noe på flyt må man få frem adferden frivillig, og der kommer den viktige forsterkeren inn (belønningen for utført adferd). Å finne en god forsterker er viktig i all trening med hund. Spørsmålet var: Hva motiverer meg? Før prosjektet startet kostet det meg mye å ta ut av oppvaskmaskinen når det var rent. Det var krevende å støvsuge, for jeg gikk og gruet meg til det i flere dager på forhånd. Hvordan kan man endre på en adferd som man misliker så sterkt?

Jeg tenkte lenge på hva som kunne være min forsterker. Hva motiverer meg? Ikke har jeg penger til overs til å belønne meg selv med pengepremier. Andre typer belønninger, som konserter, et godt måltid, nye klær, hundekurs, osv koster også penger, og var derfor utelukket. Men jeg er en nerd, og nerder liker å være flinke; Jeg liker å krysse av på lister over utførte gjøremål, jeg liker å jobbe mot delmål og frister. Jeg identifiserte alle adferdene jeg trengte å få på flyt for å opprettholde et ryddig hjem (se skjema her). Deretter rangerte jeg dem. Noen liker jeg nemlig å gjøre mer enn andre. Jeg tilegnet hver adferd en verdi, og den adferden jeg mislikte mest skulle jeg få mest poeng for å gjøre. Slik laget jeg meg et såkalt token economy-system. For eksempel fikk jeg 50 poeng for å støvsuge eller vaske badet. Kaste én pose med søppel var vektet til 5 poeng, mens det å kaste spesialavfall (som papir eller metall) var verdt 20 poeng pr tur. Enkelte kjeder delte jeg opp slik at delmomentene fikk en egen verdi (og forsterkning), slik som å sette på vaskmaskinen, henge opp tøyet, og legge det sammen/rydde bort var tre ulike adferder verdt 10 poeng hver. Vaske flater eller tørke støv ble belønnet med 1 poeng i minuttet. I et token economy-system skal poengene kunne samles over tide og byttes mot ulike goder eller varer når den som deltar selv ønsker det (litt slik som Trumf-kortet når du handler matvarer, eller fly-bonus programmer fungerer). Jeg valgte å ikke definere ‘premier’ jeg kunne ‘kjøpe’ for oppsamlede poeng. Jeg var spent på om det å samle poeng alene ville være nok til å motivere og endre adferd. Mer om det under.

Fra 1. oktober registrerte jeg forekomsten av de ulike adferdene jeg hadde definert. Skjema med adferdene lå lett tilgjengelig, fremme på kjøkkenbenken sammen med en penn. Hver gang jeg utførte en av adferdene satte jeg en strek ved siden av denne i skjema. På slutten av hver måned regnet jeg sammen antall streker på hver adferd, og ganget dette med poengene den enkelte adferden var verdt. Deretter regnet jeg sammen summen totalt for hele måneden. Dette gjorde jeg i 3 måneder, ut desember.

Resultat

Det første jeg la merke til etter oppstart var hvor givende jeg syns det var å samle poeng. Da jeg planla dette var jeg bekymret for at det ikke skulle være motiverende nok å bare samle poeng. Der tok jeg feil. Ikke bare støvsugde jeg og vasket badet oftere, jeg satte på oppvaskmaskinen straks jeg fikk mulighet til det, bar ut søppel og spesialavfall, tørket støv og ryddet i skuffer og skap. Det var ekstremt givende å samle poeng! Den fysiske handlingen med å sette en strek i skjema med penn, var veldig tilfredsstillende. Når leiligheten var ren ble det motiverende også. Det ble selvforsterkende å stå opp til en ren leilighet, og ikke bruke tid på å finne ting når man skal ut av huset. Jeg kunne fokusere på morgenturen med Ziva og glede meg over frokost og god kaffe. Og det er utrolig deilig å komme hjem til et ryddig hjem etter en lang dag. Mestringsfølelsen over å klare å vedlikeholde dette over tid var også viktig.

Den første måneden (oktober) gikk veldig bra. Jeg samlet 2315 poeng! De neste månedene fikk jeg ikke like mye poeng (1480 i november og 1515 i desember). Jeg tror det skyldes at jeg hadde ryddet meg gjennom leiligheten i oktober (stort sett). Det opprinnelige problemet med at ting ikke fikk plass i skuffer og skap var borte fordi jeg hadde ryddet plass. Det var ikke lenger opphopninger av min daglige aktivitet i flaskehalser som oppvasken, spesialavfallet eller klesvasken. Så de neste månedene ble ganske like. Det jeg opplevde var at jeg over tid fikk flyt på adferdene, de ble automatiserte og kostet meg lite å gjøre.

Spesielt viktig har det blitt å rydde på kjøkkenet om kvelden, sette på oppvaskmaskinen, og rydde ut av oppvaskmaskinen om morgenen før frokost. Klarer jeg det får det ringvirkninger, virker det som. Det er lettere å holde leiligheten ryddig resten av dagen dersom kjøkkenet er ryddig. Det er som i videoen jeg delte innledningsvis, bare at i mitt tilfelle gjelder det oppvasken og ikke å re opp sengen. Jeg oppdaget også at dersom jeg er litt proaktiv og setter på oppvaskmaskinen, og vasker klær før det er helt fullt, så er det lettere å motivere seg til å ta ut av oppvaskmaskinen, og henge opp klærne med én gang. Det samme gjelder å støvsuge eller tømme søppel. Det er mye mer forsterkende på adferden om den ikke tar for lang tid. Dersom jeg støvsuger før jeg føler det blir prekært så tar det kortere tid, og oppleves ikke som veldig krevende. En innvending til de nye vanene mine kan være at det muligens ikke det mest miljøvennlige å sette på en halvfull oppvaskmaskin eller vaskemaskin, men for meg ble rutinen med å sette på oppvaskmaskinen hver kveld helt avgjørende rutine dersom leiligheten skulle forbli ryddig.

Noen bilder fra siste dagen av prosjektet, 31. desember 2017:

Tiden etterpå

Jeg var spent på om jeg ville klare å bevare rutinene etter at prosjektet ble avsluttet og jeg ikke lenger fylte ut skjema med streker og regnet poeng. Til min store glede har det gått veldig bra. Adferdene er på flyt, spesielt det å sette på oppvaskmaskinen og tømme søppel. Jeg syns fortsatt det å støvsuge er ganske kjedelig. Den adferden er ikke helt på flyt, men det er også en adferd jeg ikke har gjort spesielt mange ganger i løpet av prosjektet sammenliknet med antall repetisjoner av mange av de andre adferdene (som å sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin og kaste søppel). De mange gode erfaringene jeg har hatt med støvsuging i løpet av prosjektet gjør det dog lettere å utføre adferden (Støvsuger jeg jevnlig går det raskt og det er langt mindre krevende). På sikt vil den også bli på flyt, tror jeg.

Noen bilder fra tiden etterpå:

7. februar 2018

19. februar 2018

Har du lyst å lære mer om dette tema?

  • David L. Watson og‎ Roland G. Tharp: Self-Directed Behavior: Self-Modification for Personal Adjustment

PS: En av oppgavene til eksamen på Canis KlikkerInstruktør-kurset var å skrive en rapport om selvtreningsprosjektet som et blogginnlegg. Dette innlegget er besvarelsen min.

NB: Dette blogginnlegget er også publisert på www.Canis.no