Året 2016, og litt om 2017

Dronningen. Ziva er litt som en dronning, har jeg innsett. Hun har full kontroll på alle rutiner, og dersom de ikke følges, feks at maten serveres for sent, eller kveldsturen ikke inntreffer til rett tid, da får jeg en påminnelse. Og når det er på tide å stå opp om morgenen får jeg beskjed om det; jeg blir slikket i mitt venstre øre (og ikke det høyre!) Dronningen har full kontroll over sitt rike 🙂 Ziva har en type A-personlighet, altså hun liker å stå opp tidlig og legge seg til fornuftig tid. Om natten sover hun en dyp søvn, og det skal mye til før hun vekkes. Jeg er B-menneske, og slik sett har vi litt divergerende interesser med hensyn til døgnrytme og søvnsyklus…

På tide med en oppsummering av 2016, og planlegging av 2017. Året vi har vært igjennom har vært merkelig på mange måter, internasjonalt og lokalt – også jeg og Ziva har merket 2016s krefter. Jeg har for første gang slitt med motivasjonen. Eller, vi har trent masse rundering, men på andre områder har vi ikke vært så veldig flinke. I lange perioder har jeg nesten ikke hatt lyst til å trene. Men i høst har dette endret seg, og jeg har laget detaljerte planer for våren, og milepæler for 2017. Det neste året skal vi være godt forberedt på alt, og klare målene på planen! Elsker å kunne merke mål som oppnådd på årsplanen!

Det største målet for 2016 var å A-godkjenne i NRH denne sesongen, men på våren ble det tydelig at feilmeldingsproblematikken i runderingen ikke var helt under kontroll, til tross for at vi klarte B-godkjenningnen på høsten 2015. Det var hektisk på forsommeren med å prøve å få kontroll på feilmeldingen samtidig som vi forberedte oss til de siste prøvene som måtte være godkjent før vi prøvde oss på A-prøvene: feltsøk, mørsesøk og orienteringsprøven. Feltsøket gikk relativt greit, or orienteringsprøven (6 poster, 15 km, 5 timer) var fastsatt til slutten av mai. Jeg gruet meg, men hadde trent godt i ukene før. Jeg hadde trent både på orientering og på fysisk kondisjon med sekk. Jeg følte at vi var relativt klare, og det gikk også bra (selv om jeg klarte å gjøre en liten feil som forsinket oss ca 20-30 min). Mørkesøk er litt vanskeligere å få til på forsommeren. Den skal gjennomføres når det er helt mørkt, så det vanlige er å ta den på høsten. Hvis den gjennomføres ute er det 300 meter rundering med 2 figuranter. Den kan gjennomføres innendørs, og da blir det romsøk. Ikke helt enkelt å få det til, for man må ha tilgang på både lokaler (type industribygg eller liknende), dommere og figuranter. Heldigvis var vi 2 stykker som trengte mørkesøk-prøven, og dommer stilte opp som hadde tilgang på et underjordisk parkeringshus. Det var helt mørkt, og jeg fikk ikke lov å ha på hodelykt. Ziva fikk heller ikke gå med lys på vesten (slik vi bruker når vi runderer i mørket). Jeg kunne nesten ikke se noen ting, og gikk sakte rett frem gjennom hver etasje i parkeringsbygget. Jeg så ikke hvor Ziva var, hørte bare at hun jobbet i ulike deler av rommet. Jeg så ikke en gang om hun kom inn med melding. Heldigvis har jeg melding med innsitt, så når det var melding hørte jeg at hun satte seg ved siden av meg. Da kjente jeg på hodet og rundt munnen, og skjønte at det var melding. På påvis fant jeg ikke figuranten med det første. Jeg gikk bort til der hvor Ziva var (jeg hørte henne puste), og kjente bare vegg og gulv. Søren, tenkte jeg, det er feilmelding! Men nei, Ziva hadde rett. Litt til høyre for meg satt det en figurant med ryggen mot meg. I underetasjen hadde figuranten gjemt seg mellom en bil og veggen. Ziva fant den også, så da besto vi. Det var veldig fint å få gjennomført de 3 testene om gjensto før A-prøvene. Det hadde blitt utrolig hektisk å ta alle prøvene + ukas arbeid A på én sesong. Det er absolutt å anbefale å få unnagjort feltsøk og o-prøven før B-sesongen, og mørkesøk på slutten av B-sesongen. Jeg har fokusert mye på runderingen i år, og valgte å dra på runderingskur i sommer fremfor ukas arbeid A og A-prøvene. I tillegg har jeg vært i Molde 2 ganger og trent med flinke NRH-ere og andre som trener rundering etter prinsippene til Morten Egtvedt/Canis. Jeg har tidligere trent etter disse prinsippene i runderingen med Ziva, men ikke helt 100%. Men i år har det blitt ganske viktig for meg å trene etter Canis-metoden, og det har virkelig gitt resultater! På den ene Molde-turen var jeg med på kurs med Morten. Vi er en gjeng her i Oslo som klarte å overtale Morten til å komme til Oslo å holde kurs i november. Jeg føler virkelig at jeg har hatt et hyggelig og givende år med tanke på instruksjon og treningsvenner i runderingen. Runderingen til Ziva har blitt veldig fin i løpet av 2016, og jeg er ganske positiv med tanke på A-prøvene til våren. Planen er å klare kravene til A-godkjenning i løpet av sesongen 2017.

Jeg har hatt paner om å konkurrere litt i lydighet, bruks og kanskje til og med starte i jakt (WT) i 2016, men vi har ikke fått jobbet noe med det. For tiden går jeg Canis sitt KlikkerTrener-kurs. Det er 4 helger, og tar ca 6 måneder totalt. I denne perioden skal vi jobbe oss gjennom alle grunnferdighetene + litt til. Ziva kan mange av disse allerede, men nå skal vi virkelig være klikker-nerder og få flyt på alt, samt jobbe med alle typer forstyrrelser og variasjoner av grunnferdighetene. Vi er godt i gang, men de neste 2-3 månedene skal alt på plass. I den forbindelse tenker jeg det er på sin plass å gjøre alvor av å starte i LPII. Jeg har også utrolig lyst til å starte i bruks NBF kl C rundering, når sesongen starter. Så vinteren skal gå med til å finpusse på lydigheten. Merker at jeg er kjempemotivert! I tillegg skal vi jobbe med harde spor mens det er kaldt slik at sporingen blir bedre til sesongen starter.

Når A-godkjenningen er i boks (jeg sier når!) skal vi også trene litt mer jakt. Jeg har kjempelyst at Ziva skal få godkjent på working test, samt få en premiering i BK i jakt. Det er kjempegøy med retreiverjakt, men hittil har vi ikke hatt tid til å trene nok på det.

Alt godt til deg og din(e) hunde(er) i 2017!

Herlig førjulstid

img_7853

Å, det er jammen deilig å gå turer denne uken. Det er nesten helt tomt i marka! To dager før julaften traff vi bare 2 hunder – to! – på ettermiddagsturen vår. Og begge var i bånd, og eier viste ingen tegn til å ville komme bort til oss. Det er virkelig himmelsk, man kan senke skuldrene, og nyte naturen. Og tenk, det er nesten ingen mennesker heller. Vanligvis kryr det av mennesker og løse hunder på turene. Vi bor ca 2 km fra Sognsvann, så det er alltid mennesker som jogger, eller sykler eller går tur med hundene sine. På ettermiddager på hverdager, sånn rundt kl 16-17, kryr det av folk. Spesielt på den brede turveien som går opp til Sognsvann er det travelt. Men i dag var det altså helt folketomt på turveien, bortsett fra én hund med jogger. Den andre traff vi på en asfaltert gangvei på vei hjem. Jeg syns jammen det var litt lysere på himmelen også. Men det var nok bare innbilning, for solen snudde i går.

Men midt i den herlige turen slo det meg, hva gjør alle hundene disse dagene som ellers alltid er på tur? Ligger de hjemme alene mens familien løper rundt i butikker og stresser? Det er jo litt trist å tenke på, at alle disse hundene ikke får så mye oppmerksomhet nå før jul.

img_7898

Årets favoritter 2016

Nok en gang nærmer vi oss slutten på året. På denne bloggen betyr dette en oppsummering av det beste utstyret jeg har funnet i år. Jeg er ikke sponset på noen måte, så dette er utstyr jeg har anskaffet selv og prøvd over tid.

Alfa sko

img_7904

Jeg har anbefalt sko til tur og hundetrening tidligere. Men da de gamle var utslitt i sommer måtte jeg finne noen nye. Jeg fikk anbefalt Alfa av flere lagvenner i NRH. Så på forsommeren fikk jeg meg et par, Walk Queen W. De var helt fantastiske! De gir god støtte på anklene, noe som er viktig for meg. Jeg har lett for å tråkke over. Når vi trener, går spor eller runderer, blir det mye gåing utenfor stier i høyt tempo. Da er jeg avhengig av god ankelstøtte. I tillegg er de lette å smøre og impregnere (med rett fett, vel å merke – se under), og en god såle som ikke er glatt. I høst fikk jeg mulighet til å bruke en rabattkode jeg fikk fordi jeg er aktiv i NRH. Da var det faktisk fristende å kjøpe ett par til av samme type, men jeg bestemte meg for å prøve Bever Pro Advance. Disse er jeg, om mulig, enda mer fornøyd med. De er litt tyngre, og høyere i skaftet. Det føltes derfor i starten som litt mer stivt å gå med dem, men det glemmer man fort. Jeg føler meg tryggere i ulendt terreng med disse skoene enn jeg noen gang har gjort. Endelig kan jeg føle meg nesten fri når jeg går i bushen! Tidligere har jeg måttet tenke igjennom nesten hvert steg, og hvor jeg setter føttene av redsel for å tråkke over. Det behøver jeg nesten ikke lenger.

Pedag lærvoks

img_7929

Jeg har utforsket markedet for impregnering og skofett til tursko/fjellstøvler de siste årene. Jeg syns ingenting har vært bra nok. Noen trenger ikke inn i læret godt nok og gjør skoene klissete slik at sand og jord fester seg til dem, andre krever at man varmer opp skoen for at det skal fungere, og noen virker det som ikke har noen funksjon i det hele tatt. Det er irriterende å kjøpe boks etter boks med fett og impregnering, og likevel sitte med våte sko etter 30 min på trening. Dyrt er det også. Men i sommer fikk jeg tips om Pedag lærvoks. Syns det har fungert helt ypperlig! Lett å påføre, trekker raskt inn i læret, og det hindrer at skoen blir gjennombløt. Dette produktet finnes hos flere forhandlere, jeg kjøpte på nett fra Hekta på tur.

RuffWear strikkbånd

img_7935

I påsken var jeg på hytta, og hadde med et bånd med strikk for å gå på ski. Tidligere har Ziva bare gått løs når jeg har gått på ski. Men nå ville jeg prøve å få henne til å gå litt foran og kanskje dra litt. Hun er en mild hund, så jeg ble rådet til å bruke et bånd med litt stikk og fleksibilitet. Jeg jobbet masse med Ziva som unghund slik at hun sluttet med å dra i båndet. Derfor var det et litt fremmed konsept for henne å dra på skitur. Strikkbåndet var en grei, litt kortere variant, og hun hadde selvsagt sele på. Gradvis dro hun litt mer og mer, og spesielt når vi hadde fått litt fart og i slake nedoverbakker. Det var kjempegøy, så dette blir det nok mer av denne vinteren. Det båndet jeg brukte i påsken var det litt hard strikk i. Litt senere fikk jeg tak i et strikkbånd fra ett av mine favorittmerker, RuffWear (kjøpt hos GoodDog Shop & Barkery). Dette er noe lenger og strikken er litt mykere. Ziva får derfor ikke like mye motstand når hun drar, og da tør hun å gå på mer. Strikkbåndet har jeg brukt på lufteturene på kveldene. Om kvelden er jeg passe sliten, og det er utrolig deilig å kunne gå på veien mens Ziva snuser uten å måtte følge på hele tiden, slik jeg må i et vanlig (kortere) bånd uten elastikk. Ziva er nemlig litt finslig på hvor hun tisser og bærsjer, så det må selvsagt gjøres et stykke fra veien etter å ha gått rundt i ring og frem og tilbake noen ganger.

Jeg har hatt et slags luksusproblem med Ziva, for hun hadde blitt nesten litt for flink til å ikke dra i båndet på tur. Ja, det er deilig med hunder som ikke drar i båndet, men det kan faktisk bli for mye av det gode. Det siste året har jeg hatt et lite prosjekt i hverdagen, nemlig å få Ziva til å bli litt frekkere og ta litt mer plass. Ved å bruke båndet med strikk på kveldsturen har hun lært seg at litt motstand i båndet også kan være greit. Det betyr ikke at hun har gjort noe feil. Det virker litt som Flexi-bånd, uten alle problemene og ulempene. Som med de forferdelige Flexi-båndene, belønnes hunden med strikkbånd for å dra i båndet med litt motstand. Dette fordi de kommer seg dit de vill, og dette er forsterkende. Med strikkbånd får hunden stor frihet på tur, men man unngår alle de forferdelige problemene som kommer med Flexi-bånd. Jeg mener det er ingen gode grunner til å bruke Flexi-bånd – ingen! Har du et slikt bånd burde det kastes. Kjøp heller et bånd med strikk! Men har du en hund som drar mye i båndet på tur (og du ikke liker det), da bør du i hvert fall ikke bruke Flexi-bånd for det gjør ting bare verre. For milde hunder som Ziva som i utgangspunktet ikke drar så mye, kan et bånd med strikk fungere veldig godt for å gjøre dem mer fortrolige med litt motstand i båndet.

PS: RuffWear syns jeg er et veldig bra merke. Men det er ofte vanskelig å få tak i. Det er ingen butikker eller nettbutikker (som jeg kjenner til) i Norge som har et godt utvalg av RuffWear-produkter. Hvorfor er det ingen som har det? Tips meg gjerne!

 

Venezia halsbånd fra Mia Cara

img_7918

Jeg elsker hundeutstyr av god kvalitet og god design. Og en av mine favorittbutikker er Pet Shop Girls, og det merket jeg liker best i deres vareutvalg er Mia Cara. Puten Ziva har i bilen er Mia Cara. Og i 2016 skaffet jeg dette halsbåndet. Det er bare så nyyydelig! Det er både elegant og litt ‘under stated’. Og svart halsbånd på svart hund er bare lekkert. I og med at dette er flettet så får man litt bling-effekt når lyset reflekteres og brytes på mange steder. Ziva og jeg trener en del og ellers går vi turer i skogen, så det blir ikke så mange anledninger til å bruke finstasen, men når vi skal på tur ute blant folk så får hun gå med dette halsbåndet. Jeg ønsker meg båndet/kobbel som matcher, men det har vært utsolgt i svart. Så det får vi kanskje kjøpt i 2017?

 

Lanullva ulldekken

img_7982

Når vi trener med NRH på høst og vinter kan det bli kaldt for Ziva å ligge i bilen. På treningskveldene ligger hun i bilen gjerne flere timer mens jeg hjelper til med trening av de andre sine hunder. Ziva har ganske godt med pels, men når hun ligger stille i kald bil må hun ha noe som varmer. Hun ligger enten med et ullteppe eller en dyndyne under seg (oppå den vanlige puten). Dessverre er hun ikke fan av å ha på seg dekken, så hun slapper dårlig av i buret hvis hun har noe på seg. Men i høst kjøpte jeg et Lanullva-dekken, etter å ha diskutert med meg selv frem og tilbake i nesten 1 år. Moren min strikket en ullgenser til Ziva å ligge i bilen. Den dekket over alt, men var ikke så populær med Ziva. Den var omstendelig å få på, og da blir ikke Ziva så samarbeidsvillig. Og hun tråkket noen ganger inni genseren med bakbena. Jeg liker derfor ikke å la henne være alene med denne på. Jeg vet at Canelana har et ulldekken som er populært, og mange har kjøpt dette. Jeg må si jeg ikke er spesielt imponert over Canelana. Jeg kjøpte noen produkter for et år siden, men ingen av dem er i bruk i dag. Jeg fikk også prøve Canelana ulldekkenet til en venn på Ziva. Dekkenet har en hals som ikke lar seg regulere. Dette betyr at hunder som er kraftig bygget i halsen, slik labradorer ofte er, må ha en ganske stor størrelse for å passe der. Men da er lengden og resten av dekkenet for stort på resten av kroppen. Og med en hund som Ziva, som ikke trives med å bli påkledd er en stram hals ingen stor vinner.

Lanullva har i det siste blitt veldig populært, men jeg liker ikke så godt å kjøpe dekken usett og uprøvd. Men så følger jeg bloggen retrieveren.com, og Lill-Iren snakker varmt om dekkenet. Så jeg bestemte meg for å prøve. Det er to ulike modeller. Den ene er som en genser, og den andre har borrelås foran og under magen. Slik kan man velge hva som passer hundens kropp, og hvilke behov man har. Jeg selvsagt valgt den med borrelåser. Jeg er kjempefornøyd med dekkenet! Det er mykt, lett og akkurat passe tykt, og det virker ikke som Ziva bryr seg så mye om å ha det på. Fargen er jeg sånn passe fornøyd med, men jeg valgte noe som kunne minne om NRH-blå. Når Ziva har dette på i bilen kommer jeg tilbake til en hund som føles lun og varm på kroppen. Det liker jeg! Ziva har str. L i fargen Arctic blue.

Helistar treningslommer

img_7937

Disse treningslommene har løst så mange praktiske problemer i hverdagen! Jeg bruker de på hver eneste tur og trening, hver eneste dag. Og det har jeg gjort siden påske. De er lette å vaske i vaskemaskinen. De er så behagelige å ha på, og rommer alt jeg trenger til en hver tid. Jeg har godbiter av ulik kvalitet i forskjellige lommer. Det er en lomme til klikkeren og bæseposene. Og i baklommen kan jeg ha ball og båndet, og hansker og annet. Jeg er veldig imponert, og disse lommene utkonkurrerer godbitvesken jeg har anbefalt tidligere. Det eneste jeg ikke liker så godt er at det er strikk i livet. Denne kan strammes, men dersom lommene blir litt fulle så siger de litt ned på hoften. Spesielt hvis jeg løper ut til figuranten i skogen, eller liknende. Litt irriterende. Og så er de ikke sånn veldig lekre å se på, spesielt bakfra. Jeg gremmes når jeg ser meg selv på bilder med disse lommene. Men fordelene overstiger ulempene (som for det meste er forbigående og kosmetiske). Mine treningslommer kjøpte jeg hos Catch Hundeutstyr.

Centaura myggspray

img_7914

Når man trener bruks er man i skogen i mange timer hver uke. Om sommeren kan det være en utfordring med tanke på fluer og mygg og andre kryp. Det er ikke bare enkelt å holde dem borte. Jeg har prøvd ulike sprayer og stifter de siste årene. Mange stinker! Og noen er klissete, mens andre dekker dårlig. I sommer fikk jeg prøve denne sprayen, som er utviklet for både mennesker, hund og hest. Den lukter ingenting, sprayen dekker godt, og den holder mygg og annet kryp borte i timesvis. Helt fantastisk! Jeg kjøpte min på Apotek1.

Muckboots

img_7909

I år har jeg vært i Molde 2 ganger for å trene med de flinke NRHerne der. Der runderer de på myrer(!) Det var en litt ny erfaring for meg. Og en våt opplevelse! Den første gangen jeg var der var jeg ikke klar over det, og hadde som vanlig på meg Alfa-skoene. De kom dessverre litt til kort i dette miljøet. Så da jeg dro tilbake i september var jeg litt bedre forberedt. Jeg har som nevnt tidligere litt lett for å tråkke over, og er derfor nøye med skotøyet. Jeg har ikke veldig god erfaring med støvler, for å si det slik. De er gjerne myke i skaftet og anklene, og gir dårlig støtte i ulendt terreng. Og sålen pleier ikke være veldig behagelig. Men med disse Muckboots hadde jeg ingen problemer med å gå på myr! Og selv om jeg er litt plattfot fikk jeg ikke vondt av å gå hele dagen med dem. Jeg bruker dem ellers på morgen- og kveldsturen hver eneste dag. Jeg har blitt imponert over hvor godt grep sålen gir i alt slags vær og føreforhold. Jeg kjøpte mine Muckboots på Felleskjøpet.

Baltic flytevest

img_7955

I sommer hadde jeg og en venn et prosjekt med å svømme sammen med hundene i et vann nær Sognsvann. Vi fikk ikke gjort det mange nok ganger til at vi og hundene kom i form, men det er utrolig moro. Vi jobbet med at hundene skulle bli trygge i vannet. Tanken var deretter å utvide svømmetiden slik at kondisen også ble bedre. Men så langt kom vi ikke før ferien ødela rutinen. Til neste år skal jeg gjøre mer av dette! Ziva er ganske flink til å svømme, og hun liker det ganske godt. Men svømmingen må ha et mål, feks hente en ball eller dummy. Hun er ikke trygg nok til å svømme lenge av gangen og uten noe bestemt mål. Men det ble mye bedre etter at hun fikk på seg flytevesten fra Baltic. Dette er ikke en redningsvest, og den vil nok ikke egne seg så godt om hunden skal bruke den i båt. Den har et håndtak på ryggen, men stroppene under magen er trolig ikke solide nok til å løfte en hund som Ziva. Og skulle jeg hatt en redningsvest hadde jeg helt klart valgt noe med mer oppdrift (gjerne også under bryst/buk) og med solid håndtak/stropper, som RuffWear sin redningsvest. Men disse er ganske klumpete og stive. Med Ziva som innbiller seg at hun nesten ikke klarer å røre på seg når hun har noe på kroppen, så er ikke slike flytevester så enkle å svømme med (i hvert fall ikke ennå). Baltic-vesten er en flytevest, og det er netteopp dette jeg har brukt den til: flyte. Den gir akkurat nok oppdrift til at Ziva kan slappe litt av når hun svømmer. Det blir ikke like hektisk, og hun haster ikke etter å komme på land. Til svømming sammen med hunden var denne helt utmerket. Men det er viktig at man hele tiden følger med, og at stroppene strammes godt så hunden ikke får bakbeinet hektet inn i en stropp når den svømmer. Jeg kjøpte flytevesten hos Clas Ohlson.

Malacetic Wet Wipes

img_7917

Jeg er så heldig at jeg er på et NRH-lag sammen med flere veterinærer. En av dem tipset meg om Malacetic Wet Wipes. Det er et antibakterielle wipes som kan brukes til rengjøring av hud på hund, som hudfolder, under halen, lepper, ører, mellom tærne osv. Ziva fikk våteksem i sommer, og da kunne jeg sette igang tiltak med én gang, før veterinærtimen. Jeg klippet pelsen rundt, fjernet skorpene og vasket med Malacetic flere ganger om dagen. Det så ganske fint ut, det var en lettelse å unngå spredning av våteksemen mens jeg ventet på veterinærtimen. Et flott produkt å ha tilgjengelig hjemme! Jeg kjøpte min hos veterinæren. Unngå andre liknende produkter/wipes, de er ikke det samme!

NB: Det er ikke mulig å bruke wipes i stedet for å gå til veterinæren. Forverres hudproblemene må du selvsagt oppsøke veterinær!

TIL INFORMASJON:

Jeg vil presisere at jeg har ingen samarbeidsavtaler med verken butikker, forprodusenter eller utstyrsleverandører. Dette er produkter jeg har prøvd, kjenner godt eller bruker selv. Ingen av tingene jeg anbefaler på bloggen er sponset på noen måte. Den årlige anbefalingslisten er et resultat av mine egne erfaringer gjennom kalenderåret.

FØLGER DU OSS PÅ SOSIALE MEDIER?

Ziva er aktiv på Facebook med sin egen side. Husk å ‘Like’ den her! I tillegg er jeg aktiv med bilder av Ziva og det vi gjør på Instagram. Kontoen heter @snoftesen – følg oss gjerne.

 

– Har hun løpetid?

«- Ja, hun har løpetid. Og nesemidd, og lus. Hun har løpetid og er smittsom, alt på en gang.» Det skal jeg svare andre hundeeiere på tur fremover. Det er selvsagt ikke sant (Ziva er frisk som en fisk, og har ganske sjelden løpetid), men det virker dessverre som det er det eneste språket folk med hund (men som ikke kan noe om hund) forstår.

ikke-hilse

Saken er den at Ziva er en hund som ikke er så glad i fremmede hunder (hun elsker vennene sine!). I menneskeverden, når man gang på gang prøver på en høflig og sivilisert måte å fortelle andre man møter at man ikke vil ha nærkontakt, da begynner man å si ting i klartekst. Dessverre tror jeg det har skjedd med Ziva. Hun har prøvd å kommunisere at hun ikke vil snakke med de hundene hun treffer på tur, men de har ikke tatt henne på alvor. De har fulgt etter henne, yppet til lek, vært frekke og lagt hodet/labber oppå ryggen hennes, snust henne både her og der uten lov. I menneskeverden er dette helt uhørt oppførsel, men likevel lar så mange hundeeiere hundene sine gjøre det på tur. Folk smiler og ler, tror hundene leker eller sosialiserer. I virkeligheten er det mobbing, banning og mangel på respekt. Dessverre har jeg ikke forstått at kontakten med tilfeldige hunder på tur har plaget Ziva, og burde ha hjulpet henne mer. Nå er vi i den situasjonen at hun ser på alle hunder på tur med skepsis og uro. Nesen hennes fanger opp hunder på lang avstand, lenge før jeg ser dem. Hun kommer inn på min venstre side med flakkende blikk, ser på meg og ser bort der hunden er. Jeg gjør en av to ting. Når hunden kommer mot oss kan jeg kaste en håndfull godbiter inn i grøfta (mens jeg står vakt og blokkerer møtende hund/eier på avstand), eller, hvis det er trangt og umulig å unngå et møte, tar jeg en håndfull godbiter i hånden og forer en stri strøm med mat til Ziva som går på min venstre, side forbi hunden.

ikke-hilse
Hva tror du, ser det ut som denne hunden har lyst å hilse?

Det går ofte bra, men overraskende mange ganger stopper eieren opp (spesielt om Ziva står i busken og snuser etter godbiter). Hva er det de vil? Hvorfor tar de ikke hintet? Her står en hund, med hodet i bakken og rompa mot dem og gjør sin egen greie. Hva er det med dette scenarioet som får folk til å tro at Ziva har lyst til å hilse? Ofte må jeg si noe sånn som: «Hun vil ikke hilse.» eller «Hun er ikke så glad i å hilse.» Da er den nesten som eieren blir trigget. Akkurat som de tror deres hund kan kurere Zivas angst for fremmede hunder. Jeg får ofte høre at «Min er kjempesnill» eller «Det går bra, min hund takler dette». Når jeg da må si at jeg vil faktisk ikke at din hun skal hilse på min hund, så klarer de liksom ikke akseptere det. Det er først hvis Ziva går tom for godbiter, snur seg rundt og brummer («Kom deg vekk!») på hunden at eieren skjønner alvoret.

I dag opplevde jeg dette 2 ganger i løpet av en ganske kort tur. To innpåslitne hunder som absolutt skulle hilse mens Ziva snuste etter tørrfor i grøfta. Og bare sånn FYI i tilfelle du ikke visste det: Å gå rundt å snuse i bakken er på hundespråket et ganske tydelig signal om at jeg er ikke interessert. De andre hundene leste ikke signalene og kom mot Ziva. Heldigvis klarte jeg å gå i mellom og blokkere dem. Jeg tok tak i halsbåndet og fikk dem på rett vei igjen, men de snudde tilbake og insisterte på å få tilgang til Ziva. Begge eierne så på meg med store øyne, som om jeg var gal. Så spurte de begge: «Har hun løpetid?» Det virker som det er den eneste legitime grunnen til å holde hunden unna en annen hund. På den første hunden prøvde jeg å si sannheten, men eieren så ut som et spørsmålstegn, og ville nesten ikke gå videre. Når den andre også stilte det samme spørsmålet hadde jeg fått litt nok. Jeg sa at hun hadde både løpetid og nesemidd og lus. Full pakke! Hun ropte febrilsk på hunden sin, men selvsagt hadde hun ikke god innkalling på sin løse hund (ganske standard!) Hun måtte til slutt ta hunden sin i bånd for å få den bort fra oss. Hun kikket på oss gang på gang, det var nesten som man kunne se hjulene kverne sakte inni der. Jeg kan tenke meg hun lurte fælt på hvorfor en hund med løpetid, som er smittsom og har lus gikk løs på en ganske beferdet turvei. Ja, ja, hun får bare gå der og lure, så lenge det gjør at hun kommer seg bort fra min hund. Målet mitt er at Ziva aldri skal måtte trenge å kommunisere i store bokstaver (hun brummer og reiser av og til bust). Hun skal lære seg at hvis hun holder seg nær meg når det kommer en annen hund, og hvis hun overser den, så går det bra og den forsvinner. Men det er vanskelig når andre hundeiere ikke kan respektere at noen hunder faktisk ikke er så glad i å hilse på fremmede.

Kjære Ziva,

Endelig, er vi der vi skal være. Det virker i hvert fall slik. Etter runderingskurset i helgen føles det endelig som om ting har løsnet skikkelig, og du viser meg en utrolig tillit når vi trener. Du er en veldig snill hund, og er med på det meste. Men i runderingstreningen gjorde jeg en stor feil, uten å egentlig forstå det selv. Da ble du tydelig, på ditt vis. Du forsøkte å fortelle meg på flere ulike måter at du ikke var klar for det jeg ba deg om. Du hadde mistet troen på at jeg visste hva jeg gjorde. I juli 2015, for 16 måneder siden lærte du at å løpe i skogen på tomslag ikke lønnet seg. Det var jo ikke det jeg prøvde å lære deg, men med den fremgangsmåtene jeg brukte da var det dette du forsto. Det nytter ikke å ha gode intensjoner i treningen, og at jeg forstår det vi driver med, når ikke hovedpersonen selv forstår det. Jeg fikk deg til å gå alt for mange tomslag før du egentlig var moden for det. Jeg burde ha skjønt at du var en mild sjel som ikke tålte at vi gikk så fort frem. Jeg tøyde strikken for langt og for fort, du hadde ikke erfaringen eller mentale utholdenheten til å takle det. Jeg vet jo at du er en hund som gir alt du har, og prøver som en helt uansett hva jeg ber deg om. Men i runderingstreningen sviktet jeg deg, og viste meg lite verdig tilliten du så ubetinget pleier å skjenke meg.

Heldigvis fikk jeg en sjanse til å gjøre det godt igjen.

Jeg prøvde virkelig å forstå hva som hadde gått galt, men jeg lærte sent. Var det varmen? Var det løpetid og hormoner? Var det nervene mine som påvirket deg? Hvorfor gjorde du ikke slik du pleide, hvorfor ble det plutselig vanskelig denne onsdagen tidlig i juli? Du begynte å feilmelde, og gjorde det gang på gang. Jeg prøvde å overse, jeg prøvde å gi deg en pause underveis – det var jo tross alt B-prøven i NRH. Men nei, det var ikke mulig å komme gjennom det. Du hadde funnet en løsning på noe du oppfattet som et problem. Og på sett og vis hadde du rett, du fikk slippe å løpe tomslag etter noen feilmeldinger. Da gikk vi i bilen, og jeg måtte ta på alvor at noe ikke stemte. Super-hunden min som hadde lært å melde på første økten da du var 7 måneder gammel, og som kunne rundere ganske så lekkert etter svært kort tid, samarbeidet plutselig ikke lenger.

Takk for at du fikk meg til å gå tilbake og bygge grunnmuren på nytt.

Jeg har vært frustrert i perioder, og vært redd for at du aldri ville kunne gå tomslag igjen. De første øktene etter at alt gikk galt ville du nesten ikke løpe ut til figuranten selv om den var synlig og på kort avstand. Meldingen var bare rot, du var forvirret og tok bittet i munnen nesten helt vilkårlig. Det er ikke enkelt å avlære en hund å feilmelde. Vi har jobbet hardt sammen. I perioder har vi trent 4-5 dager i uken. Denne sesongen har vi sikkert rundert minst 60 økter (jeg begynte å føre statistikk først i juni i år). Jeg var redd du aldri ville komme tilbake og takle tomslag. Jeg er jo ikke helt sikker ennå, men mye tyder på at du takler å gå ganske mye tomt nå. På kurset med Morten i helgen gikk du tre fine økter med ukjente oppgaver der figurantene var utlagt på forhånd. Du viste at du kan løpe tomslag etter tomslag i samme høye tempo fra start til slutt. Nesen er på, som alltid, og du finner alle figurantene.

Tenk så heldig jeg er som har akkurat deg! Det er jo fantastisk at vi fant hverandre, og at vi sammen fant ut at vi begge syns det er dritgøy å rundere. Jeg lover å aldri pushe deg for langt igjen. Jeg sviktet deg for 16 måneder siden. Du har tatt sjansen og valgt å stole på meg igjen. Det er ingen selvfølge, og jeg lover å verne om tilliten din. Jeg tør å tro på at vi nå vil klare å komme videre med runderingen. Kanskje vi til og med klarer A-prøven i NRH til neste år likevel?

S.

Foto: Anna Bjurgård Compton
Foto: Anna Bjurgård Compton

PS – En liten undersøkelse:

Jeg har tenkt mye på feilmelding og snapping det siste året(!) Mange snakker om det, mange opplever det, det tar tid og skaper frustrasjon. Teoriene er mange, og løsningene som lanseres er varierte. Det som mangler er statistikk. Hvor mange er det egentlig som opplever dette? Og er det flest retreivere som feilmelder? Finnes det gode, effektive løsninger, eller nytter det ikke å prøve? Hva skyldes feilmelding/snapping? Hvordan oppstår det? I og med at jeg brenner etter å finne ut svarene på dette har jeg laget en liten spørreundersøkelse. Dersom du runderer med din hund hadde jeg satt stor pris på om du tok deg tid til å svare. Poenget er å få inn noen tall, slik at man kan danne seg et bilde av hvor utbredt problematikken egentlig er.

Dersom du aldri har opplevd feilmedling/snapping vil jeg gjerne at du deltar også. Opplever virkelig alle som runderer feilmedling/snappig på en eller annen måte, før eller senere?

Har du flere hunder (eller har trent rundering med flere hunder) må du fylle ut undersøkelsen en gang for hver hund.

Del gjerne linken til undersøkelsen med venner og kjente. Klikk på linken for å komme til undersøkelsen:
https://no.surveymonkey.com/r/J25VS9L

Tusen takk for hjelpen!

Runderingstreningen nå

 

IMG_5324
Foto: Majbritt Schunck

Jeg har skrevet en del innlegg om rundering det siste året, bant annet her, her, og her. Det har vært både glede, entusiasme og frustrasjon. Jeg kan tenke meg det virker som en rimelig sær aktivitet å holde på med, sånn sett utenfra. Vi er timesvis i skogen flere kvelder/dager i uken. Gjemmer oss for hverandre som figuranter, og lærer hundene å søke i et bestemt system. Da jeg fikk rundering forklart første gangen, før jeg hadde gått på kurs selv eller sett det i praksis, syns jeg det virket helt tullete. Det virket på meg som om noen hadde kommet opp med en fiks ide om hvordan man kunne gjennomsøke et terreng. Det virket som et lurt system for menneskene. Rundering er ikkealltid den mest effektive måte å søke gjennom et terreng på. Det er fysisk krevende for hunden å løpe bue etter bue ut i terrenget på hver side av førerer, uten funn. Men det er veldig greit for oss mennesker som ikke har supernese. I og med at vi har sett at hunden har løpt ut så er vi sikre på at vi har gjennomsøkt den delen av terrenget. Og i dagens virkelighet har vi GPS på hunden som dermed kan gi oss håndfaste bevis på hvilke deler av terrenget hunden faktisk har vært i, og antagelig  gjennomsøkt (hvis supernesen har vært på, da).

I og med at rundering er krevende for hunden er det begrenset hvor lenge den kan rundere effektivt. Rundering, slik jeg har forstått det, brukes sjelden på reelle leteaksjoner. Det er mye mer energieffektivt å gå såkalte teiger der hunden går løs og søker fritt. I og med at man nå kan ha GPS på hunden (og føreren) vet de som leder aksjonen hvilke deler av terrenget som har vært gjennomsøkt ved å studere GPS loggen.

IMG_5323
Foto: Majbritt Schunck

Feilmeldinger og tomslag og sånn

Rundering er fortsatt et krav for A-godkjenning av redningshund. Og kravet er ganske heftig: 800 meter rundering med inntil 3 funn. I konkurranse er den høyeste klassen (kl. A i NBF) maks 400 meter med 3 funn. Det siste året har vært ganske krevende når det gjelder runderingstreningen med Ziva, syns jeg. Ziva begynte å feilmelde 1. juli i fjor, og etter det har vi i perioder trent ganske mye for å få det bort. Jeg har tenkt og lest mye om problemløsning. Jeg har til tider vært utrolig frustrert og utålmodig. Det har føltes som om vi aldri skulle komme videre og få løst feilmeldingsproblemet.

De siste månedene har runderingstreningen gått veldig bra, og jeg er forsiktig optimist med tanke på at vi faktisk har klart å løse feilmeldingsproblemet(!) Jeg har den siste tiden vært nøye med å dokumentere øktene. Treningsstatisitkken og treningsdagboken viser at mye blitt bedre i sommer! Endelig kan jeg fokuserer på andre elementer i runderingen. Men jeg legger opp øktene slik at Ziva lykkes mest mulig, og at jeg forsøker å forebygge at problemet kommer tilbake.

IMG_5936
Treningsdagbok fra Personlig Almanakk

Nå har vi begynt arbeidet med Zivas utholdenhet på tomslag. Jeg tror jeg gikk for fort frem med dette i fjor, og dette var en medvirkende årsak til at hun begynte å feilmelde. Hun var en periode (i juni 2015) svært god på tomslag. Jeg strakk tomslagene for langt og for raskt. For Ziva ble kostnaden ved tomslag større en belønningen var verd. Adferden (tomslagene) ble ikke belønnet hyppig nok og godt nok. Da fant hun en alternativ løsning, (feil)melde selv om det ikke var funn av figurant. I hele denne sesongen har jeg jobbet med å få henne til å forstå at tomlag kan være gøy i seg selv. Jeg har belønnet raust på midtlinjen når hun har kommet inn fra et tomslag uten å feilmelde (jeg har gjort det fysisk umulig for henne å feilmelde en periode ved å fjerne fastbittet helt. I teorien kunne hun ha funnet en løsning, som å plukke en pinne fra bakken på veien, men det har hun heldigvis ikke). Vi har gradvis økt tomslagene litt, til to tomslag etter hverandre, men med full fest på midtlinjen etter hvert enkelt tomslag, osv.

I juli begynte jeg å ta på fastbittet igjen. Jeg har en teori om at når fastbittet dunker henne på brystet mens hun løper, så blir hun påminnet at det er der. Derfor har det hatt liten effekt på feilmeldingsproblemet å trene økter med fastbittet heist opp (utilgjengelig). Da dunker det ikke på brystet, og hun har ikke hatt noen interesse av å ta det heller. Jeg har forsøkt å gjøre det utilgjengelig selv om det er nede, feks ved å surre noe rundt (her har jeg sett andre bruker plastfilm, teip, bandasjer, osv), men dette er lite praktisk (hva hvis man ønsker å ha en økt med fasbittmelding på bare ett av slagene?). Surringen tar tid, og er ganske omstendelig. Jeg har sett at det er mulig å ha to fastbitt, ett surret og ett med bittet tilgjengelig, og så kan man raskt bytte på midtlinjen. De gangene jeg har forsøkt surring på bittet klarte Ziva alltid (grundig og iherdig som hun er!) å finne en liten åpning et sted og fikk tatt det i munnen uansett. Løsningen min var å sy det jeg kaller et futteral(!) til fastbittet. Det er i bevernylon, og har borrelås i åpningen øverst, slik at det raskt kan tas av og på. Det er solid, det gjør ingenting om det blir vått, og Ziva finner absolutt ingen små hull eller åpninger slik at hun får sjansen til å feilmelde. Ved å bruke dette i noen økter begynte jeg å få tilbake tilliten til at Ziva behersker å gå tomslag med fastbittet nede/tilgjengelig. Det var stort når jeg endelig kunne kjøre økter med fastbittet tilgjengelig igjen!

IMG_5157
‘Futteralet’ er min egen oppfinnelse, og jeg har sydd det selv – faktisk! Det gjør at fastbittet kan være nede, men ikke tilgjengelig. Borrelåsen (og åpningen) er plassert øverst, dvs på innsiden av halsringen.
IMG_5187
Ziva poserer litt motvillig før første økt med ‘futteralet’. Hun er ikke interessert i å se inn i kamera, hun vil løpe!

Som sagt er fokus fremover å øke Zivas utholdenhet på tomslag. Hun klarer greit å gå 3-4 tomslag etter hverandre i kjente løyper. Jeg tegner opp hver økt i treningsdagboken (visuelt). Den som styrer midtlinjen får en lapp med planen før vi setter igang. Når jeg planlegger økta er jeg opptatt av følgende punkter:

  • hvor mange slag totalt?
  • hvor mange tomslag?
  • hvor mange tomslag etter hverandre?
  • relasjonen mellom tomslag og funn, er det flest tomslag eller flest funn totalt?
  • hvor stor andel funn er det?  (regnet i prosent)
  • hvor skal vi ha pause med belønning underveis, evt også vanning?
  • hvor skal det være flying på midtlinjen?
  • skal noen av figurantene være synlige eller godt gjemt?
  • hvilken meldingsform skal brukes på de enkelte slagene?
  • er løypen kjent/ukjent?
  • hvordan er terrenget? (enkelt, middels vanskelig eller vanskelig/krevende)

Vanligvis er terrenget gitt, dvs at man får oppgitt oppmøtested/løype før treningen av lagleder eller treningsleder i klubben. Er det en ettermiddag- eller kveldstrening må økta være kortere, enn en helgetreningsøkt. Ut ifra dette kan den konkrete planleggingen begynne. Jeg pleier å forsøke å starte med å formulere én ting Ziva skal trene på den økten, feks tomslag, passering på midtlinjen, belønning av tomslag, takle forstyrrelser, finne godt gjemt figurant, ol. Jeg fører statistikk over øktene, og slik kan jeg vurdere om det er på tide med en økt med mange tomslag (>50% tomt), eller en økt med mye funn. Ziva melder primært med løsbitt, og kun unntaksvis med fastbitt. Jeg er opptatt av at Ziva skal kunne variere meldingsform innad i en økt, dvs løsbitt (LB), fastbitt (FB) og direkte belønning (DB). Det er veldig nyttig å kjøre kombinasjoner av meldinger, feks først én LB-melding, dereter en FB-melding, for så på det tredje slaget ha en LB-melding igjen. En slik kombinasjon gjør at Ziva blir mer bevisst på meldingen, og ikke bare instinktivt eller på ren refleks tar fastbittet i munnen. Dette fungerer godt på Ziva, men det er nok noe man må vurdere på individuell basis i forhold til hunden. Ziva har hatt vankeligheter med å kunne gå slag med direktebelønning med fastbittet nede. Da har hun tatt fastbittet i munnen på vei inn til midtlinjen. Dette har vi jobbet med i sommer (ved hjelp av futteralet), og ganske snart tror jeg vi kan kjøre økter med alle tre meldingsformene innad i én økt.

Her er noen eksemple på hvordan treningene legges opp:

Eksempel 1:

IMG_5947
Dette er lappen midtlinje-sjefen fikk under økta. På forhånd diskuterer jeg den med den som skal styre midtlinjen.

Underveis i denne økta oppdaget jeg (og midtlinje-sjefen) en svakhet i planen etter at økta hadde startet. Ser du den?

IMG_5949
Slik ser det ut når økten tegnes inn i treningsdagboken. Her peker jeg på problemet i økta. Jeg hadde planlagt et slag med direktebelønning (nr. 2 DB), en flying over midtlinjen til melding med fastbittet (nr. 3 FB). Da vi hadde denne økten (tidlig i juli) tok Ziva fortsatt fastbittet på vei tilbake til midtlinjen etter direktebelønninger. Det skjedde her, og hun kom inn med melding etter at figuranten på slag 2 hadde blitt passiv – oooops 😦 Her la jeg opp til en økt som delvis ikke var tilpasset nivået Ziva var på da.

Eksempel 2:

Bilde 26.08.2016, 23.00.03
Dette er notatene fra vå siste økt, denne uken. Jeg prøver å planlegge bevegelsene til figurantene når økta tegnes. Det er greit å ha en ide om hvordan den praktisk, og mest effektivt kan løses for den som styrer midtlinjen. Her kan man se at figuranten på slag 1 skal flytte seg fremover i terrenget mens Ziva er på slag 2. Jeg varierer om jeg tar inn figurantene eller ikke. Jeg prøver å være litt uforutsigbar på dette punktet, og jeg tror ikke Ziva tenker så mye på hvem som er ute eller inne på midtlinjen.
Bilde 26.08.2016, 22.59.56
Når jeg tegner opp øktene i treningsdagboken noterer jeg også hvilken løype det var i, om den er kjent for Ziva (rundert der før eller ikke), og hvordan terrenget er. I tillegg noterer jeg hvor mange funn og tomslag økta hadde, samt hvor mange slag det var tisammen. Jeg regner også ut funnprosenten for hver økt. Det bruker jeg til den statistiske oversikten jeg fører (se neste bilde).

… og til slutt litt statistikk:

Bilde 26.08.2016, 23.53.13
I statistikken ser jeg på øktenes lengde, balansen mellom funn og tomt, og i parantes lengste antall tomslag etter hverandre i økten. For hver 10. økt regner jeg gjennomsnittlig funnprosent for øktene sett under ett. Her ser vi at for de 10 første øktene var funnprosenten i gjennomsnitt 69%. Av denne oversikten kan man se at jeg i nåværende bolk (nr. 11-18) muligens har kjørt litt mange økter med funnprosent på 100%. Jeg kommer nok ikke til å havne på en gjennomsnittlig funnprosent som er lavere  enn i den foregående bolken, det ligger an til 74% funn nå (og som vel bør være et mål når jeg jobber med at Ziva skal bli flinkere til å gå tomt?) Jeg er forsåvidt enig i det, men i løpet av disse øktene har jeg også trent på at Ziva skal avlære vanen med å ta fastbittet  på vei inn etter direktebelønning. Derfor har det blitt en del økter med Canis sitt søk-i-system (alle 100% øktene i denne bolken, og de siste i den forrige bolken har vært dette) med fastbittet og futteralet. Ziva har nå stort sett sluttet å prøve å ta bittet (hun kan fortsatt gjøre det på det det første slaget, og evt med nye figuranter),  og jeg har begynt å ta det av underveis i økten. Jeg må etter hvert begynne å kjøre økter innimellom med lavere funnprosent.

 

Min hund er ikke til for å oppdra din hund!

Folketomt! Herlige juli 🙂

På turen i dag var det nesten helt folketomt i skogen. Det var så deilig! Juli i Oslo er egentlig noe av det beste som finnes. Alle er på ferie, og man har byen (og marka) nesten helt alene. Det var nydelig vær, akkurat passe varmt. Ziva koste seg, og jeg det samme. Plutselig kommer en stor vimsete hund inn fra venstre. Ingen eiere er å se. Ziva er ikke så begeistret for vimsete hunder, og blir litt usikker og irritert på dem. Hun knurrer ikke, men lager en brummelyd. Jeg prøver å hjelpe henne ut av slike situasjoner ved å komme oss bort fortest mulig. Unghunder, og vimsete hunder har en tendens til å ikke ta hintet, og følger eter oss. Da blir gjerne Ziva litt ekstra frustrert og utålmodig.

Plutselig kommer eierne ut av skogen, og de hører Zivas brumming. Ofte pleier hundeeiere å reagere med skrekk og frykt på Zivas brumming, for de tror all lyd er aggressivitet(!) Eller så reagerer de som eierne i denne episoden, de blir glade. De kunne fortelle at hunden er bare ett år gammel. De ble glade for Zivas brumming for deres lille håpefulle hadde «godt av å bli satt litt på plass». Mens jeg jobbet for å skape distanse mellom Ziva og denne hunden sto de og smilte og syns det var så flott at de hadde lykkes å treffe på denne (i deres øyne) flinke eldre hunden som kunne sette på plass deres egen. Først når jeg kom ganske langt unna dem, og hadde fått Ziva til å sitte mens hun ser på meg tar de hintet om at vi faktisk ikke vil delta i deres sosiale eksperiment.

Nei, Ziva og jeg tilbyr ikke våre tjenester til unghunder og hunder uten oppdragelse. Zivas jobb er faktisk ikke å oppdra din hund. Hun og din hund skal ikke «finne ut av det sammen». Ziva er litt usikker i møtet med ukjente hunder. Hun har nok å stri med om ikke din innpåslitne hannhund, som ikke kan ta et hint, skal klenge seg inntil henne og hoppe oppå henne som en frekk slask i tillegg. Ja, for det er ganske frekt av din hund å legge hode og forbein oppå ryggen hennes, selv når hun sitter rolig og overser etter beste evne. Det er ikke underholdene å se på. Du ser sosialisering og oppdragende lek. Jeg ser en hannhund som mobber og maser på min hund. Jeg er ganske sikker på at du ville blitt usikker, og sikker gryntet litt, om en ukjent, vilter unggutt kom løpende mot deg og begynte å kladde på deg, følge etter deg og klenge seg på deg mens du forsøkte å overse og komme deg videre. Det hunden din trenger er at du involverer deg, går på kurs, og oppdrar hunden din selv! Hvorfor er det Ziva sin jobb? Hvorfor skal jeg la deg utnytte min hunds snillhet slik at du slipper å gjøre den jobben du i utgangspunktet forpliktet deg til å gjøre da du anskaffet hund?

Dette innlegget er på sett og vis beslektet med Min valp er ikke til for din forlystelse.

Feilmelding og rundering

Pipeball er verdens beste belønning, syns Ziva.

Ziva og jeg har hatt en ganske heftig vår og forsommer med tanke på trening. Vi har bestått tre prøver i NRH i år: feltsøk, orienteringsprøve og mørkesøk. Planen var å prøve oss på A-prøvene til NRH i år. På høsten i fjor jobbet vi hardt for å få kontroll på feilmeldingen til Ziva i runderingen. Vi klarte det såpass at B-prøven ble bestått. Da vi startet opp treningen igjen i vår begynte Ziva å feilmelde (ta bittet i munnen og avlevere hos fører, uten at hun har funnet en figurant) nesten konsekvent på alle tomslag. Trolig var dette påvirket av løpetiden (hormoner) som kom samtidig. Etter det har jeg ikke stolt på henne med fastbittet. Jeg var ganske frustrert en stund, for jeg kunne ikke skjønne hvordan vi skulle få kontroll på dette problemet. Feilmelding er et stort problem, derfor har jeg bestemt at vi venter med A-prøvene til neste år (2017), slik at vi får nok tid og ro til å jobbe oss gjennom problematikken.  Ziva elsker å rundere, men har tydeligvis ikke helt forstått når bittet skal tas i munnen, og når det ikke skal tas. Så hvordan få henne til å forstå dette? Her er teoriene mange (avhengig av hvilken instruktør du spør!), og teknikkene er varierte.

Foto: Anna Bjurgård Compton
Ziva kan løsbitt! Foto: Anna Bjurgård Compton

Morten Egtvedt (Canis), som jeg var på kurs med i fjor, mener feilmedling med bringkobbel er et symptom på at noe annet i runderingen ikke sitter som det skal. Altså, handlingen med å feilmelde (ta bittet i munnen) er ikke der problemet ligger. Ifølge Morten må man jobbe med runderingen, og sørge for at hunden kan alle elementene bedre for å få kontroll på feilmeldingen. Mange hevder at hunder som har lett for å apportere, spesielt retreiver-rasene, er mer disponert for å utvikle feilmedlingsproblematikk (men feilmelding forekommer også blant andre raser). På mitt NRH-lag er vi totalt 16 ekvipasjer. Av disse bruker 10 stykker fastbitt/hals (8 bruker bringkobbel, 1 hals, 1 omskoleres til svenskebitt), av disse er én helt fersk med bringkobbel (kun noen få økter foreløpig). Av disse 10 er 7 retreivere (jaktgolden, tollere, og labrador). Blandt de 10 som bruker fastbitt/hals har 3 hatt feilmeldingsproblematikk (dvs 30% – Jeg innser selvsagt at dette er et svært begrenset kildegrunnlag å lage statistikk på. Så dette er ikke representative tall. Derfor, se nederst i innlegget!). Alle disse er retreivere (To andre retreivere på laget har ikke dette problemet. De er A-godkjente redningshunder, og tollere). Én er godkjent redningshund, og utviklet feilmedlingsproblematikk i oppkjøringen til første A-prøve. Hunden ble omskolert til halshund, og har deretter klart seg bra som redningshund. De to resterende (hvorav Ziva er den ene) er begge B-godkjente på vei mot A. Retreivere har mange flotte egenskaper som er bra for en redningshund å ha: arbeidsvillige, flinke til å samarbeide, lærer fort, lette å motivere, osv. Men feilmeldingsproblematikk er frustrerende og krevende å jobbe med. Og det kan potensielt ta lang tid å få kontroll på. Noen må omskoleres til andre meldingsformer (hals, svenskebitt), og noen kan ikke fortsette på grunn av det. En på mitt lag hevdet for noen uker siden at alle som trener redningshund opplever, på ett eller annet tidspunkt, feilmeldingsproblematikk i større eller mindre grad. Noen av disse opplever da kun at hunden snapper (tar bittet i munnen, men uten å avlevere hos fører) en og annen gang, og at det går over uten store problemer, mens andre igjen aldri får løst problemet og må omskolere hunden til en annen meldingsform (eller pensjonere hunden fra NRH).

Skjermbilde 2015-09-28 kl. 11.22.57
Ziva poserer med fastbittet rundt halsen.

Ziva er en mild hund. Hun kan bjeffe/halse, og jeg har jobbet frem hals på kommando. Men jeg tror ikke hun vil kunne egne seg som halshund i NRH. Går man på aksjoner med hunden, og den gjør et funn, må hunden kunne halse helt til fører kommer frem. Det kan være snakk om lenge, dersom hunen har gjort funn langt fra fører i krevende terreng om natten. Jeg tror ikke Ziva har denne utholdenheten i halsen. Dersom vi ikke finner en løsning på feilmeldingsproblematikken er det ikke noe alternativ å omskolere henne til halshund i NRH. Hun vil trolig kunne melde med hals i konkurranser, der halsingen ikke trenger å være like langvarig. Jeg vil jo gjerne at hun skal klare kravene til å bli godkjet redningshund, men da må vi jobbe oss gjennom feilmeldingsproblematikken.

Siden feilmedingene begynte for ett år siden har vi jobbet med alle elementene i runderingen; meldingen, veksling mellom meldingsformer i samme økt (løsbitt/fastbitt), søksmønsteret, fremrykk, passeringer på midtlinjen, terrengsperrer, godt gjemte figuranter, avlevering hos fører. Det meste. Fokus de siste to månedene har vært tomslag og utholdenhet. Vi jobber med å endre min og Zivas innstilling til tomslag. Jeg har inntrykk av at Ziva tror rundering = melde. Men i realiteten er rundering for det meste (i hvertfall på prøver og aksjoner) tomslag. Det er mye terreng der det ikke er noen mennesker. Det vanlige er å flette inn flere og flere tomslag i runderingen, og gradvis får hunden større utholdenhet for at det er tomt. Hunden mister ikke troen på at på neste slag  det være noen! For mange hunder er nok dette god nok drivkraft. Mange hunder syns også at løpingen i seg selv er motiverende nok til at de fortsetter. Ziva syns det er gøy å løpe, men funn er enda morsommere! Og hun er intelligent, hun gidder ikke bruke energi på å løpe ut når hun kan stå på midtlinjen og lukte at det ikke er noen der. Hun er ikke så lett å lure!

Teorien min er at feilmeldingen ofte kommer når Ziva er usikker, eller ikke forstår hvorfor eller hvordan hun skal gjøre noe. Det er en overslagshandling. Overslagshandlinger har hun når jeg prøver å lære henne noe nytt, men har ikke lykkes helt eller gått for fort frem. Hun blir frustrert, for hun vil gjerne få til ting. Da kan hun enten sette seg ned og klø seg, eller spise gress (hvis vi er ute), eller plukke gjenstander i nærheten (pinner, sokker, el. l.) Jeg tror feilmeldingen er en overslagshandling i Zivas tilfelle. I så fall kan hun ikke tomslagene godt nok. Hun må forstå at tomslag er viktige, og har en verdi i seg selv. Jeg har belønnet på midtlinjen etter tomslag tidligere, men jeg har nok ikke belønnet nok. Så de siste to månedene har tomlag utløst masse belønning på midtlinjen. Og så har vi graaaaaadivis lagt inn tomslag i runderingen (alt uten fastbittet rundt halsen!). I dag klarer hun 3-4 tomslag etter hverandre, og ca 40% av økten som helhet kan være funn. Vi har kommet litt på vei, men det er et stykke igjen til A-prøven… Den er 800 meter midtlinje, ca 25-32 slag, hvorav inntil 3 funn. Dette vil si at hunden må kunne gå med rundt 10-15% funn på prøven, og potensielt gå tomt i 600-700 meter (i verste fall, om funnene plasseres på slutten). Dette er ganske ekstrem rundering, og selvsagt kan man ikke forvente at hunden klarer dette i hver eneste økt den går. Men, hunden må kunne tåle slike krevende  økter av og til. Hvis man regner at hvert slag er ca 25-30 meter bredt tar hunden 3-4 slag pr. hundre meter midtlinje. Slik sett er 700 meter tomt omtrent 21-28 tomslag etter hverandre. Jeg tenker at det må være mulig å kunne belønne Ziva nok på midtlinjen etter tomslag at det er motiverende nok for henne. Så min strategi fremover er at Ziva skal ha etter hvert ha glede av å gå tomt, og oppleve at belønningen hun får av meg på midtlinjen er nok. På denne måten kan vi feks. gå 8 tomslag etter hverandre før hun får belønning på midtlinjen. Så ut på nye tomslag før belønning. Når Ziva har opparbeidet stor utholdenhet på tomslagene kan jeg ta på fastbittet igjen. Da har jeg mulighet til å belønne tomslag der hun ikke tar fastbittet/feilmelder (noe som jeg ikke har kunne fordi hun har tatt fastbittet på alle tomslagene tidligere i år).

En liten undersøkelse:

Jeg har tenkt mye på feilmelding og snapping det siste året(!) Mange snakker om det, mange opplever det, det tar tid og skaper frustrasjon. Teoriene er mange, og løsningene som lanseres er varierte. Det som mangler er statistikk. Hvor mange er det egentlig som opplever dette? Og er det flest retreivere som feilmelder? Finnes det gode, effektive løsninger, eller nytter det ikke å prøve? Hva skyldes feilmelding/snapping? Hvordan oppstår det? I og med at jeg brenner etter å finne ut svarene på dette har jeg laget en liten spørreundersøkelse. Dersom du runderer med din hund hadde jeg satt stor pris på om du tok deg tid til å svare. Poenget er å få inn noen tall, slik at man kan danne seg et bilde av hvor utbredt problematikken egentlig er.

Dersom du aldri har opplevd feilmedling/snapping vil jeg gjerne at du deltar også. Dette for å kunne se om teorien til min lagvenn stemmer. Opplever virkelig alle som runderer feilmedling/snappig på en eller annen måte, før eller senere?

Har du flere hunder (eller har trent rundering med flere hunder) må du fylle ut undersøkelsen en gang for hver hund.

Klikk på bildet under for å komme til undersøkelsen, eller på linken under:

Skjermbilde 2016-07-03 kl. 13.22.02

Del gjerne linken til undersøkelsen med venner og kjente (eller hele dette innlegget, da):
https://no.surveymonkey.com/r/J25VS9L

Tusen takk for hjelpen!

 

Svømming!

Min venn Christine er så lur! I vår foreslo hun at vi kunne begynne å svømme med hundene. Kjempegod trening! – sa hun med entusiasme. Jaja, men blir ikke det litt kaldt da? Og hvor skal vi gjøre det? Og sånn i praksis, hvordan få hundene til å være med på det? Christine ser stort sett bare løsninger, det gjelder i runderingstreningen og tydeligvis også i svømmetreningen. Jo, det er bare å ha på seg våtdrakt, og hundene må ha en flytevest, og så svømmer vi små buer langs vann – i hvert fall i starten, for det må jo være en positiv erfaring for hundene. Selvsagt! Men hvor skal vi gjøre dette da tenkte jeg. Christine gjorde meg oppmerksom på at vi begge bor i gangavstand til Sognsvann, duh! Og Svartkulp. Og litt andre vann i marka. Etter litt om og men fant jeg omsider en våtdrakt i min størrelse. Og alle de praktiske tingene (Hvordan skal vi komme oss dit? Skal jeg ta på meg våtdrakten hjemme eller der? Hva skal jeg ta med? Hva skal jeg ha det i? Skal vi gå eller sykle eller kjøre?)  ble løst i hodet mitt så er det ganske enkelt – og veldig moro!

Ziva er ganske flink til å svømme, men hun er ikke veldig trygg på seg selv når hun skal svømme langt. Derfor kjøpte jeg en flytevest etter den første gangen. Jeg merker stoooor forskjell! Med flytevesten kaster hun seg ut i vannet fra land, og svømmer mye roligere og lenger.

Ziva og Ero er skikkelig gode kompiser, og begge er glade i vann. Vi valgte å bade i Svartkulp nær Sognsvann, for der er det litt færre mennesker. Vi har med et par leker til hundene som har ganske lav verdi. Dersom en av lekene har for høy verdi blir det rift om den, og hundene løper etter hverandre på land for å prøve å få tak i den fra den andre. Jeg pleier å ha med en vann-Kong med snor. I starten tok vi lekene med når vi svømte, men nå brukes de mer i starten og på slutten for å varme opp og belønne til slutt.

Vi svømmer ganske korte strekninger i buer langs land. Når hundene er flinke og svømmer sammen med oss belønner vi med godbiter på land (Vom-kuler, slafs!). Ziva skjønte dette prinsippet veldig raskt. Det tok én repetisjon. Ganske tidlig gjorde hun ‘feil’ en gang, og gikk på land midt i en bue. Da ble det ingen godbit på henne, og det syns hun ikke noe om. Etter dette har hun vært veldig flink til å svømme med oss.

I dag var den tredje gangen vi svømte denne uken. Vi prøvde et par lenger strekker denne gangen. De var på ca 3 minutter hver. I tillegg var det 3 kortere buer. Det ble rundt 10-12 min effektiv svømming sammenlagt. Dette er ikke medregnet svømmingen de gjorde når vi kastet lekene i vannet i starten og på slutten. Kjempefin trening for mennesker og hunder, og utrolig hyggelig! Det er noe helt annet å svømme i naturen enn i et basseng, anbefales 🙂